Ikke alle nisser kommer med gaver. Noen av dem har vært hjelpsomme, mens andre har vært mer til plage. Hvor kommer egentlig nissene fra, og hva har de med Adam og Eva å gjøre? Her er fortellinger om et utvalg av de elementene som inngår i hvordan den norske nissetradisjonen. Vi girer herved om til jul i Skepsisredaksjonen med dette utdraget fra Ane Ohrviks bok Nisser.
Av Ane Ohrvik (publisert 12.12.2007)
Med nisser maa man et oprigtigt Venskap holde:
De ellers i et Huus kan meget Ondt forvolde:
Ey Nisse, Underjordisk gjør nogen Sjæl imod
Saa lenge som de seer, mod dennem Folk er god
Peder Paars
Om noen spør deg om du kan beskrive den lille norske nissen, vil du mest sannsynlig ikke ha store problemer med å nevne visse karakteristiske trekk. Han er liten, gråkledd og er iført en rød topplue. Nissefiguren har på ulike måter kommet under huden på oss, og på grunn av de stadige fortellingene og fremstillingene av ham får vi ikke muligheten til å glemme ham.
Denne figuren kan på mange måter sies å være den første julenissefiguren i Norge. Mens andre europeiske land på 1800-tallet skapte julenisser med inspirasjon fra Nikolas-skikkelsen i senmiddelalderen, ble det den lille norske nissefiguren som skulle tjene som vår julenisse på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Senere, da utenlandske julenisser med Santa Claus i spissen fant veien til Norge, fikk den norske nissefiguren nye funksjoner og oppgaver.
Men hvor kom nissen fra? Den norske folkeminneinnsamleren, M.B. Landstad, foreslo på 1800-tallet at nissene måtte komme fra Nissedal i Telemark. Her skal nissetettheten ha vært så stor, og nissetradisjonen så rik, at Landstad mente at stedet måtte ha fått navnet sitt etter disse overnaturlige skapningene.
Det er en morsom teori, men om vi løfter blikket og ser Norge under ett, finner vi imidlertid en rik nissetradisjon over hele landet. Det fantes med andre ord nissedaler over hele Norge.
Den norske nissen har vært gjenstand for ulike fortolkninger. Fra 1500-tallet og frem til 1800-tallet uttalte lærde menn seg kritisk til forestillingene om nisser og andre overnaturlige vesener i folkelig tradisjon. Prester og lærde forsøkte iherdig å tilintetgjøre forestillingene gjennom å avfeie dem som «enfoldig overtro» eller gjennom å demonisere vesenene til djevelen selv. I dette kapittelet skal vi se nærmere på denne kritikken. Dessuten skal vi se på de litterære fremstillingene som ble skapt om nissen på 1800-tallet. På denne tiden ble en mengde sagn fra ulike deler av Norge samlet inn og skrevet ned. På lik linje med eventyr, ballader og viser ble fortellingene om nissene tolket inn i nasjonalromantiske ideer om norsk kultur og egenart. Nissene ble et symbol på det kuriøse og autentiske i den norske kulturen. Denne kulturen ønsket folkeminneinnsamlerne å bevare for ettertiden.
I fortellingene som ble samlet inn og skrevet ned, fremtrer nissen som et mangfoldig vesen. Han er både et kjærkomment medlem av gårdsfellesskapet og et farlig vesen man måtte beskytte seg mot. På 1800-tallet skildres ikke nissen som én entydig figur. I fortellingene beskrives ulike skikkelser som hadde forskjellige navn, funksjoner og egenskaper. Disse skikkelsene utgjorde lokale og individuelle varianter som verken ble skildret eller oppfattet som én nissefigur. Beretningene om dem skiller seg ut fra den senere tolkningen og bruken av nissefiguren. På slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet skapes en litterær tradisjon om nissene. Da forenkles, stereotypifiseres og tilpasses de til nye tiders behov og bruk ved at visse egenskaper ved dem, og noen motiver i fortellingene, fremheves til fordel for andre. Det er i denne sammenhengen at nissen ble skapt. Dette kommer vi tilbake til i neste kapittel. Først skal vi se nærmere på de mangfoldige fortellingene om de ulike nissefigurene i folketradisjonen.
