Femtenprosentsmyten

Vi har alle hørt om tiprosentsmyten. Men hva i all verden er femtenprosentsmyten?
De som har vært utsatt for alternativmedisinsk debatt-teknikk noen ganger kjenner svaret: Det er hva du får høre er evidensbasert i skolemedisinsk praksis. Underteksten er selvføgelig at når man ikke maser mer med skolemedisin, hvorfor stresse det sånn når det gjelder alternative behandlinger?
Det er flere problem med hva vi for høflighets skyld kan kalle resonnementet over. Et av de mindre problemene er at tallet femten prosent er det som på folkemunne kalles en myte. Det er galt.

Neurologicablog gir en kort bakgrunn, og forteller oss at

The 15% figure comes from a small survey of primary practice offices in the north of England conducted in 1961 – that’s right, almost half a century ago. Further, the survery was never intended to assess the degree to witch primary practices were evidence-based, but rather was looking at whether treatments were “specific” from the point of view of insurance reimbursement. So the 15% figure is misrepresented and half a century out of date.

Hva er så det mer reelle tallet? Det er litt mer komplisert å beregne. Ettersom visse typer behandling er så nødvendige – i tillegg til veletablerte og belagte – at man ikke kan forsvare moralsk å eksperimentere med randomiserte kliniske prøver, vil de med alle strengeste definisjon av «evidensbasert» ikke bli inkludert. Uten at vi stopper å gi blodoverføringer eller blindtarmoperasjoner av den grunn.
Tallene Novella kommer opp med er ca.38% for RCT-basert, over tre fjerdedeler for «basert på overveldende indikasjoner», og de resterende prosentene er som regel også er «based on some evidence, even if not compelling, and typically will have a high degree of plausibility.»

My personal experience is that nearly 100% of the clinical decisions I make are based upon the best available evidence combined with plausible and rational extension of what is known. I can’t think of any time when I use treatments that are based upon nothing, or even nothing but anecdote. At the very least there is a biologically plausible mechanism of action and adequate evidence for lack of harm. The only exception to this, of course, is experimental treatments – but they are highly regulated and follow their own stringent ethical guidelines.

Hvilket på ingen måte sier at ting ikke kan bli bedre.
Men det er der forskningsbasert behandling skiller lag med den som er basert på «tidløs visdom» eller guruers priviligerte innsikt. Og det er det atskillig vanskeligere å få late alternativapologeter til å ta inn over seg. Novella konkluderer poengtert:

CAM proponents, on the other hand, seek only to create a double standard for themselves – one with lower and lower standards of evidence and plausibility for themselves. To cover themselves they promote the fiction that mainstream medicine is not based upon science either – always trying to lower the standard.

Det er kanskje ikke helt rettferdig mot alle, men dessverre er det fulltreff på alt for mange.