En "traumebehandling" får sin dom

Publisert: 31.08.2009 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

I dag falt en foreløpig dom over behandlingstilbudet som tilbys ved Betania Malvik til ofre for seksuelle overgrep. Etter kritiske oppslag om falske minner hos forskning.no og i VG* ble det satt i gang en granskning av behandlingen. Resultatet ble blant annet denne rapporten fra forskere ved NTNU.

Og at tilbudet nå av hensyn til pasienter og kriterier om forsvarlig behandling ser ut til å bli nedlagt.

Fordi mange pasienter – slik fagfolk ventet – ikke ble bedre og mange av dem verre. Hvordan kan jeg si at dette var forventningen?

Jeg har aldri hatt noe ønske om å blande meg borti saker som dette. Men som resultat av å fikle med hekseriforestillinger i den moderne verden, snublet jeg borti forestillingen om en satanistisk verdenssammensvergelse tidlig på 1990-tallet. (Dermed snublet jeg også etterhvert borti Skepsis og fikk utfordret noen alt for relativistiske og sosialkonstruksjonistiske forestillinger.)

Til forestillingen om denne sammensvergelsen hørte et sett med «dokumentasjon», knyttet til pasienter med multippel personlighetsforstyrrelse. Og dermed oppdaget jeg fort litteraturen om falske minner. Det som kom frem var for viktig og for frastøtende til å tie. (At det også var fascinerende faglig på mange vis hjalp en god del når jeg litt for mange år skrev avhandling om det.)

Da Malviksaken dukket opp i lokalavisen, hadde den alle mulige tegn til å være samme type sak som jeg hadde sett alt for mange av under arbeidet med avhandlingen. De tilhørte samme teoretiske nettverk og skole som de mest involverte (inkludert «dissosiasjonsteori»), mange av de samme typene terapeutiske virkemidler ble benyttet, de samme typene fortellinger kom frem, og viste tegn på lignende gruppeprosesser som vi kjente alt for godt fra før.

Da var det ikke enkelt å sitte helt stille, spesielt siden fagmiljøet viste seg å være trege på banen. Derfor skrev jeg da også om mulig skade allerede den gang. Om enn fortsatt med håp om at jeg tok feil.

Jeg tok det perspektivet med videre i en mer omfattende artikkel senere. For det er ikke småtterier som er antydet av det lille vi har av forskning. Falske minner og derav falske anklager mot nærstående er bare en del av det. For å sitere fra én undersøkelse:

Before the memories, only 3 (10%) had attempted or thought of suicide; after memories, 20 (67%) were suicidal. Before memories, only 2 (7%) had been hospitalized; after memories, it was 11 (37%). Before memories, only one woman (3%) had engaged in self-mutilation; after memories, 8 (27%) had mutilated themselves. […]
Most of the patients had been employed before entering therapy (25/30 ≈ 80%), many of them in the health-care industry (15/30). After three years of therapy, only 3 of 30 (10%) were still employed. Of the 30, 23 (77%) were married before therapy. Within three years of this time, 11/23 (48%) were separated or divorced. Seven (of 30 = 27%) lost custody of minor children … All 30 were estranged from their extended families. (Loftus 1997a:29).

Etter å ha vært på mailingliste med en del tidligere pasienter som kunne fortelle om blant annet store økninger i medisinbruk, invalidisering, kraftige depresjoner og mye annet som (ta det med en klype salt) forsvant fort når de kom seg unna terapi, var ikke forskningspublikasjonene noen bombe.

Det er selvsagt noen problemer her, som også er gjort rede for i de norske rapporten. Det finnes ingen randomiserte kliniske studier. Det er masse problemer med å trekke slutninger fra det norske materialet, slik det også er fra utenlandsk materiale.

Problemet har gjerne vært at behandlere ikke er særlig fornøyd med å bli kikket etter i kortene. Og at det vi vet ikke oppmuntrer noen andre enn sterkt troende til å ville ta i behandlingsformene som blir benyttet.

Jeg er tilbøyelig til å mene at behandlingen er så sterkt kontraindikert at det ville være uetisk å sette i gang en RCT. Men det skyldes mye personlige fortellinger – aka anekdoter – om ting som altså gjør tallene over litt for levende, og gjør det litt for personlig troverdig til at jeg holder ut tanken å utsette mennesker for slikt som en test.

Mange av de detaljene kommer ikke frem i rapporter. Og jeg frykter at de detaljene som ikke kunne inkluderes i rapporten om Malvik av hensyn til informantene skjuler minst like mye dypt problematisk som det amerikanske materialet. Men de eneste som kan sørge for at det kommer frem er mennesker som allerede har det mer enn vanskelig nok som det er. Og hvis vanlige interne gruppeprosesser gjør seg gjeldende slik man kan vente, er de knapt spesielt oppmuntret til å si fra.

Fosna-folket har så langt den fyldigste dekningen, med mer og mindre pent sminkede oppslag i Adresseavisen og hos NRK Sør-Trøndelag. Kommende begivenheter foregripes tydelig i overskrifter om nedleggelse. Men det finnes et politisk spill igjen, som kan trumfe det faglige om ikke politikerne forstår hvor alvorlig det faktisk kan være.

*Begge saker ble anmeldt til PFU – miljøet tar ikke kritikk spesielt godt.

Oppdatering

Sigrun har fått sett nærmere på rapporten og har noen gode betraktninger jeg håper å komme tilbake til senere.

Dagens lesere minner meg på at jeg har skrevet om holdninger til forskning etc hos sjefsbehandler Kavli her tidligere en gang. Og VGs Hans Kringstad har en god gjennomgang som tar fatt i det og de sentrale, med en enda mer poengtert NTB-melding basert på samme sak.

Enda en oppdatering

Da har Dagbladets Astrid Meland fått prosjektansvarlig for rapporten, professor Kirsten Rasmussen til å ta bladet fra munnen:

Mange er svært redde for sin anonymitet. Av den grunn er rapporten bevisst noe diffust utformet. Folk innenfor systemet på Betania vil kunne dedusere seg fram til hvem de gjelder, og for å beskytte klientenes anonymitet blir det oppgitt få detaljer, sier klinisk psykolog og professor Kirsten Rasmussen til Dagbladet.no.

Inntrykket er at pasienter frykter at de skal bli avslørt som kritikere av behandlere ved Betania.

– Betania er blitt kritisert for å være et sektlignende miljø, har du en kommentar til det?

– Måten folk tar kontakt på, de er redde for å stå fram, vil ikke snakke med oss eller delta i undersøkelsen fordi de er redde, det gir assosiasjoner til dette med å bryte ut av en sekt.

Jepp. Som Sigrun er inne på i sin bloggpost, er det noen elementer som tyder på at de som blir kjent som «overløpere» kan bli frosset ut og miste støtte fra andre overgrepsofre som er lojale mot Betania-lederne. Og når det, slik rapporten forteller, er slik at man kan ha mistet andre støttespillere rundt seg i løpet av (og ikke usannsynlig som resultat av) behandlingen, koster det ekstra mye å miste denne støttegruppen også. Selv om den skulle være… mindre sunn.