Nissene i norsk fortellingstradisjon
I norsk fortellingstradisjon er nissenes opprinnelse ofte forklart med bibelske referanser. De fleste forklaringene henviser til skapelsesberetningen og de første menneskene som levde på jorden. En av fortellingene dreier seg om at Eva var Adams andre hustru. Den første konen skal ha fått barn som lo av Vårherre. Vårherre ble sint for dette, og han gjorde dem derfor usynlige og sendte dem under jorden. På grunn av dette ble de vetter, og sky for lys og mennesker. Eva ble skapt av Adams ribben og i bibelsk fortolkning på rett vis. I noen fortolkninger forklares nissenes opprinnelse med at de underjordiske var falne engler som hadde holdt seg til Lucifer og dermed var blitt utstøtt.
Den aller vanligste opphavsforklaringen var imidlertid fortellingen om Adam og Evas barn. Adam og Eva hadde etter hvert fått mange barn. En formiddag så Eva at Vårherre kom vandrende mot hjemmet deres, og hun skjønte at han hadde tenkt seg på en visitt. Hun begynte med en gang å stelle barna sine slik at de kunne møte Vårherre velflidde og rene. Hun greide imidlertid ikke å få alle ferdige, og før Vårherre kom, gjemte hun derfor de uflidde bort. Vårherre kom, så på de velstelte barna og spurte Eva om dette var alle barna hun hadde? Eva svarte ja. Da sa Vårherre: «Det som er gjemt for Vårherre, skal være gjemt også for mennesket.»
De barna som Gud ikke fikk se, ble dermed stamfedrene til de underjordiske, og på Guds befaling gjort usynlige for folk. De kunne likevel vise seg for folk om de selv ønsket det.
Opphavsfortellingene forklarer bakgrunnen for hvorfor nissene befinner seg i en parallell verden til menneskene. De var i utgangspunktet mennesker som oss, men ble på grunn av ulike forhold plassert bakerst i menneskerekken. De ble ikke regnet som fullverdige og ble dømt til et liv i skyggene. I fortellingene var likevel nissene aldri langt fra menneskene.
Når nissene nærmet seg menneskene, var de tidvis sky og tidvis frempå og viste seg for folk. I mange tilfeller var det likevel kun sporene etter dem som var synlige, eller man kunne høre dem romstere i hus, fjøs eller stall. De var ofte svært lave av vekst, gjerne ikke mer enn en alen lang (ca. 60 cm). Noen fortellinger beskriver nissene som kjemper som kunne strekke armene sine ut og rekke frem til to hus som sto langt fra hverandre. De var kledd i grå vadmelsklær og var iført en rød topplue. I noen fortellinger fremstilles nisser som så gamle at man aldri hadde sett noe så gammelt noensinne, i andre historier hadde de ansikter som en vanlig, voksen mann. Noen nisser kunne være sterke som okser og jobbe hurtigere og bedre enn noe menneske. I de tilfellene hvor mennesker mente de hadde tatt på en nisse, ble han beskrevet som hårete og lodden. Felles for de fleste fremstillingene er at nissene var vesener med temperament, ofte var de både lunefulle og skadefro.
Stort sett dukket nissene opp alene, og fortellingene gjenspeiler generelt en oppfatning av at de bodde alene. Det finnes likevel de beretninger som forteller at nissene bodde med sin nissekone og nissefamilie, slik vi finner paralleller til i fortellingene om de underjordiske. Det er likevel nissene som mannsfigurer vi møter i fortellingene. Imidlertid viste de seg like mye for kvinner som for menn eller barn, og de kunne ofte utføre kvinnelige og mannlige arbeidsoppgaver like godt. I fortellingene plasserer nissene seg dermed på siden av menneskenes tradisjonelle kjønnsrollemønster. Selv om noen nisser ser ut til å ha foretrukket visse mennesker fremfor andre, fremstilles nissene like fullt som sosiale vesener.
Om de ikke viste seg, var de aldri langt unna, og de fulgte med på det som skjedde. Nissene kunne være bosatt på låven eller i stallen, eller under disse bygningene. Det hendte også at de bodde ute i naturen, gjerne ved eller i gamle trær eller berg. I en del fortellinger fra Nordland fremstår nissene også som både sjø- og båtvante og var ofte fast inventar i fiskebåtene som dro til havs.
Nissefigurene fremstilles som naturlige vesener. De var mer i ett med naturen enn del av menneskers kultur. I fortellingene gir dette dem derfor kvaliteter, egenskaper og muligheter som var annerledes enn de menneskelige og i stedet nærmere naturens krefter. Nissene var like tilpasset og integrert i kystlandskapet som i fjellområdene, og karakteristisk for skildringene av disse vesenene var at de nettopp mestret miljøene de beveget seg i, svært godt.
