Evolusjon og alternativ ID-bruk (2)

Publisert: 07.11.2009 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Det er med utstrakt velbehag jeg nok en gang kan la gjesteblogging fylle spaltene. Og det kommer mer – den femte analysen av Nyhetsspeilet ligger fortsatt på vent.

I dag fortsetter vi med del 2 av Karsten Eigs svar til Rolf Kenneth. (Del 1 med forklarende kontekst var altså, for dem som kommer på dette om en måned eller ti, her.)

Og vi skal nok en gang innom kjente kreasjonist»argument» som «mikro»-evolusjon vs makro, angivelige fravær av overgangsarter – men også noe litt mindre tynnslitt. Enjoy.

4) Multi-mirakel 1: livets opprinnelse

«Jorden ble som kjent dannet for 4,6 milliarder år siden, og forskerne antar at livet på Jorden oppsto for 3,8 milliarder år siden i form av en foto­syntetiserende ”proto­celle”.»

Vi vet ganske riktig ikke hvordan livet og dets kompleksitet oppsto. Men det er galt at man tror at livet plutselig oppsto i form av et poff! – og så en fotosyntetiserende protocelle. Kreasjonistenes designer for å løse den ekstremt kompliserte cellen er en ikke-løsning på feil problem; det riktige problemet er: Hvordan kan man starte så enkelt som mulig, og gradvis bygge opp noe som selvreplikerer vha kjemiske prosesser, og som så kan bli primitivt liv, som kan utvikle seg til en celle i løpet av flere hundre millioner år?

Vi har ikke svaret på det spørsmålet enda, men fortsetter vi å lete finner vi det kanskje en gang – hvis vi bare roper Umulig! Designer! – finner vi det garantert ikke.

«Det er skremmende nok å beregne sannsynligheten for at et eneste lite fungerende protein oppstår tilfeldig. Sannsyn­ligheten for dette er beregnet til 1:1077«

Slike beregninger kan gjøres på bestemte modeller, men så lenge vi ikke kjenner alle muligheter for hvordan det kan ha skjedd beviser de ikke at det er umulig. Det blir som å beregne sannsynligheter for å trekke straight flush av en kortstokk uten å ane hvordan kortstokken er sammensatt eller hvor mange forsøk man har på å trekke – eller om det er nødvendig å trekke straight flush. En vesentlig forskjell fra å trekke kort er også at kjemiske og fysiske lover vil styre de kjemiske reaksjonene, slik at i korstokkanalogien ville de ta vare på de riktige kortene mens man fortsetter å trekke.

I det noe har skjedd er sannsynligheten for at det har skjedd faktisk lik 1, uansett hvor usannsynlig det var i utgangspunktet. Det gir derfor langt mer mening i å undersøke hvordan proteiner kan oppstå på forskjellige måter, fremfor å gjøre tenk-på-et-tall-beregninger.

5) Multi-mirakel 2: fra den prokaryote til den eukaryote celle

«Det kvalitative hoppet fra den prokaryote til den eukaryote celle kan ikke forklares naturalistisk».

Vi har da noen ideer: http://www.nature.com/nrg/journal/v8/n5/abs/nrg2071.html, http://www.sciencemag.org/cgi/content/short/325/5941/666, http://en.wikipedia.org/wiki/Eukaryote#Origin_and_evolution.

Vi vet altså ikke sikkert, men Myhre går igjen i fella ved å slutte fra at vi ikke vet noe til at det er umulig. Nok et argument fra ignorans: Jeg vet ikke, ergo umulig.

6) Multi-mirakel 3: den kambriske eksplosjon

«De eldste funn av dyrefossiler tilhørte lenge den kambriske æra, en geologisk periode som varte for 543-505 millioner år siden. (…) Den kambriske eksplosjon er det tredje mirakel i super­klassen (…)  I løpet av 5-10 millioner år oppstår plutselig fra 19 til 35 av totalt 40 grunn­leggende forskjel­lige kropps­design, av takso­nomer klassifi­sert som rekker (Meyer 2004).»

