inventingsatan Det handler ikke om «politikere» med kallenavn på konkurrenter, men oppfinnelsen av en helt annen Satan, en som kunne være basis for selvvalgt sosial identitet og organisert virksomhet. Og litt mer om hva som skjedde da den ble så.

Det er en slump historikk eller to, en dæsj eller tre sosiologi, og den lengste akademiske presentasjon og analyse av LaVeys sataniske bibel som så langt har vært på trykk. Og så er det en halvlang rant om satanismepanikken og konspirasjonsteoriene den bygde på, denne gang primært koblet til sataniske (mot)aktører.

Boken er samskrevet av meg selv, Jim Lewis og Jesper Petersen. Den kom på OUP i desember i fjor, og de har den på meget gunstig sommersalg akkurat nå.

Løp og kjøp …

Eventuelt la være.

Når jeg ikke har nevnt den før, skyldes det delvis at vi ikke hadde noen bloggfunksjon før nå, og delvis at jeg har et litt «meh»-forhold til det hele. Prosjektet ble omsider ferdig etter å ha vært islagt (mesteparten av kapitlene fantes i en eller annen versjon allerede i 2009), og det er dermed for det meste renskriving av gammelt stoff med noe nytt. Det ødelegger litt for gleden ved å oppdage nytt mens man skriver. Deler av den er OK, noen deler av den litt mer enn OK, og noen få får det til klø av misnøye.

For den som ikke kan overdrevent mye om feltet fra før, hvilket vel er de fleste, bør den likevel kunne både undervise og underholde. Selv om det foreligger mye god journalistikk om The Satanic Temple, og fenomenet egentlig først ble synlig omtrent mens boken ble ferdigstilt (jeg renskrev første halvdel høsten 2013), så er det noe halvinteressant om dem her også, sammen med et par andre. Fokus er mest på LaVey og Church of Satan, men de som har svart på spørreskjemaene spenner over alle miljøer som kaller seg satanister, så materialet inkluderer mye mer.

Og det er vel begrunnelsen for å forske på og utgi sånt som dette: utenforstående, kulturelle forestillinger om hva satanisme er, er mye mer utbredt og har mye større betydning enn virkelig satanisme, men for å dempe sjansene for at de mest outrerte forestillingene får gjort skade, er det greit å formidle på noe enklere vis hvem og hva satanistene mer faktisk er.

Selv om de fleste av dem dermed fremstår som nokså mye kjedeligere enn i andres fantasier.