Hvordan nissene etter hvert har fått betegnelsen nisse,finnes det ulike teorier om. Ja, det er faktisk produsert mange sider forskning som diskuterer nissebetegnelsens opphav. Nisse er et kjælenavn basert på personnavnet Niels eller Nils. Dette navnet dukker først opp i Danmark under innflytelse av Nikolas-dyrkingen i middelalderen, og senere i Sverige. Vi kan derfor anta at betegnelsen er kommet til Norge fra et av våre naboland. Folkloristen Ørnulf Hodne mener at fellesbetegnelsen nisse neppe er brukt mer enn et par hundre år i Norge. Denne navnkoblingen er etter alt å dømme det eneste slektskapet mellom St. Nikolas og nissen.
I Norge hadde nemlig nissene mange navn. Det gir oss en klar pekepinn på at nissebetegnelsen på langt nær er dekkende for hvordan fortellingene skildrer disse vesenene. Visse fellestrekk og attributter kan vi tilskrive den senere fellesbetegnelsen nisse, men likevel finner vi variasjoner i hvordan sagnene fremstilte nissefigurene, og i hvilke funksjoner og roller som ble tilskrevet dem. Gardvord, gardsbonde, tunvord, tunkall, tuftekall, verge, tomte, tomtegubbe, godbonde, rudkall og haugebonde er noen av de navnene vi kjenner på nissefigurene.
Den østnorske betegnelsen tomte eller tomtegubbe henspeiler på den som bodde og rådet over det jordstykket hvor en gård var bygd. Navnet er nok mest sannsynlig en svensk innflytelse som først kom inn i den østnorske tradisjonen. I norsk sammenheng hadde tufte eller tuftekallen den samme betydningen som det svenske uttrykket tomt.
Rudkall og haugebonde er betegnelser som indikerer at fortellingene om disse figurene er veldig gamle. Navnene knytter an til at skikkelsene opprinnelig ryddet gårdsgrunnen og ble gravlagt (hauglagt) i nærheten av gården. Dette medførte at beretningene om haugebonden, rudkallen og andre vesener på 1500-tallet og fremover ble tolket inn i et hedensk, førkristent perspektiv.
Norrøn tro og praksis
Den norrøne religionen var ikke et fast oppbygd trossystem med dogmer og læresetninger. Religionen var preget av et mangfold av makter, og hovedskikkelsene var gudene og jotnene. Gudene representerte først og fremst kosmiske størrelser og personifiseringer av de grunnleggende kreftene i verden, sett fra menneskenes perspektiv. Gudene var de ordnede kreftene, mens jotnene var motkreftene.
Vikingtidens guder tilhørte to ætter; æser og vaner. Til æsene hørte blant annet gudene Odin og hustruen Frigg, Tor og Siv og Balder og Nanna. I vaneætten kjenner vi kun gudene Njord, Frøy og Frøya ved navn. Kunnskapen vi har om den norrøne religionen, er fra sagaene og skaldekvadene som ble skrevet ned etter at kristendommen hadde inntatt de nordlige områdene. Her omtales maktene både som individuelle skikkelser og som kollektiver. Æsene og vanene tilhørte de personifiserte gudene. Dvergene, alvene, vettene, disene, nornene og valkyrjene tilhørte derimot de maktene som omtales som kollektiver.
Vettene var knyttet til enkelte landskaper og regioner, og fungerte som beskyttende makter for folk. Det var viktig å opprettholde et godt forhold til disse vettene om man skulle bygge et nytt hjem eller reise gjennom fremmede områder. Vettene opptrer i sagaene som menneskenære makter i kommunikasjon med mennesker. Selv om det er få kilder til tro og praksis knyttet til vettene, fremstår de i fortellingene som skikkelser som beskyttet gården, gårdsfolket og husdyrene, og som menneskene til gjengjeld ofret til og stelte for. Det er sannsynligvis en slik vette som blir skildret i Olav Trygvassons saga.
Flere sagaer gir eksempler på det problemfylte møtet mellom eldre tids makter og kristendommen. Sagaene ble skrevet etter at kristendommen hadde nådd de nordlige strøk, og er dermed et kristent kulturprodukt. Når vettene klaget over at kristne bønner eller vievann brant dem, slik som i eksempelet overfor, er det kristendommens inntog som blir beskrevet. Vetter og andre makter og guder ble forsaket til fordel for kristendommens gud. Da kristendommen ble innført, kom en kirkelov som forbød folk «å ha avguder og altre i hjemmet». Denne loven kom som et resultat av den religiøse praksisen som kirkens menn observerte blant folk, og som man ville til livs.
