Artikkel

En fri vilje?

freedomevolves.jpg Hvis Gud vet alt – og styrer alt – hvilken betydning har begrepet ”fri vilje”? Teologer har svar på slike spørsmål, men få av dem tilfredsstiller vitenskapen. Filosofen Daniel Dennett har skrevet boka om hvordan og hvorfor den frie vilje eksisterer – sett fra naturvitenskapens ståsted.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Erik Tunstad (publisert 28.12.2006)


Noen av oss gidder knapt å tenke over saken: Har vi en fri vilje?

Selvsagt, jeg velger sjøl om jeg vil spise poteter eller spagetti til kjøttet! Det er jeg som avgjør om jeg skal gå på kino i kveld!

Nå kan man selvsagt innvende at valget ikke er helt fritt: Sjansene for at jeg skulle velge spagetti til kjøttdeigen var mindre på 1950-tallet enn i dag – og sjansene for at jeg i tillegg skulle helle pesto over det hele, ville vel vært nær null?

Kultur og tradisjon legger altså visse begrensninger, men det er vel ikke det vi mener med å ikke ha en fri vilje?

Noen av oss forstår samtidig at vi ikke er gudeskapte, åndelige vesener uten forankring i den virkelige verden, men snarere resultater av millioner av års utvikling – både mentalt og fysisk. Men betyr det at vi ikke har fri vilje?

Enkelte av oss har ingen problemer med dette heller – vi er dyr – og vi er frie vesener med fri vilje, i et samfunn som legger visse føringer på oss, akkurat som genene legger visse føringer.

Jeg kan nemlig fremdeles velge om jeg tar poteter eller spaghetti.

Slik sett kan hele problemet virke banalt. Hadde det ikke vært for at dette er ting filosofer ligger våkne om natta og grubler over:

Spørsmålet er nemlig, om jeg virkelig kan velge. Hvis vi lever i en determinert verden, en verden der årsak fører til virkning – hvilket vi selvsagt gjør – der atomer reagerer med hverandre, og man i teorien (hvis man er Gud) kan forutsi alt, bare man vet alt – da kan det vel ikke finnes en fri vilje?

Man kan jo si at de valgene vi gjør bare er resultatet av en årsaks-virkningsrekke som inkluderer miljøets påvirkning på resultatet av aktiviteten til 30 000 gener, som igjen er resultatet av noen millioner års utvikling, hvis forhistorie vi kan strekke enda videre, noen milliarder år – til det store smellet – tidens begynnelse.

I forlengelsen av slike tanker ligger motstanden mot for eksempel sosiobiologien. Dyr har jo ingen fri vilje, så hvis vår adferd delvis er styrt av gener, hvor bringer det oss?

Noen av oss trekker fremdeles på skuldrene – og lurer nok en gang på hva vi skal velge til middag. Filosofen Daniel C. Dennett, derimot, bruker 345 sider i boka ”Freedom evolves” på å vise at innvendingen ikke bare er feil, men også temmelig uinteressant tenkt: Vi har en fri vilje, sier han, og Ja – verden er deterministisk.

Og – bare så det er sagt: Dette er en morsom bok. Spennende – og til tider kjempeinteressant – og av og til litt kjedelig.

Daniel Dennett er filosofen som alltid dukker opp på rulletekstene sammen med Richard Dawkins, Steven Pinker og de andre ”gode gutta” i den pågående debatten om sosiobiologien og forholdet mellom gener og samfunn.

Dennett er kjent som bevissthetsforsker – boka ”Consciousness Explained” fra 1992 og ”Kinds of minds” fra sent 1990-tall er gode, om enn litt kompliserte innføringer i hvor bevissthetsforskningen står. Undertegnede likte særlig godt konklusjonen i ”Kinds of minds”, den om at hunder – hvis vi først skal gå inn på denne typen betraktninger – faktisk er klokere enn katter. Så da så!

I 1994 skrev Dennet boka ”Darwin’s Dangerous Idea”, et mesterverk. Selve boka om evolusjonsteori – kanskje nettopp fordi den er skrevet av en filosof og ikke en evolusjonsbiolog. Les denne lettleste boka, og du kan mer enn de aller fleste!

