Artikkel

Engelen Gabriel som supernova

torinokledet.jpg Spekulasjonene rundt Jesus og Torinokledet er legio. En nordmann bidro for noen år tilbake med en av de mer stjernespekkede fantasiene. I denne artikkelen tar Ronnie Johanson for seg utvalgte elementer av Gunnar Rosenlunds spekulasjoner.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Ronnie Johanson (publisert 17.08.2006)


Lille julaften 2000 hadde Aftenposten en helside om likkledet i Torino. Journalisten gjør først pliktskyldig oppmerksom på at «senere års vitenskapelige undersøkelser har avvist påstanden» om at det skulle dreie seg om Jesu likklede. Men så braker det løs. «Mysteriet kan bli løst i Bergen» heter artikkelen. Aftenposten har nemlig reist til Torino sammen med bergenseren Gunnar Rosenlund, som har beskjeftiget seg med likkledet i en menneskealder. Og det er ikke småtteri han har funnet ut først og fremst om supernovaer. Hva nå det kan ha med likkledet å gjøre.

Aftenposten er en avis man er vant til å ta seriøst. «Solid bakgrunn for egne meninger» var lenge slagordet. Desto alvorligere blir det da når det rene sprøyt får breie seg over en helside, ledsaget av store og flotte fargebilder. Og når debattredaksjonen deretter har nektet å slippe til kritiske reaksjoner, er avisens troverdighet i fare.

Supernovaer og Torinokledet

En supernova er en kjempestjerne som ender sitt liv i en eksplosjon så kraftig at den i noen få uker kan sende ut like mye lys som resten av stjernene i galaksen til sammen. De første sekundene gir den dessuten en enda mye sterkere stråling, i form av nøytrinoer. Et nøytrino er en elementærpartikkel som beveger seg med lysets hastighet, og hvis viktigste egenskap er at den er omtrent umulig å påvise. Faktisk vil så godt som all nøytrinostråling passere ubemerket tvers gjennom jordkloden. Gjennom hver kvadratcentimeter av oss passerer hvert sekund 65 milliarder nøytrinoer! Aftenpostens journalist vet ikke denslags, og det skal man selvsagt ikke forlange. Men hun burde kanskje blitt litt skeptisk, når Rosenlund uttaler:

«I kinesiske astronomiske opptegnelser har jeg funnet at det var en slik eksplosjon på samme dag som Jesus ble korsfestet. Strålingen fra denne stjerneeksplosjonen nådde Jorden i mange timer. Den sterkeste nøytrinostrålingen kom etter 36 timer. Det var da Jesus våknet til live igjen, etter å ha vært død. Jeg tror at strålingen bidro til å varme opp Jesu kropp og gi den livet tilbake.»

Så enkelt er det altså å gjenopplive et lik. En stor mikrobølgeovn burde gjøre samme nytten, hvis det er innvendig varme som skal til. (Rent bortsett fra at et legeme som ble utsatt for en høy nok dose av nøytrinostråling til å varmes opp, ville få en snarlig død om det ikke var så heldig å være dødt på forhånd.)

Men ikke nok med det. Tre av de fire evangeliene hevder at dagslyset forsvant mens Jesus hang på korset; Matteus nevner også jordskjelv. I motsetning til moderne teologer tror Rosenlund på dette, og han gir stjerneeksplosjonen skylden her også: «En sterk supernovaeksplosjon vil utløse en mørk sky som dekker solen og samtidig varmer opp jorden slik at det utløses jordskjelv.» I et svar til undertegnede i Bergens Tidende 3. januar 2001 utdyper han dette slik: «At det 3 timer lange mørket på Jesu korsfestelsesdag var forårsaket av en supernova bekreftes også ved at det den 23. februar i 1987 i 3 timer strømmet et svart, ikke lysende stoff (nøytrinoer) fra en supernova før lyset fra den ble observert.» For å øke sin troverdighet sper han på med en del vitenskapelige opplysninger som har lite med saken å gjøre.