Dette medførte at den norrøne gudetroen etter hvert ble utfordret kraftigere enn hva fortellingen overfor indikerer. Det er denne norrøne tradisjonen som lærde fra 1500-tallet av tar tak i. De pekte på at i skildringene av de norrøne vettene og de senere fortellingene om gardvorden, tunkallen og haugbonden fremsto vesenene med parallelle oppgaver og roller. De var knyttet lokalt til gård, mennesker og dyr, og fremsto som beskyttere for gårdsfellesskapet.
Før vi går inn i 1800-tallets beretninger om de ulike nissefigurene, skal vi ta en titt på hvordan lærde og prester tolket de folkelige fortellingene om overnaturlige vesener.
En vetterisk tid
På 1500-tallet var Luther i full gang med å reformere Nord-Europa og jage bort helgener og all annen kirkelig og folkelig tradisjon som kunne lukte av katolisisme. Mye av den folkelige kulturen ble av Luther oppfattet som levninger av katolsk tro, og med en voksende skare av protestantiske prester startet en stor renselsesprosess. I Luthers Huspostille, en andaktsbok skrevet for hjemmet, kunne man i en dansk oversettelse fra 1564 lese om «huorledis mand skal fordriffue gaardnisser eller de diefle, som buldre om natten i huss».
Luther ønsket å komme forestillingene om de overnaturlige vesenene til livs, og han omtalte dem i samme åndedrag som djevler. Særlig vellykket ble utrenskningsarbeidet ikke om vi ser på hvor lenge fortellingene om disse vesenene ble fortalt i Norge, og hvor lenge denne tradisjonen var gjenstand for de lærdes kritikk. I ulike opptegnelser fra lærde menn, som gjennom reiseskildringer og religiøse opplysningsskrifter beskrev den folkelige kulturen, ble folkelige forestillinger om overnaturlige vesener betegnet som overtro. Den svenske katolikken, og senere erkebiskopen av Uppsala, Olaus Magnus ga i 1539 ut Carta Marina, som var et kart over de nordiske havområdene. I kartene tegnet han inn en rekke mytiske og overnaturlige skapninger i den nordiske geografien – og især i havet rundt. I den senere utgivelsen Historien om de nordiske folkene, som regnes som det første historieverket om Norden, gir han utfyllende beskrivelser av de vesenene nordboerne i tidligere tider mente levde i naturen.
Olaus Magnus bygde sine opplysninger på kilder han selv hadde samlet inn gjennom en rekke reiser i Norge og de andre nordiske landene. I tillegg var han en belest mann som fant inspirasjon i annen europeisk litteratur. Historieverket fremstår derfor som en selsom blanding av eksakte iakttakelser og lån fra middelalderens og renessansens lærde skrifter og oppfatninger. Han gjengir blant annet en tegning av en djevellignende vette i mannsskikkelse som soper en stall. Magnus navngir ikke denne vetten, men skildrer vesenet som en menneskelignende hjelper som arbeidet for menneskene om nettene og passet hester og kyr. Dette vesenet skulle fremdeles være vanlig i Norge.
Beskrivelsen Olaus Magnus gir av de eldre folkelige forestillingene, er ikke ulik den som dukker opp i dansken Jens Hansen Odenses filosofiske disputas om spøkelser fra 1673. Han delte spøkelsene inn i ulike klasser, og nissefigurene fremstår som en kategori for seg. Odenses poeng var at folks tendens til å ufarliggjøre nissene ikke skjulte det faktum at de var djevelske spøkelser.
Mens Odense plasserte forestillingene hos «fordum troende», henviste den norske forfatteren Augustinus Ambrosiusen Flor til samtidige forestillinger i sin disputas om Julekagerne fra siste halvdel av 1600-tallet. Også her gikk det hardt ut over den folkelige troen knyttet til nissen. Flor skrev forarget om hvordan forestillingene om nissen påvirket og styrte folk i forskjellige gjøremål.
De Folk ere komne ind i et uhyre Hav af Vildfarelse, som, naar de mærke, at alskens Lyksaligheds rigelige Flod ledes af Gud i deres Skød, næppe tro at de kunne beholde saa gode og fede dage, med mindre de vedblive at sætte Grød eller andre lækre Retter til Husnissen, især før Højtiderne, idet de ere visse paa at alt vil gaa galt, hvis der afviges det mindste derfra; enskønt jo dog saadanne Nisser tage de fremsatte Spiser ikke for at nyde dem, men for paa den Maade des lettere at forføre enfoldige Mennesker til deres dyrkelse. […] Denne tykke og skadelige Overtro har i den Grad bemægtiget sig mange Bønders Sind baade i Danmark og Norge, at det er at befrygte, at Djævlene ville drage med sig til evig Fortabelse saadanne Mennesker, der sandelig fortjene alles Medynk.