I ”Freedom evolves” er det fri vilje det handler om.

”Vi trenger ikke være immaterielle sjeler av den gamle sorten for å leve ut våre håp. Det at vi skal klare å være moralske vesener med handlinger og liv som betyr noe, avhenger overhodet ikke av at hjernene våre må adlyde andre fysiske lover enn resten av naturen”, skriver Dennett i begynnelsen av boka.

Dennett betrakter fri vilje som resultatet av milliarder av års naturlige utvikling: Du er bygget opp av milliarder av celler. Hver en av dem er en sjelløs robot som gjør det den skal gjøre – ikke en eneste av kroppens celler vet hvem du er – eller bryr seg…

Men dette betyr ikke at det samme gjelder for hele deg. Du har fri vilje – og enkelte fristes kanskje derfor til å erstatte den naturlige sjel med en eller annen overnaturlig en – for å få det hele til å henge i hop?

Hva har vi å hente med det? Hva vinner vi? Og ikke minst: Hva må vi gi slipp på hvis vi går inn for en slik overnaturlig løsning? – spør Dennett.

Da er det bedre å undersøke hvordan frihet har utviklet seg her på jorda, mener han – hvordan livet startet uten bevissthet, uten frihet til valg – og så utviklet en slik fantastisk evne til frihet.

Så – på hvilken måte, kan vi da si at min avgjørelse om å ta spaghetti til kjøttbollene i dag er et resultat av min frie vilje? Når det altså foregår i en determinert verden?

Det er dette Dennett setter seg fore å forklare, og for å få det til kreves en del teoretisk strekk og bøy-øvelser. Problemet er nemlig å få tanken om den frie vilje til å stemme overens med det faktum at vi lever i en verden av årsak/virkning – at verden er determinert. Dermed er det viktig å forstå hva det egentlig betyr at verden er «determinert» (store deler av den sosiobiologiske gendebatten dreier seg jo for eksempel om dette).

La oss ta eksempelet med en av Dennets kolleger, filosofen John Austin: Austin var på golfbanen – og skal gjøre det han tror er en enkel putt, en han alltid klarer. Men han bommer.

Austin konkluderer med at han ikke kunne klart denne putten – under de gjeldende forhold, slik alle atomene i verden var plassert akkurat i det øyeblikk han svinger kølla.

Men kunne han?

Dennett klarer å overbevise deg om at han kunne. Problemet vårt, skriver han, er at vi misforstår ordet ”determinisme” på grunn av måten vi bruker uttrykket ”Jeg kunne ha klart det”. For å gjøre et veldig langt resonement alt for kort: Determinisme er tesen om at det i et hvert gitt øyeblikk finnes nøyaktig en fysisk mulig fremtid. Sett i et slikt perspektiv, kan man kanskje gå med på at Austin ikke kunne unngå å bomme med puten.

Men dette perspektivet er uinteressant, rett og slett fordi vi aldri vil kunne gjenskape en situasjon nøyaktig slik den var for et sekund siden.

For å få oss til å forstå litt mer av dette, peker Dennett på ordet «inevitable» – uunngåelig, og spør: Hvorfor finnes det ikke ordet «evitable»? Vi mennesker har utviklet oss til skapninger som kan se fremover, i tid og i avstand – vi kan unngå ting vi ser komme. Dette kan vi gjøre fordi verden er determinert – vi kan slutte fra A til B. Slik sett er determinismen den frie viljes venn, slutter han – den gjør oss i stand til å praktisere våre vilje.

Grumsete? Ja – men bare fordi det er undertegnede som skriver. Dennett bruker drøye 300 sider på å forklare dette og liknende problemer. Og han gjør det klart, originalt, velformulert og med en ikke ringe porsjon humor.

Hver eneste side er dermed verdt å lese. De er skrevet av en filosof som i likhet med David Hume på 1700-tallet mener vi må forstå vitenskap, ikke fordi det er vitenskapen som driver filosofien, men fordi de vanskeligste problemer ikke kan belyses hvis de ikke stemmer med fakta – og fordi vitenskap er den beste metoden vi har for å finne disse fakta.

Daniel C. Dennett
Freedom Evolves
Penguin, 2003
347 sider
ISBN 0-713-99339-1