Evolusjon og alternativ ID-bruk (1)

Publisert: 06.11.2009 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

For en liten tid siden var det en antydning til diskusjon i kommentarfeltet om hvor etterrettelig og korrekt den aldri hvilende alternativentusiasten Rolf Kenneth Myhre var i sine mange artikler. Mellom Rolf Kenneth og geologen Karsten Eig. RK utfordret Karsten til å se nærmere på én av hans artikler og kommentere på den.

Hvilket Karsten har gjort, men bare første installasjon ble så omfattende at den kommer i to deler som gjesteblogging heller enn kommentar. En gjesteblogging kal: Om evolusjon, ignoranse og latskap. Første del kan leses under streken. Etter at dere har stemt på Skepsis i Den gyldne Q. (Hvis dere har lyst.)

Rolf Kenneth Myhre: Om evolusjon, ignoranse og latskap

Rolf Kenneth Myhre er en av norsk alternativbevegelses store multikunstnere, som på www.rolfkenneth.no leverer det meste som finnes av konspirasjonsteorier, antivaksinasjon, HIV-fornektelse, kreasjonisme, etc. Finnes det et emne der den offisielle versjonen kan trekkes i tvil, gjør Myhre det.

Jeg vil i to artikler gjennomgå de to av Myhres artikler jeg selv som geolog har forutsetning for å vurdere: Artikkelen om kreasjonisme, «Darwinismen i krise» (http://www.rolfkenneth.no/Darwinisme-i-krise.html) og «Virkningen av Nibirus nærvær» (http://www.rolfkenneth.no/Nibiru_ZT_nor.html), en av flere artikler om den påståtte planet X – Nibiru – som kommer inn i solsystemet, forstyrrer jordens bane og skal føre til et skift i polene.

Denne artikkelen handler om evolusjon, Nibiru behandles i neste artikkel. Myhres artikkel om evolusjon (som han i likhet med kreasjonister omtaler som «darwinisme») omhandler flere forskjellige temaer. Av plasshensyn vil jeg ikke ta for meg alle punktene, eller behandle dem like grundig. Jeg fokuserer også på det jeg selv kan best; geologi, paleontologi og vitenskapsteori. For å få hele bildet anbefales å lese Myhres artikkel først. Sitater fra Myhres artikkel gjengis i kursiv.

Myhre regner seg ikke som kreasjonist, han betviler for eksempel ikke jordens alder, men for den som kjenner kreasjonistisk argumentasjon og ID-bevegelsen er det tydelig at Myhres artikkel er mer eller mindre avskrift av disse. Store deler av argumentasjonen hans er typiske «arguments from ignorance», der det faktum at vitenskapen i dag ikke har (eller påstås å ikke ha) svaret på et problem  tas til inntekt for at det ikke kan eksistere en løsning, og dermed har designeren gjort det.

1. Darwinisme: et naturalistisk prosjekt

» Darwinistene ser ikke noe behov for å skille skarpt mellom mikroevolusjon og makroevolusjon, da de mener at makroevolusjon bare er mikroevolusjon strekt ut over et lengre tidsrom. (…) Ikke-darwinistene insisterer imidlertid på at darwinismen/natura­lismen overhodet ikke kan forklare megaevolusjon.»

Det er riktig at evolusjonsforskere ikke skiller mellom mikro- og makroevolusjon. Begrepene kan være nyttige for å holde oversikt, men mekanismene for utvikling er de samme. Forskjellen på mikro- makro- og det Myhre kaller mega-evolusjon er ikke noe annet enn at de sistnevnte innebærer flere akkumulerte endringer, også morforlogiske, over lengre tid. Makroevolusjon ser mer dramatisk ut fordi endringene er større, på samme måten som økningen fra 1 til 100 er mer dramatisk enn økningen fra 1 til 10. Men dersom man teller i et gitt tempo kommer man til hundre til slutt – det tar ti ganger lengre tid, men hvert steg er like langt. Stegene mellom klasser, ordener og familier har skjedd i små trinn, som er godt dokumentert i det fossile materialet.

«Det materialistisk-naturalistiske dogmet sier at materien utgjør tilvær­elsens primære dimen­sjon; at liv og bevissthet har oppstått sekundært og tilfeldig, og at liv og bevissthet er avhengig av et fysisk legeme.(…) På 1990-tallet har den amerikanske jus-professoren Phillip E. Johnson vært den som sterkest har kritisert darwinistene for ikke å kunne skille mellom natura­listisk filosofi og empirisk vitenskap. (…) Darwinistene har fått lov til å slippe unna med sin pseudo-vitenskapelige praksis fordi vitenskaps­menn flest ikke forstår forskjellen mellom viten­skapelig metodikk og det naturalistiske prosjekt å finne meka­­nistiske forklaringer på alt som skjer.»