Myhre burde lest litt mer evolusjonshistorie enn Discovery-direktør Meyers forvrengning. Den kambriske eksplosjon var ikke noen eksplosjon. Som Myhre selv skriver, den tok over ti millioner år og hadde følgelig god tid til å utvikle alle rekkene, selv om det er kort tid i geologisk tidsskala.

Det er faktisk meget enkelt å forklare hvorfor livets tre har den formen det har.

Det er riktig at encellet liv var dominerende helt frem til ca 600 millioner år siden. På dette tidspunktet (sannsynligvis) oppsto de første flercellede organismene, Ediacarafaunaen (http://en.wikipedia.org/wiki/Ediacara_biota)(som også finnes i Finnmark).

Ediacara-faunaen besto sannsynligvis av bløtdyr, fossilene likner maneter, sjøliljer, men siden vi ikke kan sammenlikne dem med noe nålevende eller i senere fossiler er det vanskelig å vite hva de egentlig var. (Hvorfor Ediacara oppsto vet vi ikke, men det kan jo hende at vi finner det ut en gang).

Ediacarafaunaen døde ut for ca 550 millioner år siden. Sedimentære bergarter fra denne tiden tyder på at jorden opplevde en kraftig global nedkjøling, at store deler av den ble dekket av is, omtalt som en «snowball Earth» (http://en.wikipedia.org/wiki/Snowball_earth). Da jorden tinte igjen var havet nakent, og alle økologiske nisjer ledige. Da evolusjonen kom i gang igjen var det derfor ingen begrensinger på hva slags organismer som kunne dannes, det var rett og slett ikke så mye naturlig utvalg til å begrense dannelsen av nye organismer, og dermed fikk mutasjoner med nye morfologier og rekker fritt spillerom. (En av organismene fra denne tiden kalles treffende for Hallucigenia).

Men da de økologiske nisjene ble fylt opp, og organismene begynte å konkurrere med hverandre førte seleksjonspresset til at de mest bisarre og dårligst tilpassede døde ut – evcolusjonen luket så å si i ugresset. Ettersom de fleste økologiske nisjer var fylt opp etter dette, var hinderet i form av seleksjonspress for stort til at det ble dannet nye rekker. Den kambriske «eksplosjonen» skyldtes altså rett og slett et midlertidig mangel på seleksjonspress – og at de gamle rekkene fungerte bra.

Den kambriske eksplosjonen ser mer eksplosiv ut enn den egentlig er i de fleste bergarter, fordi det i all hovedsak er de harde delene av organismer som blir bevart. Det vil si at selv om grunnstrukturen i en organisme har brukt tid på å utvikle seg, vil ikke fossiler av organismen bli bevart før det dannes et hardt skall til å beskytte den. Disse skallene dukker opp i kambrium.

Det finnes imidlertid noen steder der spesielt anoksiske forhold har ført til at bløtdeler er bevart, de mest kjente er Burgess shale i Canada (http://en.wikipedia.org/wiki/Burgess_Shale) og Chengjiang i Kina (http://www.fossilmuseum.net/Fossil_Sites/Chengjiang.htm , http://en.wikipedia.org/wiki/Maotianshan_Shales). Her finnes det fossiler av forfedrene til for eksempel trilobitter, og de merkelige kambriske organismene er også beskrevet herfra.

Den kambriske «eksplosjonen» er altså fullt forklarlig – men da må man ikke bare lese kreasjonistlitteratur.

7) Overgangene mellom klasser av virveldyr. Darwinistene tilbyr bare ”just so”-forklaringer, og hvor er fossilene?