Nissene hadde ikke bare mennesker i sin hule hånd. Flor beskrev også i medfølende ordelag hvordan forestillingene om disse vesenene var preget av troen på avstraffelse om man ikke utførte ting på riktig måte. I Flors penn ble nissene «Djævlene» som truet med å dra med seg menneskene til «evig Fortabelse».
Mindre enn hundre år senere, i en bok utgitt i 1736, tar den danske presten Erik Pontoppidan opp tråden fra sine forgjengere. Boken hadde den svært beskrivende tittelen Fejekost – Til at udfeje den gamle surdejg eller de i danske lande tiloversblevne og her for dagen bragte levninger af saavel hedenskab som papisme. Pontoppidan var opptatt av å rense vekk alt han mente var overtro hos allmuen, og overtroen betegnet han som levninger etter hedensk tro og katolisisme. Med et distansert blikk på allmuens tro på hekser, vetter og andre overnaturlige skapninger kunne han forklare og analysere forestillingene som uttrykk for en falsk religion.
Alle forfatterne som fra 1500-tallet og frem til 1800-tallet beskrev den folkelige forestillingsverdenen, hadde det samme målet: Å understreke den villfarelse det var å tro på slike vesener og avfeie forestillingene som overtro. Overtroretorikken, som altså kjennetegnet alle forfatterne, påberopte seg allmenne gyldige argumenter. Argumentene var hentet fra en overordnet kulturell vurdering av allmuens tro og skikker som mindre opplyste og mindre gyldige. Vurderingene var nært knyttet til forskjellen mellom sann og falsk religion. Det var en tendens blant de protestantiske forfatterne til å karakterisere vrangforestillingene som katolske levninger eller rester av hedenske forestillinger i den norrøne kulturen. Disse forestillingene ble betegnet som falsk religion. Felles for alle beskrivelsene var demoniseringen av forestillingene. På tross av hva den uvitende allmuen måtte tro, var nissene onde og djevelens representanter. Forestillingene var dermed uforenlige med den protestantiske lære.
Når vi beveger oss inn på 1800-tallet, blir imidlertid tonen en annen. Gjennom den nasjonalromantisk inspirerte innsamlingen av den norske folketradisjonen som ble foretatt på 1800-tallet, ble eventyr, sagn, ballader, og tradisjoner omkring skikk og bruk nedtegnet av prester, lærere og andre lærde. I disse nedtegnelsene forsøker forfatterne å løsrive de folkelige forestillinger fra teologiske vurderinger om sann eller falsk religion. I stedet rettes fokuset mot at de folkelige forestillingene er kuriøse og eksotiske eksempler på en nedarvet og svært gammel norsk kultur. Hovedmotivasjonen blant innsamlerne var å redde denne norske kulturen fra å gå i glemmeboken.
Til tross for at tradisjonen de samlet inn, også da ble karakterisert som overtroiske forestillinger, var den likevel ansett som verdt å bevare. Innsamlingsiveren resulterte i at mangfoldige fortellinger om nissene ble skrevet ned.
Fra hjelpsom godbonde til hardtslående hissigpropp – nissene i gårdsfellesskapet
I noen historier fremstår nisser som gode hjelpere og beskyttere for mennesker. Det skildres ofte som et privilegium å ha en nisse boende på gården, et privilegium som ikke var alle forunt. Dette illustreres i en fortelling fra Lindesnestraktene:
Det var ikkje alle som var saa hepne at dei hadde nissen paa garden. Det var berre faa som hadde den lukka. Han hjelpte til paa mange vis. I fjøs og stall stelde han det alltid saa at dei stødt hadde lukka av krettoret, og fornaud blei det aldri tale um. Mjøl- og matkar paa loft og i bu blei aldri tome. I eldhuset stelde han med koppar og kar og gjorde reint. Han hjelpte og til med anna arbeid, helst i stallen. Men ein maatte stella han vel og ikkje eggjast med han eller vanvyrde han paa nokon maate. Daa kunde han kasta ulukka baade paa folk og fe.