Rosenlund er klar over at nøytrinoer ikke lyser. Dermed tror han at det må dreie seg om et svart stoff, som vil formørke solen. I virkeligheten har nøytrinoer så liten masse at den ennå ikke har kunnet påvises med sikkerhet. Og selv når Betelgeuse blir supernova, vil vi sannsynligvis ikke merke det på annen måte enn at den vil lyse sterkere enn fullmånen og kunne sees om dagen. Betelgeuse er 430 lysår unna, Rosenlunds supernova var 2000 lysår unna, sier han. Men han er på jakt etter bekreftelse for sin tro [1] og griper begjærlig det minste halmstrå, som f. eks. en feilaktig opplysning om tre timers nøytrinostråling. For det var jo nøyaktig så lenge det var mørkt på langfredag. Om han hadde undersøkt saken grundigere, ville han oppdaget at nøytrinostrålingen fra en supernova i vår nabogalakse i 1987 var over i løpet av noen sekunder, mens lyset fra eksplosjonen ganske riktig ble observert først tre timer senere.[2]

Rosenlund har på eget forlag gitt ut en liten bok om sin forskning: Supernova-stråling over Judea og Kina (1996). Den har følgende undertittel: «Forskning og funn bekrefter gigantsupernovaene ved Jesu fødsel og død, viser fordelene ved hans legeråd, bekrefter at kinesisk astronomi fastslår fødselsåret og dødsåret, og viser at Messias ble skapt ved stråling.» Intet mindre.

I boken hevder han at det ble sett i alt tre supernovaer i løpet av 34 år omkring vår tidsregnings begynnelse:

1. I mars år 5 f.Kr.

Rosenlund hevder at kineserne observerte en supernova, angitt i en liste utgitt av Hsi Tse-tung (engelsk oversettelse 1958).[3] Den historiske kilden (Han-dynastiets historie) bruker imidlertid ordet «feiestjerne», som vanligvis betyr komet. (En nova kalte kineserne for «gjestestjerne»). Hsi Tse-tung mener allikevel at det muligens kan ha vært en nova, men ingen supernova.

Rosenlund på sin side hevder ufortrødent at også jødene observerte en supernova, for på Maria bebudelsesdag 25. mars kom engelen Gabriel til jomfru Maria, og «en ny sterkt lysende stjerne (nova) og ordet engel hadde en og samme betydningen». (Årstallet for Marias graviditet tier de historiske kildene imidlertid om.) Vi har altså følgende scenario, om jeg forstår ham rett: En jødisk jomfru ser en ny stjerne på himmelen, og skjønner straks at dette er engelen Gabriel, med det budskap at Den Hellige Ånd skal gjøre henne gravid.

Muligens gjør jeg forfatteren urett når det gjelder Marias forståelse av bebudelsen.
Men unnfangelsen var det supernovaen som sto for, det gjør han helt klart (s. 45) – uten å gå i detalj om den noe kunstige befruktning, som man vel må kalle det.

2. I april år 4 f.Kr.

Rosenlund henviser her til en liste utgitt av astronomen John Williams i 1871. I denne listen er det imidlertid bare angitt en komet i dette året (faksimile er gjengitt i boken). Men Rosenlund er på jakt etter Betlehemstjernen. Og siden han alt har datert Maria bebudelse til mars år 5 f. Kr., trenger han en supernova 18. november, for dette var oldkirkens dato (uten årstall) for Jesu fødsel. Derfor mener han at samme ”supernova” som kineserne så i april også ble observert 5 måneder tidligere, i november år 5 f.Kr. – ikke av kineserne dengang, merkelig nok, men i Babylon. [4]

Men kineserne så jo bare en nova eller komet? Nei da: ”Det er svært usannsynlig at de vise menn fra Østen ville ha kommet til Jerusalem dersom Betlehemstjernen var en vanlig nova eller komet …” I sin jakt på Betlehemstjernen tar han det altså for gitt at den var en realitet, noe mange teologer betviler.[5] (I likhet med opplyste mennesker ellers. For hvordan kan en stjerne vise vei til et hus?)

I Dänikens ånd har boken også illustrasjoner som skal støtte konklusjonene: ”At også vismennene observerte den samme Betlehemsupernovaen som de kinesiske oldtidsastronomene kommer klart frem av billedhuggerarbeidet på den store steinkisten i Roma fra det 3. århundret. Her er de tre vise menn avbildet. En av dem peker på et punkt like under tre stjerner som står på rad (…) Ifølge den kinesiske oldtidsposisjonsangivelsen var supernovaen like under stjernetegnet Aquila som er himmelens minste stjernetegn og som har tre stjerner på rad.” Han stiller ikke spørsmålet om hvorfor det i så fall ikke er avbildet fire stjerner: De tre i Aquila og selve Betlehemstjernen. Legg for øvrig merke til den astrologiske betegnelsen ”stjernetegn” for stjernebilde.

