Som noen muligens har fått med seg, mener jeg det kunne stått bedre til med psykologisk praksis her i landet. Temaet er også berørt av f.eks. Rolf Lindgren (om TFT) og i denne artikkelen om multippel personlighetsterapi hos Skepsis tidligere.
Men nå er det ikke alle som er like begeistret for at psykologi skal være evidensbasert, noe vi så i Morgenblad-debatten i fjor.
Nå fortsetter debatten i Tidsskrift for den norske psykologforening, og det er igjen min utmerkede kollega ved NTNU Leif Kennair som tar til orde mot dem som vil at psykologi skal være mer kunst enn vitenskap.
Selv om han snakker med en mild og forsonlig stemme, er det klar tale mot en også etter mitt skjønn sterkt problematisk praksis, nemlig at svært mange terapeuter ikke forholder seg til vitenskapelige undersøkelser om hva som virker best og hva som virker dårlig eller ikke i det hele tatt:

Det er på tide av vi begynner å forholde oss til pasientenes lidelse som virkelighet. Før vi gjør det, vil vi ikke ha vist oss modne nok for det ansvaret som ligger i det å behandle de svakeste pasientgruppene. Faktisk er det kun i psykisk helsevern at helsen ikke vernes av krav til metodekompetanse. Det er det eneste stedet eksperimentelle metoder ikke krever søknad til regionale etiske komiteer og der metoder uten vitenskapelig dokumentasjon er akseptert av helsemyndigheter og profesjonsforeninger.
Både helsemyndighetene, universitetene og profesjonsforeningene har sviktet. De har sviktet både profesjonen og ikke minst pasientene, som diskrimineres gjennom det manglende vernet mot utdatert behandling eller empirisk dokumentert suboptimal behandling.

Det er en svært viktig debatt, som fortjener all den oppmerksomhet den kan få.
Min oppfatning er den samme som når det gjelder annen behandling, være seg medisinsk eller alternativ, og at det bør ropes fra hustoppene: Udokumentert behandling er å betrakte som eksperiment.
Slik behandling bør foregå med informert samtykke i en forskningssetting der det er søkt om tillatelse og der det føres nøye oversyn, og der resultater publiseres. Eksperimentering med mennesker uten noen form for kontroll, uten noen etisk vurdering, uten noe kunnskap om utfall og forhold mellom skade og nytte – det er uverdig. Og det er uakseptabelt for en universitetsutdanning og et offentlig helsevesen.
Men Leif har mer på lager, og debatten har ikke akkurat startet nå. Les mer i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 46, nummer 2, 2009.