At nissene kunne oppfattes som svært nyttige i gårdsdriften, tydeliggjør følgende beretning fra de samme traktene:
Ein gong tidleg um morgonen kom Jakob i Stubakken og nokre andre ifraa Osestad til Høyland og skulde slaa. Dei hadde ei slaatta der. Saa blei dei var nissen. Han gjekk nedpaa gjordet til Torje og slo. Dei gjekk burt til vindauge og saag inn um dei skulde sjaa noko til Torje. Jau, han laag i senga og sov. Daa hadde nissen alt slege saa mykje som ein mann kunde rekka paa ein heil dag.
I de fortellingene der nissene ble ansett som nyttige for gårdsdriften, fantes det også ofte råd for hvordan man kunne skaffe seg en nisse. Dessuten gir disse fortellingene også instruksjoner om hvordan man måtte behandle nissene. Var man snill mot dem, ga dem mat og husrom og gjerne en egen oppredd seng som var deres egen, lot dem være i fred og ellers ikke provoserte dem, var det ikke måte på den hjelpen nissene ga til gårdsdriften. Noen fortellinger skildrer hva som blegjort for ikke å miste den ressursen de representerte: «Paa Tangjen i Sæli var det eit par folk som hadde nissen. Saa flytta dei til Austad; men dei tok nissen med seg i ei lita tina […].»
Respekt blir i mange fortellinger gjengjeldt med respekt, og noen nisser er også lojale og trofaste mot husbonden sin: «Daa Torje døydde og skulde gravleggjast, reiste nissen med. Han sat i salkroa hos ein i fylgjet. Sidan saag dei han aldri.»
I disse fortellingene skildres nissene som integrerte medlemmer av gårdsfellesskapet. Like fullt representerte nissene en parallell tilværelse til den menneskelige. Nissene var ikke mennesker, og man kunne ikke være helt sikker på hva de kunne finne på. Derfor var det viktig at de ble behandlet med forsiktighet og respekt, og man måtte ikke provosere dem på noen måte. Fortellingene formidler i første rekke en oppfordring til å følge gitte forhåndsregler. Fulgte man disse, kunne man samtidig få en større kontroll over nissene og den parallelle verdenen, og man kunne leve i fredlig sameksistens med nissene.
Nettopp på grunn av at nissene måtte behandles med forsiktighet, møter vi i sagnene mange eksempler på at det er bestemte personer som håndterer dem. Ikke alle hadde tålmodighet eller kunnskap nok til å behandle nissene på riktig måte. Sagnene forteller at nissene ofte foretrakk noen mennesker fremfor andre. Nissene viser da sin uvilje overfor dem de ikke likte ved for eksempel å hindre dem i arbeidet deres.
Hos lensmannen i Spangreid hadde dei nissen. Saa fekk dei ny tenestgjenta ein gong og den lika han ikkje. Naar ho skulde nøra upp i skorsteinen, la han seg som ein orm paa steinhella saa ho torde ikkje burt aat skorsteinen ein gong. Lensmannen sa daa til henne at ho skulde gaa vekk, saa skulde han stella med han og faa han i godlag att.
I denne fortellingen er det tydeligvis lensmannen som har det beste håndlaget med nissen, og det er han nissen vil forholde seg til og lytte til.
Nissene figurerer også som rettledere for arbeid som blir utført på gården. På 1600-tallet fikk en mann fra Ålvikane i Hardanger erfare dette. Han skulle bygge et nytt hus. Da han hadde bestemt seg for stedet hvor det skulle ligge, kjørte han opp tømmeret til plassen. Neste dag da han skulle begynne arbeidet, var tømmeret flyttet. Nissen hadde båret tømmeret til et sted i nærheten. Mannen bygde så huset der nissen hadde bestemt.
Mens noen nisser anses som et gode og et privilegium å ha på gården, formidler andre fortellinger at folk er i konflikt med nissene og ønsker dem bort fra gårdene sine. Nissene er her et uromoment som betyr trøbbel, og som ofte lurer mennesker ved å gjemme bort dyr og redskaper. Når så disse dukker opp av intet igjen, høres latteren fra en frydefull nisse som virkelig koser seg over å ha spilt gårdsfolket et puss.
Når gårdens folk derimot trosser nissenes ønsker, kan de bli sinte og farlige, ja rent voldelige. Det suser rundt ørene fra hardtslående ørefiker, redskaper flyr veggimellom, og fjøs og stall blir endevendt. I disse fortellingene fremstår nissen som både utspekulert og hevngjerrig. Det skal ikke være tvil om hvem som er sjefen på gården!