3. I april år 29 e.Kr.

Hsi Tse-tungs liste har en nova i stjernebildet Herkules i dette året, men ingen dato. Til Aftenposten uttaler Rosenlund allikevel freidig at kinesiske astronomer oppdaget en supernova “på samme dag som Jesus ble korsfestet.» Datoen har han imidlertid funnet på annet vis: “Da det nå er slått fast at Jesus er født i år 5 f.Kr. og at han døde i sitt 33. år, må han ha blitt korsfestet, begravet og stått opp igjen i år 29.» Og dette året falt påskefeiringen på søndag 17. april, hevder han. Av dette slutter han så at fredag 15. april må ha vært datoen for kinesernes første observasjon av novaen, for det var da Jesus hang på korset (!)

Vi står altså tilbake med to mulige novaer, den siste i år 29. (At det skulle dreie seg om supernovaer, er det intet som tyder på). Men når døde Jesus?[6] Forskerne er ikke enige om årstallet, og anslagene varierer fra år 29 til år 36. Datoen for korsfestelsen var 15. Nisan, ifølge synoptikerne.[7] (Rosenlund tar feil her også. Han tror jødene feiret påske på søndag, som vi, og angir derfor dødsdatoen til 13. Nisan.) Jødenes kalender bygger på månefasene, med måneder på vekselvis 29 og 30 døgn. Tolv slike måneder gir et år på bare 354 døgn, derfor skytes det inn en trettende skuddårsmåned med to-tre års mellomrom. Rosenlund regner seg tilbake fra en historisk kjent, jødisk påskefeiring i år 561 for å finne datoer omkring år 30 i den jødiske vårmåneden Nisan. Problemet er imidlertid vanskeligere enn som så; i virkeligheten er det uløselig. Dette skyldes at den jødiske måneden begynte først når man kunne se den nye månen – og dette forutsetter klarvær! Var været skyet, ble den nye måneden utsatt, selv om man godt visste at månen kunne sees bak skyene.

Selvlært – ikke nødvendigvis utlært

En supernova vil etterlate seg en gassky i verdensrommet. 225 slike supernovarester er hittil funnet i vår galakse.[8] Men av en eller annen grunn er det ikke blant disse Rosenlund leter etter restene av sine superstjerner. Frimodig slår han fast at de mørke tåkene som astronomene betegner B72 og B143, er rester etter henholdsvis novaen fra år 29 (som nå er forfremmet til supernova) og Betlehemstjernen (kometen som ble supernova). En «mørk tåke» er en partikkelansamling der stjerner dannes, ikke som sådan resultatet av en stjerneeksplosjon, men det affiserer ikke en ignorant. Ut fra tåkenes utstrekning og avstand legger han friskt i vei med å beregne supernovaenes lysstyrke.

Den selvlærte vitenskapsmann gir seg selv følgende attest: «Jeg er altfor rasjonell og vitenskapelig skolert til å kunne tro på noe uten å ha (…) belegg for det.» (Aftenposten, loc.cit.) Amatørastronomer skal man i utgangspunktet ikke kimse av; mange av dem har kommet med bidrag til vitenskapen. Men Rosenlunds beregninger er såpass kuriøse at vi skal se litt nærmere på dem.

Han tar utgangspunkt i den best kjente av alle supernovarester, Krabbetåken, som stammer fra den supernovaen kineserne observerte i år 1054. Krabbetåkens supernova var av størrelsesklasse –18, hevder han.[9] Dette korrigerer han for Krabbetåkens større avstand, men på en innviklet og totalt feilaktig måte. Det vil føre for langt å gjengi hans resonnement, som gir ham en lysstyrke for Krabbetåkens supernova på –24, om den hadde befunnet seg like nær som B72 og B142. Korrekt beregning ville gitt –7,5. ( – 20,5 med hans feilaktige utgangspunkt. Disse tallene angir egentlig størrelsesklasse. Stjerners tilsynelatende lysstyrke angis som størrelsesklasse i en logaritmisk skala, hvor de svakeste stjerner vi kan se vilkårlig er plassert i klasse 6, mens de klareste er omtrent 100 ganger sterkeste og gis klasse 1. For sterkere lys må man bruke negative tall, f.eks. er sola av klasse –26,9. Rosenlund tror imidlertid at skalaen er lineær).