«At fossilfunnene ikke støtter den darwinistiske teorien om en gradvis makro­evolusjon, har lenge vært kjent som paleontologenes ”hemmelighet” (…) Deres fagfelt har i lengre tid vært preget av å fokusere på sjeldne unntaksfunn som muligens støtter gradualismen, mens den overveldende samling av fossilfunn som ikke støtter gradua­lismen bortforklares eller ikke nevnes.»

Påstanden om manglende overgangsfossiler er den mest klassiske av alle kreasjonistpåstander  – og den er ikke sann.

Det er interessant at Myhre ikke gjør noe forsøk på å definere hva et overgangsfossil skulle innebære. Et overgangsfossil er i prinsippet et hvilket som helst fossil som viser en morfologi som ligger mellom to andre fossiler, det være seg mellom to arter, familier, ordener, klasser eller rekker. Det samme gjelder naturligvis levende organismer. Slik sett er en vanlig spurv en overgangsorganisme mellom arten før og etter, selv om de morfologiske endringene er minimale.

Kreasjonistenes bruk av ordet dreier seg imidlertid om overgangsorganismer mellom klasser, ordener etc.  Klassiske eksempler er overgangen fra fisk til amfibier, fra amfibier til reptiler, fra reptiler til pattedyr og fra dinosaurer til fugler. Disse overgangene er godt dokumentert i fossiler. Myhre får ha meg tilgitt for å link-droppe Talkorigins, men jeg ser ingen grunn til å skrive alt på nytt.

For å forstå overgangen fra fisk til amfibier er det viktig å forstå at amfibiene ikke utviklet seg fra strålefinnefisker, som omfatter de aller fleste av verdens nålevende fisk og først dukker opp i jura. De utviklet seg fra kvastfinnefisker, som har kjøttfulle finner, og som i dag bare er representert ved to arter i det Indiske hav (http://en.wikipedia.org/wiki/Latimeria).

Det finnes flere fossile overgangsformer mellom kvastfinnefisk og amfibier:

Acanthostega (http://en.wikipedia.org/wiki/Acanthostega): Hovedsakelig fisk, med begynnende omdannelse av finnene til bein.
Tulerpeton (http://en.wikipedia.org/wiki/Tulerpeton): Robust skjelett, men ikke vristbein.

Ichthyostega(http://en.wikipedia.org/wiki/Ichthyostega): Solid skjelett som kunne bære vekten av dyret på land, finnene nesten ferdig omdannet til bein, fortsatt rester av fiske-ryggfinne, sannsynligvis ikke lenger fiskegjeller, hodeskallen fiskelignende.
Tiktaalik (http://en.wikipedia.org/wiki/Tiktaalik): Vristbein og fingre som kunne kravle, robust brystkasse.
Se også: http://www.talkorigins.org/indexcc/CC/CC212.html

Overgangen fra dinosaurer til fugler er også godt dokumentert:
Sinosauropteryx (http://en.wikipedia.org/wiki/Sinosauropteryx): En bipedal rovdinosaur med sannsynlige fjær, som kunne fungere som isolasjon

Caudipteryx (http://en.wikipedia.org/wiki/Caudipteryx) : En bipedal rovdinosaur med primitive fjær.

Microraptor(http://en.wikipedia.org/wiki/Microraptor): En liten rovdinosaur med lange for og bakkben med fjær, som sannsynligvis kunne glidefly mellom trærne lik det flygeekorn kan i dag.
Archaeopteryx (http://en.wikipedia.org/wiki/Archaeopteryx): Alle overgangsfossilers mor:
Fugletrekk: Moderne fjær, ønskebein (feste for flygemuskler; dette beinet finnes også hos de dinosaurer som antas å være stamfedre), delvis hule knokler (finnes også hos lette, bipedale dinosaurer), armene modifisert med lange fingre med fjær.
Reptiltrekk: Hodeskalle med tenner, hale med virvler, skjelettet (særlig brystbeinet og skuldrene) ikke sterkt nok til å kunne fly aktivt (utover glideflukt og litt flaksing) og det har generelt dinosaurstruktur. Fingrene er mye lengre enn hos ekte fugler.