I sagnene skildres ofte episoder mellom nisser og dyr. I folkelig tradisjon bodde nissene ofte i fjøset eller stallen, og de blir derfor på ulike måter en del av den aktiviteten og det arbeidet som foregikk og ble utført der. Nissene opptrer ofte som den usynlige hjelperen ved kalvefødsler, og tar gjerne ansvaret for å rydde og vaske fjøset alene. Det er imidlertid ikke alltid like lett å få grep om hvilket forhold nissene hadde til dyrene. I noen sagn steller de omsorgsfullt for alle husdyrene, mens de i andre fortellinger viser både voldsomhet og sinne. Det eneste tilfellet hvor folketradisjonen gir et entydig bilde av nissenes forhold til dyrene, er når det gjelder hesten. Av dette kommer også uttrykket nisseflette, hvor hestens hale eller man ble flettet av nissene. Hesten fremstilles som særlig kjær for nissene, og de er både omsorgsfulle og beskyttende for disse dyrene. Om ikke menneskene var det samme, tok nissene hevn.
Et sagn forteller om Marte Bremersenga fra Aamot i Østerdalen som på 1800-tallet fikk smake en nisses vrede da hun ga hestens høy til en nyfødt kalv. Da hun vel hadde lagt seg, hører hun det gå i døra. Inn kommer «ein liten pusling, stygg so det var eit spetakel, graaklædd, med graatt skjegg, og ein stor tjukk nerlæpa som hekk utover». Hun ser at det er nissen, og snart får hun kjenne nissens temperament på kroppen. Nissen hopper opp i sengen hennes og begynner å slå henne av full styrke fordi hun har tatt hestens høy. Først da hun husker på å lese sitt Fadervår, gir nissen seg. Men «daa hadde ‘n banka henne, so ho var ikkje god for aa gjera noko paa mange dagar …, og hadde ho ikkje kome paa aa lesa Fadervaaret, so visste ho ikkje korleis det hadde vorte».
I likhet med dette eksempelet skildrer flere sagn hvordan folk på ulike måter beskyttet seg mot nissen. Et råd var altså å be Fadervår høyt. Også kors eller stål ble brukt til å verne seg. Disse gjenstandene ble oppfattet som kraftfulle og kunne «binde» nissen og hindre ham i å gjøre ugang eller skade.
I Telemark var det en haugbonde som ble så sint fordi han ikke hadde fått smør i rømmegrøten sin julekvelden at han hevnet seg ved å drepe en ku på gården. Da han senere finner smørklatten i bunnen av skålen, forsøker han å rette opp skaden ved å hente en ny ku fra en annen gård. Fortellingen viser både haugbondens ustyrlige og voldelige temperament, men også hans rettferdighetssans og vilje til å gjøre det godt igjen. Det går imidlertid hardt utover en ku, som haugbonden ikke ser ut til å sørge nevneverdig over. Det er heller hans relasjon til menneskene, og ønsket om å gjenopprette balansen i forholdet, som er viktigst.
Flere fortellinger skildrer hvordan nisser kunne bli uenige seg imellom. Krangler om matforråd, gårdsgrenser eller stjeling kunne få dem til å fyke fullstendig i tottene på hverandre. Da kunne gårdsfolket være vitne til eller høre et forferdelig leven hvor nissene testet hverandres styrke og utholdenhet. Det kunne imidlertid også gå utover folk. Selv om det er nok av eksempler i folketradisjonen på at nissene er hissige og ustyrlige vesener, viser flere fortellinger til helt andre og mer sympatiske trekk.
De oppdragende nissene
Generelt fremstår nissene som mindre farlige enn andre overnaturlige vesener i folketradisjonen. I mange sagn skildres de faktisk som både moralske og religiøse. En betagende fortelling fra Nordland gir oss assosiasjoner til den kjente engelske fortellingen om Robin Hood fra Sherwoodskogen. Her beskrives nissen som de fattiges beskytter og rettferdighetens forkjemper:
To bønder bodde nær hverandre. Den ene var rik og hadde i overflod, mens den andre knapt hadde mat til den neste dagen. Den rike var gjerrig som få, og selv om han hadde mer enn nok til seg selv, så han seg aldri råd til å gi noe bort. Den fattige derimot, ga så langt han evnet til fattige som sårt trengte tilskudd.