Krabbetåken har etter 950 år en utstrekning på 6 lysår, mens B72 og B143 på 2000 år har hatt en utvidelse på 20 lysår, hevder Rosenlund. Etter 1000 år var de 10 lysår i diameter (tror han), og dermed 10 : 6 = 1,7 ganger større enn Krabbetåken! (De fleste 9. –klassinger vet at det ikke er fullt så enkelt å sammenligne to volumer. Dreier det seg om to kuler, blir forholdet 1,7^3=4,9. For kuleskall må man ha flere data.)

Videre setter han forholdet mellom massene i de to skyene lik forholdet mellom størrelsene, som han altså tror er 1,7. Lysstyrken vil øke med kvadratet av massen, mener han (muligens på grunn av en misforståelse av Einsteins formel E=mc^2), og kommer til at lysstyrken for hver av de to supernovaene var 1,7^2 = 2,8 ganger Krabbetåkens supernova.

Og så kommer det helt store spranget. Rosenlund forveksler størrelsesklasse med lysstyrke (luminositet), multipliserer –24 med 2,8, og kommer til at begge supernovaene hadde den enorme lysintensitet (dvs. størrelsesklasse; sett fra jorda, vel å merke), på –67! Med utgangspunktet –24 ville svaret blitt –25 for en stjerne med 2,8 ganger større lysstyrke; ikke – 67, som betyr en lysintensitet mer enn 10 millioner milliarder ganger solas. (På den annen side tror han selv at dette er halvannen ganger solas lysstyrke.)

Nytt fenomen?

Vi har her å gjøre med «et helt nytt fenomen i astronomien», påpeker Rosenlund. Dette er ikke vanlige supernovaer, men «gigantsupernovaer»! Bare synd at ikke astronomene har oppdaget dette. (Riktignok har de nylig funnet et par hypernovaer, men langt fra vår galakse.) Og merkelig nok har hverken evangelistene eller andre av oldtidens forfattere berettet om stjerner som lyste om dagen eller ga dagslys om natten.

Rosenlunds forskning om likkledet i Torino er mindre revolusjonerende. Han mener såperester fra fremstillingen av linen har løst opp blod og svette fra det gjenopplivede legeme, og konkluderer med at ”Personen i kledet må ha stått opp igjen, etter å ha ligget død i kledet. Det har ligget et ekte lik i kledet, som er blitt oppvarmet ved nøytrinostråling. Bildet på kledet i Torino beviser dette. Uten varmestråling ville et slikt bilde ikke kunne bli dannet.”

Imidlertid har Joe Nickell, kjent medlem av vår amerikanske søsterorganisasjon, vist hvordan en kunstner kan ha lagd bildet.[10] Og til overmål tilsto den ukjente 1300-tallskunstneren overfor en biskop ved navn Henri de Poitiers, som var den første som undersøkte bildets ekthet. Som kjent har karbondatering bekreftet dette, ved å anslå linens alder til tidsrommet 1260 – 1390. Rosenlund mener dette er en feildatering på grunn av at likkledet, uvisst av hvilken grunn, skal ha blitt kokt i olje i 1503. Men hva så? Om kledet virkelig har inneholdt et lik, så viser ikke dette annet enn at liket var uvasket og ble lagt i en midlertidig grav (som påpekt av Andreas Edwien [11]). Ikke at det ble levende igjen. Dersom Rosenlund (hvis troverdighet er noe svekket etter hans supernovautskeielser) mot formodning skulle ha rett i at bildet er dannet av kroppsvarme, er det intet i hans forklaring som strider mot den mulighet at det ble avtegnet mens liket ennå var varmt.

Science fiction?

Siste kapittel, “Supernovaenes Herre”, kan tyde på at jeg har misforstått hele boken. Kanskje dreier det seg om science fiction? Tvilen skyldes passasjer som: “Supernovasamarbeidet mellom Jesus og et vesen ute i rommet, viser at Jorden blir kontrollert og styrt fra en hittil ukjent klode et sted ute i verdensrommet. Planleggelsen og skapelsen av Jesu unnfangelse, fødsel, liv, død og oppstandelse av og ved 2000 år gamle eksplosjoner ute i rommet, viser at man står overfor et eviglevende vesen, som er så mektig at det bruker supernovaer for å gjennomføre sin vilje. Da bare en av disse supernovaene representerer energien fra over 1 milliard soler, viser dette hvilket allmektig vesen dette er. (…) Det moderne menneske vet nå at det er et tenkende og intelligent, planleggende vesen eller Gud, sannsynligvis på en annen planet i verdensrommet, som følger nøye med i det som skjer på jorden.”

