Etter mange utsettelser dumpet omsider Paul Offits bok Autism’s False Prophets. Bad Science, Risky Medicine and the Search for a Cure opp i posten tidligere denne uken. Den ble lest i løpet av en kort kveld, og det har mest av alt noe med hvordan den er fortalt å gjøre. Det er fortettet spenning, mengder […]
Etter mange utsettelser dumpet omsider Paul Offits bok Autism’s False Prophets. Bad Science, Risky Medicine and the Search for a Cure opp i posten tidligere denne uken. Den ble lest i løpet av en kort kveld, og det har mest av alt noe med hvordan den er fortalt å gjøre. Det er fortettet spenning, mengder av enkelthistorier, og tydelig tale om hva det er de illustrerer.
Offit begynner boken med å fortelle om ulike «mirakelkurer» og deres tragiske utfall, men han forteller dem først som de mirakler de troende oppfattet dem å være. Så kommer tragediene. Tilsvarende gjør han når han går over i bokens hoveddel, som handler om kontroverser («manufactroversies») og panikker knyttet til vaksiner og autisme: Først presenteres historien om Andrew Wakefield som helten, oppdageren og varsleren, med alt som så ut til å støtte opp om ham. Først etter at saken er bygget opp som best den kan, rives den ned ved å vise løgnene den var basert på.
Slik fortsetter det, inntil Offit har tatt for seg det mest sentrale. Du får fortellingene, og du får fortellingene om utviklingen av forskningen. Deretter får man en liste over kvakksalverbehandlinger og deres sørgelige konsekvenser, og man får fortellinger om hvilke følelser som er satt i sving hos antivaksinasjonsaktivistene. De første får deg til å innse hvor viktig det er med bøker som denne. Det er ingen grenser for hvilke invaderende behandlinger med sterkt potensiale for skade (og ingen for kur) som tilbys, og det finnes stadig opp nye. Det de har felles er at de ikke virker, og at de belaster allerede sterkt belastede pasienter (og deres foreldre) hardt, både på kropp og økonomi.
Det andre får deg til å få en vag følelse av hvor tungt det kan være påta seg belastningen med å utfordre sjarlataner og kvakksalverier. Troende synker til dybder og tar seg til høyder av hat, sinne og destruktivitet som knapt ser sidestykke innenfor alternative behandlinger. Drapstrusler, sjikane, saksøking og trakassering er vanlig kost for dem som stikker hodet langt nok frem.
Boken får også tydelig frem en del av det politiske, mediale og juridiske spillet rundt slike kontroverser, der forskningen etter hvert faller tydelig på én side, men hvor alt avhenger av bildet som skapes. Når man ser på amerikansk valgkamp er det tydelig at det har hatt sin effekt.
Det er med andre ord en betimelig, lettlest, engasjerende og viktig bok. Men selvsagt har den sine svakheter. Både svakheter og styrker er så godt beskrevet i diskusjonen og anmeldelsene på Science Blogs Book Club at jeg ikke føler noe behov for å si noe mer.
Men jeg vil gjerne legge til én ting til: I Norge var det nylig en konferanse der flere av dem Offit behandler, kort og fyndig eller i lengre avsnitt, fikk sette alle premisser. Etter å ha lest boken er det vanskelig å bli annet enn meget betenkt over det. Eller en gang at Rikshospitalet engang låner bort lokale til slikt.
Paul Offit
Autism’s False Prophets. Bad Science, Risky Medicine and the Search for a Cure
Columbia University Press 2008, 298s.