Hvis ikke denne blandingen av dinosaur- og fugletrekk er et overgangsfossil, hva er det da?

Hesperornis, Ichtyornis (http://en.wikipedia.org/wiki/Hesperornis, http://en.wikipedia.org/wiki/Ichthyornis): Sjøfugler som fortsatt hadde tenner.

Iberomesornis (http://en.wikipedia.org/wiki/Iberomesornis): En hovedsakelig moderne fugl (kjeven er ukjent), men fortsatt med fingre.

Confuciusornis (http://en.wikipedia.org/wiki/Confuciusornis): En primitiv fugl med nebb.

Se ellers: (http://en.wikipedia.org/wiki/Aves#Dinosaurs_and_the_origin_of_birds, http://en.wikipedia.org/wiki/Dinosauria, http://en.wikipedia.org/wiki/Bird_flight#Evolution_of_bird_flight).

Overgangen mellom reptiler og pattedyr innebærer en rekke endringer av skjelettet, som ikke er så spektakulære som endringen fra dinosaur til fugl, eller fisk til amfibium (http://www.talkorigins.org/faqs/faq-transitional/part1b.html#mamm, http://en.wikipedia.org/wiki/Mammals#Evolutionary_history).

Blant de mer tydelige endringene er:
– Reptiler har underkjever med flere knokler og et primitivt øre; pattedyr har underkjever som består av en knokkel, og flere knokler i øret.
– Kjevehengslet er forskjellig og forskjellig plassert hos reptiler og pattedyr, og siden dyrene nødvendigvis må kunne tygge under hele overgangen, kan vi forvente overgangsformer med to kjeveledd.

Denne overgangen kan følges hos fossilene beskrevet i linken over. Det opptrer dyr langs forskjellige stadier av en utvikling der det ytterste kjevebeinet vokser mens de andre reduseres, og beveger seg mot øret og omdannes til ørebein, når pattedyrkjeve-hengselet er utviklet. Det opptrer, som forventet, dyr med to kjeveledd: Diarthrognathus (http://en.wikipedia.org/wiki/Diarthrognathus) .

Når vi nå er kommet til pattedyrene, er det også interessant å se utviklingen fra landpattedyr til hvaler: http://en.wikipedia.org/wiki/Evolution_of_cetaceans) særlig fossiler av hvaler med bein (http://en.wikipedia.org/wiki/Ambulocetus)!

Vi har ikke overgangsfossiler av alle overganger. For eksempel finnes det fossiler av tidlige, primitive haier (http://en.wikipedia.org/wiki/Cladoselache, http://en.wikipedia.org/wiki/Shark#Evolution) men det mangler fossiler av selve overgangen til haier, siden de ikke hadde andre beindeler enn tennene (som er vanlige som fossiler).  Vi kjenner også dårlig overgangen til flygeøgler (pterosaurer) (http://en.wikipedia.org/wiki/Pterosaur#Origins).

Kreasjonister hevder ofte at vi skulle forvente millioner av overgangsfossiler. Det gjør vi ikke. Vi kjenner millioner av arter på jorden i dag, i bare et snapshot av dens eksistens. Derimot kjenner vi bare noen få hundre tusen arter fra hele den lange tiden livet har eksistert. De fleste arter setter aldri spor som fossiler. Et godt eksempel er de to nålevende artene av Latimeria. Kvastfinnefiskene ble sist sett som fossiler for 70 millioner år siden, og ble antatt å være utdødd inntil Latimeria ble oppdaget i 1930.