Men for å ta ham seriøst: Et allmektig vesen burde vel fått liv i sønnen sin uten å svekke effekten av miraklet ved å bruke en metode som hadde som bieffekt at masser av andre døde våknet opp samtidig? Matteus skriver: “Jorden skalv og klippene slo sprekker. Gravene åpnet seg, og mange hellige som var døde, sto legemlig opp. Etter Jesu oppstandelse gikk de ut av gravene og inn i den hellige by, hvor de viste seg for mange.” Man kunne nesten si at det ble stor oppstandelse. Men det ble det visst ikke, for dette største av alle mirakler er hverken nevnt hos de andre evangelistene eller hos andre av oldtidens forfattere. (Det samme må jo ha skjedd på hver eneste kirkegård hvor det lå nylig begravde lik. Men de fleste ble vel liggende og dunke i kistelokket?) Rosenlund tar selvsagt denne beretningen hos Matteus som nok et bevis på at han har rett.

Omkring syv-åtte [12] supernovaer er kjent fra historiske beretninger. Den første kineserne observerte var i år 185 [13]. Best kjent er Krabbetåkens gjestestjerne i 1054, Tycho Brahes supernova i 1582 og Keplers nye stjerne i 1604. Ingen sto opp fra de døde ved disse anledningene, og intet mørke bredte seg. I motsetning til den obskurantisme Rosenlund sprer i dag.

Mange takk til Jørn Andersen og til dr. stipendiat Knut Jørgen Røed Ødegaard, som har lest gjennom manuskriptet og kommet med verdifulle kommentarer.

Noter

1 Til Aftenposten uttalte han: «Nå har jeg funnet en forklaring som viser at dette er Jesu kropp og ansikt. Jeg har forstått at han virkelig sto opp fra de døde den tredje dag og hvorfor han gjorde det (…) For meg er likkledet i Torino et bevis på at Jesus virkelig var Guds sønn. Nå kan jeg tro. For nå vet jeg.»

2 At nøytrinoene kommer før lyset, er i overensstemmelse med teorien for supernovaeksplosjoner. Oppholdets varighet vil være avhengig av stjernens type.

3 Hsi, Tse-tsung: «A New Catalog of Ancient Novae.» Smithsonian Contributions to Astrophysics 2:6 (1958): 109-130. Denne listen, publisert av Smithsonian Institution, tror Rosenlund er hans egen oppdagelse, som ”vitenskapen ikke er blitt informert om.” Han tror den er ”blitt lagret og gått over i glemselen – i og med at det i de 11 utstillingshallene (…) bare er mulig å stille ut 3 prosent av de over 75 millioner katalogiserte gjenstandene …” Men som man ser, finnes den i et lett tilgjengelig fagtidsskrift.

4 Supernovaer lyser sterkest i begynnelsen, og stjernehimmelen er den samme i Kina og Irak, som ligger på samme breddegrader.

5 F.eks. anser vår tids ledende Jesusforsker, katolikken John Dominic Crossan, alle beretninger om Jesu barndom som rene legender. Se f.eks. hans Jesus, a Revolutionary Biography, 1994.

6 Fremstillingen av dateringsproblemene bygger på E.P.Sanders: The Historical Figure of Jesus, 1993, p. 284f.

7 Johannes kan imidlertid forstås slik at det var den 14. Nisan.

8 I 2001, da artikkelen ble skrevet. Tallet er nå 265 (juli 2006). En liste utarbeidet av Cambridge-astronomen D.A. Green finnes på Internett: http://www.mrao.cam.ac.uk/surveys/snrs/

9 Antagelig forveksler han tilsynelatende lysstyrke med absolutt lysstyrke. Man regner med at supernovaen i 1054 var av tilsynelatende størrelsesklasse –5, mens supernovaer har absolutt lysstyrke (størrelsesklasse) omkring – 18.

10 Joe Nickell et al.: Inquest on the Shroud of Turin, nyutgave 1987. Et sammendrag finnes i Nickells Looking for a Miracle, 1993/98.

11 Human-Etikk nr. 4/1980, p. 18.

12 Se f.eks. Clark, D.H. and Stephenson, F.R.: The Historical Supernovae, New York 1977.

13 Muligens en komet dette også! (Chin & Huang 1994, Nature 371,398.)