Myhre beskylder altså evolusjonsteorien for å være en del av et naturvitenskapelig dogme, en slags materialistisk religion, som avviser en åndelig dimensjon, og derfor må forfalske empirien og  evolusjonsteorien for å slippe unna gud/designeren.

Det er for så vidt riktig at evolusjonsteorien er naturalistisk, i den forstand at den bevisst søker forklaringer som ikke trenger noen gud/designer. Det er fordi gud/designer ikke er noen forklaring, det er en dårlig erstatning for en forklaring.

Vitenskapen må være naturalistisk for å kunne finne ut noe, for å kunne skille skitt og kanel. Et sentralt krav i all vitenskap er at man skal kunne falsifisere en hypotese, men en gud/designer er umulig å falsifisere. Rent teoretisk vil selvsagt vitenskapen kunne gå glipp av en reell åndelig/guddommelig forklaring. Men så lenge denne åndelige eller guddommelige forklaringen er umulig å skille fra den rent materialistiske kan den ikke falsifiseres, og er vitenskapelig verdiløs.

Phillip Johnson er fellow ved Discovery Institute, en tenketank som i sitt «Wedge-dokument» sier rett ut at deres formål er religiøst; å erstatte materialisme med teisme, og de snakker ikke om en ullen designer, men om den kristne Gud (http://www.antievolution.org/features/wedge.pdf, http://www.discovery.org/scripts/viewDB/filesDB-download.php?id=349)

2) Tilfeldige mutasjoner kan ikke forklare mega-evolusjon

«Utvikling av nye organer og mer komplekse organismer krever et særdeles synkronisert samarbeid mellom et meget stort antall faktorer: på gen-, protein-, celle-, vevs-, organ- og organisme­nivå, samt på subjektivt nivå og atferds­nivå. De gradvise småendringene innen hver eneste faktor må være synkroniserte.»

Nei, de må ikke det, nettopp fordi det er mutasjonene som er årsaken til også de andre endringene, og dette kan skje gjennom en lengre serie av mutasjoner der hver liten del endres.

«- Mutasjoner har sjelden umiddelbar overlevelsesverdi

De mest brukte eksemplene på gåtefullt utviklete organer er øyet og vingen. Det er først når øyet og vingen i høy grad er ferdig utviklet, at de blir fordelaktig for individet i form av forbedret over­levelsesevne. (…) Det er all grunn til å tro at organer og organismer i overgangsfaser fra ett ”system” til et annet, må ha gjort individene ekstra sårbare og faktisk ha redusert deres overlevelses­­evne.»

Nei. Jeg vil senere, i forbindelse med William Dembskis «designfilter», vise at mutasjoner «underveis» kan ha umiddelbar overlevelsverdi, og på at mellomstadiene er nyttige.

9) Intelligent design-perspektivet

«Det store gjennombruddet for ID-bevegelsen kom i 1996 med utgivelsen av Michael J. Behes bok Darwin’s black box. En annen viktig begivenhet dette året var dannelsen av Center for Science and Culture (CSC), et program som ligger under Discovery Institute. Dette fungerer idag som elite-senteret for ID-bevegelsen(…)Stephen C. Meyer er direktør for CSC. Foruten Behe og Meyer inkluderer ”stjerneteamet” av ID-forfattere William A. Dembski, Jonathan Wells og Phillip E. Johnson.»

Myhre skal ha ros for sin åpenhet om at IDerne han bruker som kilder er samlet på ett sted, som jeg tidligere i posten har vist at har et klart religiøst formål. Myhre skiller mellom religion og ID, men ser tydeligvis ikke at ID-bevegelsens toppfigurer først og fremst har religion som motivasjon, og at det vil påvirke deres forskning.

Michael J. Behe:  Darwin’s black box (1996).

Jeg skal ikke bruke mye plass på Behes bok, ettersom biokjemi ikke er mitt kompetanseområde. Jeg nøyer meg med å linke til Talkorigins, som konkluderer med at Behes eksempler godt kan forklares med gradvise endringer – og at Behes logikk er et typisk eksempel på «gud-i-hullene-argumentasjon» – dvs at man bruker gud som løsning på problemer som ikke er løst – ennå!

(http://www.talkorigins.org/faqs/behe.html, http://www.talkorigins.org/faqs/comdesc/ICsilly.html, http://www.talkorigins.org/indexcc/CB/CB200_1.html. Talkorigins er en nettside som er dedikert til debunking av kreasjonisme og ID. Den er ikke en vitenskapelig publikasjon som sådan, men samler motargumentene).

Informasjons- og sannsynlighetsteoretikeren William A. Dembski.