Mer grundige beskrivelser av overganger innen vertebratene på Talkorigins: http://www.talkorigins.org/faqs/faq-transitional.html

10) Velikovskys «kataklysmiske evolusjon»

Dette avsnittet handler om Immanuel Velikovsky (1895-1979), som hevdet at jorden har hatt nærkontakt med en eller flere planeter, og at påvirkningen fra disse har ført til at jordens magnetiske poler og rotasjonsakser har endret seg, slik at det har utløst katastrofer: 

«For ham fungerte globale kataklysmer som en evolusjonsfaktor på flere vis. 1) De globale kataklysmer resulterer i en masseutryddelse av arter, særlig av de store dyrene. 2) De globale kataklysmer resulterer  i nye former av habitater og livsvilkår som gjør at mange arter som i sine gamle miljøer var ”høyt tilpassete” dør ut, mens mange andre arter som i sine gamle miljøer var relativt dårlig tilpasset og var i ferd med å bli utkonkurrert, nå blomstrer opp.»

Det er en kjerne av sannhet i katastrofismen: Masseutryddelser forekommer; den mest kjente er utryddelsen av dinosaurene og mange andre dyr i overgangen kritt-kenozoikum, den verste var i overgangen Perm-Trias, da over 90% av alle kjente arter forsvant. Overgangene mellom geologiske tidsperioder er for en stor del basert på slike utryddelser, siden de fører til store endringer i fossilmaterialet. Det har vært mye uenighet om hva som har forårsaket dem, noen av de mulige årsakene er drøftet i denne wikipediaartikkelen: http://en.wikipedia.org/wiki/Extinction_event.  Det er også en mulig syklisitet i disse utryddelsene, som kan tyde på en underliggende geologisk eller astronomisk årsak. Tidsintervallet i syklisiteten er det derimot uenighet om.

Utryddelsen i overgangen kritt-kenozoikum er knyttet til nedslaget av en enorm meteoritt på (den nåværende) Yucatan-halvøya i Mexico. http://en.wikipedia.org/wiki/Yucat%C3%A1n_Peninsula

Spor av iridium i sedimenter fra dette tidspunktet har styrket hypotesen.

En annen mulig årsak er enorme vulkanutbrudd i India (http://en.wikipedia.org/wiki/Deccan_Traps ) på denne tiden, som har ført til global nedkjøling og forurensing. Dette er også forenlig med at dinosaurene ikke døde helt plutselig ut, men at nedgangen begynte før den endelige utryddelsen.

På samme måte har den store utdøelsen i slutten av perm vært koblet til enorm vulkanisme i Sibir (http://en.wikipedia.org/wiki/Siberian_traps ). Utdøelser i silur har vært knyttet både til Milankovic-sykler med påfølgende klimaendinger eller/i sammenheng med at havnivået sank og dermed tørrla kontinentalsokler (http://www.space.com/scienceastronomy/planetearth/extinction_sidebar_000907.html, http://park.org/Canada/Museum/extinction/extincmenu.html). Havnivået er igjen til dels styrt av klimaet, dels av vulkansk aktivitet, fordi høy havbunnspredning medfører at mye varm, lett skorpe  dannes, denne «flyter høyt» fordi den er varm, og skyver havnivået oppover. Den kjemiske sammensetniingen av atmosfæren vil også kunne styre livets utvikling).

Uansett årsak, utryddelsen kan utmerket godt forklares med rent jordiske geologiske årsaker og Milankovic-sykler, klima og havnivåendringer – riktignok i et komplekst samspill som ikke er fullstendig forstått. Meteornedslag kan også være medvirkende forklaringer i noen tilfeller.

I alle tilfeller er intervallene mellom utryddelser, og dermed syklisiteten til en hypotetisk planet X, mye større enn «Nibirus» 3600-årssyklus (http://www.rolfkenneth.no/Sit-v9-ShortVersion.html), som Myhre holder seg til.  I neste artikkel vil jeg vise hvordan Myhre og Nibiru-tilhengerne rasker sammen løst og fast, sant og usant av informasjon og statistikk for å vise at «Nibiru» er nær oss, i suveren forakt for all kunnskap om geologi, meteorologi og astronomi.