Det er tydelig et år ikke bare for kritiske akademiske bøker om konspirasjonskultur, men for bøker om pseudovitenskap mer generelt. (Siden jeg er akademiker, går året fra høstsemesterets start til nytt høstsemester begynner.) I rekken av «årets bøker» jeg har klart å rekke over med vage forventninger om lære noe nytt, kan jeg nå inkludere Ronald Fritzes Invented Knowledge. False History, Fake Science and Pseudo-religions.
Boken spenner fra Atlantis-historie via bosettingen av Amerika, rasistiske kosmogonier og forhistoriske astronauter til kontroverset rundtBlack Athena og den nye afrosentrismen. Det som binder de ulike temaene sammen er et kritisk perspektiv på falske og fantasifulle fortidskonstruksjoner.
Fritze er god til å gi oversikter over historie, til å følge påstander og utviklinger av tema over tid. Og om han umulig kan være komplettist på alle felt, har han såvidt god oversikt over sekundærkilder der det ikke er ting han kan alt for godt til at det blir bredt. Jeg var ikke klar over halvparten av Atlantis-fantasiene han tar opp, og det samme gjaldt de mange diskusjonene som har vært over en rekke andre tema.
Så jeg har definitivt funnet en kilde å gå videre fra på flere ting om jeg noen gang får tid. Som oftest vil ikke det være nødvendig. Gitt at man ikke har helt spesielle interesser, gir Fritze som regel gode nok skildringer og oppsummeringer til at man får en passe idé om hvor landet, om ikke ligger, så i alle fall hvor det neppe lå.
Derimot er han ikke like flink til å holde en sammenheng mellom temaene han tar opp. Det er en der, men den blir ofte druknet i det spesifikke på de ulike emnene, uten videre bro eller teoretisk sammenbindende betraktninger. Slik sett er boken mer som en essaysamling – av og til også internt i kapitlene – enn det er en sammenhengende monografi.
Uten at det gjør så mye. Som selvstendige artikler er det tidvis meget interessant og godt fortalt.
Det gjelder mest når Fritze ikke tenker seg at leseren kan ting godt nok fra før. Kapitlene om Christian Identity og Nation of Islam er de best fortalte i boken. Det er ikke fordi det i seg selv er bedre fortellingsstoff enn resten. Her er sannelig nok å ta av i de øvrige kapitlene også. Men historie og troslære til to små religiøse grupper er et i sammenhengen mindre, mer overskuelig samlende tema som ikke på samme måte frister til å gjenta det samme flere ganger. Det er liksom grenser for hvor mange gjenfortellinger av Atlantis-myter som ikke blir repeterende, samtidig som et par årtusen med kontekster til fortellere blir noe vidt og uoverskuelig til å virkelig ta av som fortelling.
Siden store deler av boken er viet gjenfortelling av posisjoner de han kritiserer holder, kunne jeg nok også ønsket at han brukte mer tid på å spesifisere hva som er galt. Det ville gjort bruksverdien for flere lesere høyere. Ikke at han ikke forklarer, men det går litt fort og blir ofte litt vel generelt i forhold til spesifiseringsnivået i forklaringen av hva folk som Fell, Sitchin, Däniken, Bernal, Hapgood etc har sagt. Men som en første presentasjon av disse og mange, mange flere, er det høyst klargjørende.
Det er også her underholdningsverdien (Times Higher Ed kommenterer: «Read it and giggle. Or weep.») kommer inn. Fritze er sjelden spesielt «snarky». Et og annet ordspill og en spiss formulering er det, men ingenting som kaller på mer enn en lett dragning i munnviken.
Siden det er et verk om falske fortider er det også mer enn nok konspirasjonsteorier involvert. Ikke bare fra NOI eller Identity-bevegelsene. Og det er ikke helt uriktig av Times å si at Fritze tar leseren med gjennom «a veritable encyclopedia of folly».
Så hvis du er interessert i den slags tema, kan du gjøre verre enn å lese denne – mens du venter på at Atlantis skal stige opp igjen av havet og rombrødrene lande igjen.
Ronald H. Fritze
Invented Knowledge. False History, Fake Science and Pseudo-religions.
Un. of Chicago Pres/Reaktion books 2009. 304s.
ISBN 978-1-86189-430-4