Så ble det uår et år. Den rike hadde sådd så mye korn at han klarte seg bra. Den fattige hadde ikke hatt mye såkorn og så at det ikke ville bli mye å høste. Dette ergret han, mest fordi det da ble så lite å gi bort til de trengende. Men da han begynte å høste av sin lille åker var det som om det ingen ende ville ta på kornet. Da han en kveld registrerte at det kun var et par kornband igjen, som likevel ble til masse korn på låven, skjønte han at noe galt var fatt. Han la seg på lur på låven, og om natten fikk han se to nisser som kom bærende med hver sin bør korn.
Mannen gikk frem til dem og spurte hva de holdt på med? Jo, sa nissene, dette var korn fra den rike bonden, forklarte de. De visste nemlig at om kornet lå hos den rike bonden ville han ikke gi noe til de fattige, men om den fattige bonden fikk kornet ville han dele rikelig. Den fattige bonden protesterte, og mente at dette var stjeling. Nissene stod likevel på sitt og mente at de ikke hadde stjålet for ham, men for de fattige. Den fattige bonden mente likevel ikke at det var rett, og fikk nissene til å love og ikke gjøre det mer. Nissene ga etter, selv om de mente seg i sin fulle rett. De var så sinna over den rikes gjerrighet, og mente han fortjente skjemten de hadde gjort.
Å ta fra de rike og gi til de fattige blir her et moralsk oppdrag som nissene påtar seg. Indirekte sørger de for at de fattige blir tilgodesett med mat i vanskelige tider, men nissene straffer samtidig den grådige bonden. Budskapet i denne fortellingen blir at det skal lønne seg å vise nestekjærlighet. Fortellingen får dermed et overordnet moralsk budskap som formidler hvilke menneskelige dyder som er å foretrekke, men også hva som kan skje om man synder mot dem. Nissefigurene er her plassert i et menneskelig moralsk univers og har en tydelig oppdragende funksjon.
Dette synliggjøres også i andre fortellinger. Flere sagn gir eksempler på hvordan noen nisser irettesetter mennesker for banning eller dårlig språkbruk. Hører de mennesker bruke skjellsord eller misbruke Guds navn, kan en susende ørefik være responsen de gir, eller også gir de synderen en verbal overhaling. Nissene er i slike tilfeller tillagt en kontrollfunksjon overfor menneskene. De passer på at ingen overskrider de normene som gjelder for skikk og bruk. I fortellingene er det også den temperamentsfulle nissefiguren som har oppgaven å straffe dem som overskrider normene.
I motsetning til fortellingene om andre overnaturlige vesener i folketradisjonen skiller nissene seg ut ved å nærme seg menneskenes verden i tro og moral. Mens hulderfolkets aktiviteter fungerte normerende for hva mennesker kunne gjøre – fordi de var en trussel om reglene ble brutt – etterligner nissene menneskene og fremstår ofte som menneskenes hjelpere.
Til nå har vi brukt fortellingstradisjonen om nissene til å se på hvordan nissene fremstilles. De lærde har tolket og kritisert fortellinger og forestillinger om nisser helt fra 1500-tallet. Bakgrunnen var elitens ideologiske og teologiske normer, og de folkelige forestillingene ble betegnet som avvik som de lærde ønsket å få bukt med. Forestillingene ble plassert inn i et hedensk trossystem, og «troen» ble tolket som levninger av tidligere tiders primitive forestillinger.
På 1800-tallet ble fortellingene om nissene fremdeles tolket som uttrykk for folkelige forestillinger om overnaturlige vesener. I denne perioden var det likevel ikke et hovedpoeng å sette folketradisjon i opposisjon til kirkens tro og lære. I stedet lå fokuset på at forestillingene var eksempler på en eldre, nedarvet norsk kultur og tradisjon. Det skjer samtidig noe med bruken av nissefiguren mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Da skapes en ny litterær tradisjon om nissene, og nye aktører setter nissene inn i nye sammenhenger og bruker nissene til nye formål.
Mens fortellingstradisjonen som ble samlet inn på 1800-tallet, representerte et mangfoldig nisseunivers, blir nissene i den senere litterære tradisjonen fiksert til én figur. Det er her vi møter nissen slik vi kjenner ham; hissig, men snill og med stor sans for grøt. Sammen med Nikolas-figuren ble den norske nissen integrert i julefeiringen, og senere utviklet begge figurene seg også til å bli sentrale symboler på denne høytiden. Dette henger nøye sammen med utviklingen av den borgelige familien og dens betydning for den moderne julefeiringen.
(Ane Ohrvik er folklorist og arbeider ved Universitetet i Oslo. Dette er et utdrag fra boken Nisser som kan kjøpes her.)