En gang i verden gjorde media «Thomas Quick» til et mønstereksempel på den syke seriemorderen. Mine svenske og norske bekjentskaper med innsyn var mildest talt skeptiske. Varselslamper lyste og sirener ulte: Han var plaget av «multiple personligheter», han hadde «fortrengte minner» om drapene, og det var bare terapeuten og et lite utvalg andre som slapp til. Og de ble sagt å gi ham all informasjon han ga tilbake, samtidig som Quick også gladelig hadde tilstått drap som aldri var begått.

Hvilket ikke hindret at han ble dømt for en lang rekke drap. Men etter SVTs Hannes Råstams første avsløringer om den grotesk dårlige «etterforskningen» og de parodiske sakene mot ham, har det snudd på alle måter. «Quick-saken» er nå mer synonymt med noe som ligner direkte kriminell atferd fra påtalemyndigheter og deres «ekspertise». Før sommeren ble Quick frikjent for et av drapene. I dag ble det klart at også den norske Therese-saken gjenopptas.

Nylig viste SVT en tredje del om «å skape en seriemorder» på nytt, hvor påtalemyndigheten fortsatt blir revet i filler, men hvor også dissosiasjons-terapeutene som skapte «Quick» står mer i fokus. Det er et uskjønt bilde. Her er et utdrag fra indtroduksjonen:

Resten kan og bør du se her – om du ikke allerede har gjort det. Det ligger online i en måned til. Og de første programmene kan du fortsatt se her og her. Så lenge det ligger på nett.

Så kan du spørre deg selv om hvilke allianser vi har (og har hatt) mellom tilsvarende norske terapimiljøer og politi, i hva slags saker, og hvor mye interessant som ligger begravet i rapporter og mapper på norske politikammere.