» Dembski har (…) har formali­sert en trepunkts­prosedyre av spørsmål for å avgjøre (eller mer presist: bestemme sannsynlighetsgraden for) hvorvidt X er resultat av intelligent design. (…)Da det må være et minimum både av kompleksitet og spesifikasjon for å trekke en slutning om intelligent design, har Dembski kalt dette for kompleksitet-spesifikasjon-kriteriet.»

Det er tre store problemer med denne argumentasjonen: For det første, informasjon betraktes som noe helt løsrevet fra genetikken, uten å se at i biologien er genene informasjonen.  For det andre, kriteriet om spesifisert kompleksitet er ganske meningsløst, som jeg skal vise nedenfor. For det tredje, Dembskis filter er ved nærmere ettersyn ikke noe annet enn et «designer-i-hullene»-argument.

IDs problem er å bevise at noe er umulig – ikke bare at løsningen ikke er kjent, men at den ikke kan eksistere. Påstanden om at et system er designet vil falle straks en mulig modell foreslås. Modellen trenger ikke en gang være riktig, bare det at en mulig modell kan foreslås falsifiserer påstanden om at design er nødvendig.

Å sette inn en designer i stedet for ikke å undersøke et problem videre er ikke vitenskap, det er latskap. Skulle man fulgt det ville vitenskapen stoppe opp – hadde man fulgt ID for to hundre år siden ville vi sannsynligvis fortsatt ikke visst at infeksjoner skyldes bakterier og virus, men sett på det som noe fra Gud. Så hvorfor stoppe akkurat her og tro at vitenskapens erkjennelse er ved veis ende?

Dembskis filter baserer seg på å finne mekanismer konstruert med et formål, den spesifiserte kompleksiteten, i biologiske organismer og prosesser. Han sammenlikner det med en serie piler som skytes mot en blink (http://www.designinference.com/documents/1998.10.science_and_design.htm, http://www.designinference.com/documents/2002.10.logicalunderpinningsofID.pdf): Hvis man skyter en serie med piler og maler blinker etterpå har ikke skuddene hatt noe formål. Hvis blinken eksisterer fra før, og alle skuddene treffer blinken, har skuddet hatt et definert formål, og være styrt av en intelligens som siktet.

Blodlevringsprossessen har som formål å stanse blødning, øyet har syn som formål, en vinge har som formål å fly, bakterienes flagell, en slags hale, har som formål at bakterien kan svømme. Før dette er komplett er ikke formålet oppfylt, derfor må utformingen av disse ha skjedd målrettet og bevisst – som en skytter som sikter pilen.

Men evolusjonen har ikke noe slikt formål, derfor er Dembskis argumentasjon meningsløs. Evolusjonen virker ved å skyte en haug med piler (mutasjoner). Nøytrale forblir junk-DNA, skadelige dør ut eller er få og de som har en gunstig virkning blir bevart og øker sin penetrasjon i populasjonen, slik at det ser ut som pilen traff blink – men det egentlig var en av mange piler som tilfeldigvis traff det som i ettertid viste seg å være en blink. Ingen planla å utvikle en komplisert blodlevringsprosess, et komplisert øye eller bakterieflagellen.  Formålet oppsto ikke før mutasjonen skapte nytteverdien.  På Dembskisk: det var aldri noen målskive å skyte på, den oppsto i det skuddet satt og det var gunstig at det satt akkurat der. Derfor er Dembskis filter logisk ugyldig.

La oss ta et par eksempler: Utvikling av øyet, og utvikling av vinger. For begge disse kan det finnes mellomtrinn som har umiddelbar nytteverdi/overlevelsesevne.

Øyet kan ha begynt ganske enkelt som en mutasjon som gjorde celler lysfølsomme, og dermed kunne skille mellom mørkt og lyst. Mutasjonen var aldri planlagt eller skjedde med formål å kunne skille mellom lyst og mørkt, men da den skjedde var den umiddelbart nyttig – og ga organismen økt overlevelsesevne fordi den kunne bruke lysfølsomheten til å gjemme seg  – f.eks. under en mørk stein der predatorer ikke så lett kommer til.

Denne cellen kunne så over tid multipliseres ved deling til flere celler, som responderte på forskjellige bølgelengder av lys. Ettersom disse cellene satt på yttersiden av en organisme der huden/yttersiden var i kontakt med hjernen ville organismen kunne respondere på observasjonene av lys eller mørke. Organismen kunne identifisere retningen lyset kom fra ved å bevege seg. Hvis en ny mutasjon førte til dannelse av en fordypning i huden der de lysfølsomme cellene sitter ville organismen kunne fokusere ytterligere hvor lyset kom fra – særlig hvis fordypningen etter hvert ble dypere og dypere, og muskler i organismens kropp kunne styre bevegelsen til fordypningen med cellene. Parallelt med denne utviklingen har antallet lysfølsomme celler økt, nervetrådene til hjernen har vokst og hjernen kan dermed få bedre bilder fra øyet.

