Det er noe rock’n’roll over Pope Brocks fremstilling av kvakksalveren, svindleren, entreprenøren, politikeren og radiomannen J.R. Brinkley. Ikke bare fordi Brinkley gjennom å trekke country og blues-artister inn i studio populariserte forløperne for mer enn Nordamerika. Det er heller ikke bare fordi fortellerrytmen er kjapp og huggende, med korte episoder som svinger, eller fordi språket […]
Det er noe rock’n’roll over Pope Brocks fremstilling av kvakksalveren, svindleren, entreprenøren, politikeren og radiomannen J.R. Brinkley. Ikke bare fordi Brinkley gjennom å trekke country og blues-artister inn i studio populariserte forløperne for mer enn Nordamerika. Det er heller ikke bare fordi fortellerrytmen er kjapp og huggende, med korte episoder som svinger, eller fordi språket er krydret med linjer som gjør seg best i fireminuttersporsjoner. Jeg tror det er fordi perioden og hovedpersonene er så fullstendig «off the wall», med et så vanvittig driv mot evig ungdom, vitalitet og virilitet.
Det gjelder ikke bare hovedpersonen Brinkley, mannen som opererte inn (blant mye annet) geitetestikler for å gi menn (og kvinner) ungdommen tilbake. Brocks store fortjeneste er å vise så tydelig hvilket landskap Brinkley var del av kulturelt, men også i forhold til etablerte medisinere. Forskningsbasert medisin var i sin begynnelse og gjorde mange fremskritt i perioden, men Brock trekker frem en del av blindgatene og holdningene de var basert i. Om de var bedre utdannet enn Brinkley, var teoriene og praksisene ikke mindre ville og uetiske. (Derimot var praksisene muligens litt mindre uhygieniske, og operasjonene i mindre grad utført i fylla.)
Brinkley fremstår (selvfølgelig) som en hovedsaklig skruppelløs sjarlatan som lovet det umulige, solgte det verdiløse og skadelige til overpris, og ikke nølte med å bruke manipulasjon, vold og trusler mot syke og fattige mennesker for å suge ut noen ekstra dollar. Han opererte friske mennesker med døden til følge, han gjemte seg bak religion (han ble fundamentalist i etterkant av rettssaken mot Scopes) og brukte det til å rekruttere utallige medtroende til klinikken, og han næret stor sympati for Mussolini og Hitler.
På den annen side er han også fattiggutten som gjennom en kombinasjon av samvittighetsløshet, vanvittig arbeidsglød og en enorm evne til å tenke kreativt rundt nye utfordringer skaper dyptgripende endringer overalt rundt seg. Da radioen kom, brukte han den på genialt vis til å omgå reklameregler, og inkluderte populære, men underkjente musikkformer til å fylle tiden og trekke lyttere. Da han mistet lisensen til både klinikk og radio, tok han forretningen til Mexico. Talløse kvakksalverier har fulgt samme rute senere. Og radiostasjonen fikk kraftigere sender og nådde millioner han ikke hadde nådd tidligere. Han brukte kampen mot «establishment» som egenreklame, ikke minst da han i sinne over å miste sine lisenser på kort varsel stilte til guvernør i Kansas som uavhengig kandidat.
Han oppfant mer eller mindre moderne valgkamp underveis, der han reiste langt, hilste på utallige og alltid laget store show. Han tok det så langt at han i løpet av en fem ukers valgkamp ville blitt guvernør om ikke motstanderne hadde manipulert valget på en så eklatant måte at det får den lange amerikanske tradisjon med ulike typer valgmanipulasjon til å se nesten uskyldig ut.
Brock har også en rekke andre biskikkelser som er interessante. De forblir ikke desto mindre biskikkelser, og de ulike anekdotene om andre personer enn Brinkley forblir stort sett illustrerende sidespor. Selv om sidesporene med «quackbuster» og JAMA-redaktør Morris Fishbein er viktige for å skape fremdrift i fortellingen, er det strengt tatt bare Brinkley som fremstår som en noenlunde helhetlig skikkelse. Men heldigvis gis det ingen helteportretter av Brinkleys fiender heller. De forblir menneskelig inkonsistente (og Fishbein fremstilles som et slags speilbilde av Brinkley).
Svakheten ved Brocks bok ligger tildels i portrettene av skikkelsene, men det er samtidig noe av gleden ved den: Han skriver så vittig at dybden i beskrivelsene blir mindre enn den kunne vært, og så anekdotisk vittig at det går utover analytiske perspektiver på perioden. Fortellingen har korte driv fremover i hvert kapittel for seg, men først mot den siste tredjedelen av boken får den en tydelig fremdrift som helhetlig fortelling. Før den tid er nesten hvert kapittel som en selvstendig artikkel du sluker på noen korte minutter.
På den annen side er det nettopp slike ting som gjør boken så velegnet for sommervarmen. Det er gode, korte fortellinger, festlige formuleringer, en del ordspill som kan få enhver til å vri seg, og skildringer av («para»)medisinske praksiser og teorier som er smertelig å kontemplere – og mange av dem finner vi i moderne varianter.
Det er en bok som er lett å lese, lett å legge fra seg noen minutter, og lett å plukke opp igjen. Med andre ord passer den særs godt på stranda. Hvis du ikke har noe imot alle de rare blikkene folk gjerne sender dem som kommer med høylytte latterbrøl innimellom.
Pope Brock
Charlatan. America’s Most Dangerous Huckster, the Man Who Pursued Him, and the Age of Flim Flam.
Crown Publishers 2008, 324s.