Videre mutasjoner kunne føre til at noen av cellene i den lysfølsomme gropen ble gjennomsiktige og dermed ble liggende som et beskyttende lag over de lysfølsomme cellene under- dermed ble organismen mindre sårbar for skader på øyet. Disse gjennomsiktige cellene kunne så formere seg, til en kule med de lysfølsomme cellene på baksiden, og disse var igjen koblet til nervetråder. Denne kulen kunne begynne å slippe taket i musklene bortsett fra på enkelte festepunkter – dermed kunne musklene på disse festepunktene styre øyet i den retningen organismen ønsket.

Siden dette øyet var en fleksibel klump av gjennomsiktige celler kunne disse musklene også fokusere det som en linse. Om en ny mutasjon deretter førte til at de lysølsomme cellene løsnet fra resten av gelekulen, og at mellomrommet ble fylt av væske som sivet inn mellom cellemellomrommene, ville den fremre delen av linsen bevege seg uavhengig av lysmottakercellene, slik at den kan virke som en linse som fokuserer lyset på filmplanet (eller på moderne: bildebrikkeplanet) bak.

Øk volumet av det væskefylte rommet, slik at linsen blir mindre og distansen fra linse til filmplan (dvs lysfølsomme celler) – og voila! Vårt menneskelige øye! (http://en.wikipedia.org/wiki/Eye#Evolution, http://www.talkorigins.org/indexcc/CB/CB301.html og http://www.don-lindsay-archive.org/creation/eye.html)

På samme måte kan utviklingen av vinger hos både fugler, flaggermus og flygeøgler forklares i trinn: For dyr som lever i trær og hopper fra grein til grein, og tre til halv fire, vil mutasjoner som fører til at huden mellom lemmene og kroppen blir slappere og dermed kan strekkes ut til en slags duk mellom lemmer og kroppen føre til at disse dyrene kan hoppe lengre strekninger og dermed rømme fra predatorer. Et nåværende eksempel er flygeekornet, der hudfoldene er spredd slik at de kan danne et seil som det kan glidefly.

Om dyrets lemmer eller fingrene vokser vil også glideflaten øke. Om forlemmene vokser kan dyret begynne å flakse. En hver adferdsendring, hvor dyret beveger disse armene slik at det øker bernoullieeffekten vil medføre at dyret kan fly lenger, og dermed øke overlevelsesevnen. Tilsvarende vil hver mutasjon som endrer morfologien av denne armen slik at bernoullieeffekten øker eller glideflaten blir større, eller av skjelettet slik at bevegelsen kan bli mer effektiv, også øke overlevelsesevnen.

For fuglene var utviklingen sannsynligvis ganske lik, med den forskjellen at fjærene bærer vekten i flukt. Fjær stammer sannsynligvis fra at skjell i dinosaurers reptilhud ble fliset opp til dun, og så ble avstivet og utviklet seg til fjær, som økte overlevelsesevnen fordi de fungerte som isolasjon og hjalp dinosauren å bevare sin kroppstemperatur. Dermed kunne den også være mer aktiv. Fjær ut fra kroppen, f.eks. til pryd (slik mange dyr har) kan dermed ha gitt den evnen til glideflukt mellom trær eller over små kløfter som bidro til økt overlevelse. Utviklingen av fugler er beskrevet senere i dette innlegget.

Det er slett ikke sikkert at disse modellene er helt riktige. Men det at man kan fremme et slikt forslag til en mulig utviklingshistorie motbeviser ID-bevegelsens påstand om at det er umulig at det kunne skje. Merk at hvert eneste trinn beskrevet i disse forslagene ville vært umiddelbart nyttige og dermed øker overlevelsesevnen.

3) Det naturlige utvalg kan ikke forklare megaevolusjon

«Mange vitenskapsfilosofer klager over at teorien om det naturlige utvalg ikke lar seg falsifisere eller teste. Hvorfor varer én bestemt art i ti eller hundre millioner år på Jorden, for så å forsvinne? Hvorfor varer en annen art i kortere tid, og en tredje art i lengre tid?»

Retorisk spørsmål: Hvorfor hevder Myhre indirekte at evolusjon ikke kan falsifiseres, for deretter å påstå at han falsifiserer den?

Det er selvsagt riktig at vi ikke alltid forstår hvorfor en art lykkes og en annen dør ut, eller hvorfor noen arter, klasser eller familier varer lengre enn andre. Det skyldes ikke minst at vi ikke har detaljert kunnskap om alt av hendelser eller miljøet de siste seks hundre millioner år. At vi ikke har gode forklaringer på alle deler av hvordan evolusjonen skjer betyr ikke at det er umulig. Nok et «designer-i-hullene-argument».

(Karsten Eig er Ph.D. i geologi og arbeider i oljeindustrien.)