Ting går ikke så bra i finansverdenen for tiden. Amerikanske finansinstitusjoner har lånt ut ufattelige summer i boliglån til folk som ikke kan betjene disse lånene, og spredt risikoen vidt og bredt. Både nordnorske kommuner og amerikanske storbanker har fått merke konsekvensene. De har vel ikke spurt astrologer om råd først, tipper jeg. Astrologer? Ja, […]
Ting går ikke så bra i finansverdenen for tiden. Amerikanske finansinstitusjoner har lånt ut ufattelige summer i boliglån til folk som ikke kan betjene disse lånene, og spredt risikoen vidt og bredt. Både nordnorske kommuner og amerikanske storbanker har fått merke konsekvensene. De har vel ikke spurt astrologer om råd først, tipper jeg.
Astrologer?
Ja, astrologer. Britiske finansfolk har etter sigende begynt å konsultere astrologer for å sikre at de gjør gode investeringer, eller i hvert fall gjør dem til rett tid.
Det er jo godt å høre. Jeg hadde så smått begynt å frykte for fremtiden.
I artikkelen jeg lenket til over intervjues en dame ved navn Christeen Skinner. Hun praktiserer heliosentrisk astrologi. Betyr det at astrologene plutselig har oppdaget Copernicus og Galileo? Vel, poenget later til å være at de tar utgangspunkt i planetenes posisjon på stjernehimmelen slik det ser ut fra solen. Poenget er at «the Sun ultimately signifies the spirit», så da er det klart at det er der man skal se ting fra.
Det er greit nok det, men det er en ting jeg ikke riktig forstår: Skinner trekker frem farene ved dagene da Merkurs bevegelse er retrograd, noe som skjer sånn rundt hver fjerde måned omtrent. Hitlers mangel på suksess, til tross for at han var en ivrig bruker av astrologi, kan i stor grad tilskrives at han glemte dette. Og det er jo riktig heldig, for av en eller annen grunn tviler jeg på at Churchill benyttet seg mye av astrologi i sin planlegging av krigen. Men altså, tilbake til det jeg ikke forstår: Fra et heliosentrisk ståsted finnes ikke noe slikt som en retrograd bevegelse. Planetenes retrograde bevegelser er jo nettopp en «kunstig» bieffekt av planetenes og jordens relative bevegelse, altså at vi observerer planetene der de går rundt i sine baner fra jorden, som også går i bane rundt solen. Så her lener Skinner seg på klassisk astrologi, ikke på heliosentrisk astrologi. Men historien om Hitler er vel for god til å gi slipp på, kanskje?
Artikkelen jeg startet med trekker nå frem en ekte astrofysiker, en Dr. Percy Seymour, som har sin egen teori om hvorfor astrologi kan fungere: Det er lavfrekvente magnetiske felt fra solen, kan han fortelle, som påvirker jordens magnetiske felt og som igjen kan påvirke våre hjerner. Hvorfor planetenes påvirkning på disse feltene, som må formodes å være heller minimal, skal være viktigere enn den langt større variasjonen som skyldes solflekkaktivitet og endringer i solvinden, får vi ikke vite. Kanskje det er forklart i bøkene hans. Eller man kan lese noen av intervjuene med mannen (her og her; ingen av dem spesielt kritiske for å si det mildt).
Her finnes forresten et utdrag av boken som prøver å forklare litt: Det skal være tidevannseffekter fra planetene på solen som gir opphav til den 11-årige solflekksyklusen, og den igjen påvirker magnetfeltet, og så videre. Men i så fall kunne vel astrologene glemme alle sine tabeller over planetposisjonene, og bare konsenstrere seg om solens aktivitet?
Jeg sliter fortsatt med å få satt sammen et noenlunde koherent bilde av hvordan disse menneskene tenker.
Men det virker jo, påstås det: en chief technical analyst for one of the largest banks in Britain, believes it does.
Millions of pounds’ worth of commodities, shares and currencies are traded on his command. His decisions may affect the values of your pension and your home, and perhaps decide how long you hold on to your job.
When I spoke to him late last year, Porter informed me that the position of the planets indicated a 3.2 per cent fall in the American markets. The following week, they fell 3.5 per cent.
«My attitude is that if you can test it, and it works, then it’s just another tool that you can use to predict the direction of the markets,» he said when we spoke again yesterday.
Ja, anekdoter er gode å ha. Og så har vi den lille haken at mennesker nærmest er forutinntatt for å gjenkjenne mønstre i alle ting. Hvem har vel ikke sett rare dyr i skyene en sommerdag?
Et stykke ned i denne bloggposten fortelles om et eksperiment gjort ved en økonomiprofessor ved Princeton University, Burton Malkiel: Han genererte kurshistorien til noen aksjer ved myntkast og viste dem til en finansanalytiker, som velvillig tolket grafen og forklarte at dette åpenbart var en aksje å investere i. Han ble visst skuffet da han fikk vite sannheten.
Det er så mye å gripe fatt i i denne lille artikkelen at jeg bare må la en del poenger ligge urørt. Men en godbit til slutt:
«In 2012 we’ll be entering the precession of the equinoxes, which is the most important thing that’s happened in the last 26,000 years. That suggests that something mega is going to happen. There will be a huge change in the world’s psychology caused by a huge natural disaster or a massive change in spiritual beliefs.»
Precession of the equinoxes, ja. Det er bare den lille haken at dette er en kontinuerlig pågående prosess, ikke noe som plutselig begynner å skje i 2012. Presesjon er det fenomen at jordens rotasjonsakse beveger seg i rommet, på omtrent samme måte som aksen til en snurrebass (om enn mye langsommere). Når jordens rotasjonsakse beveger seg, vil også ekvatorplanet følge med, og dermed flytter vår- og høstjevndøgnspunktene seg langs ekliptikken: Ekliptikken er planet som jordbanen ligger i, eller om du vil den storsirkelen på stjernehimmelen som bestemmes av dette planet, altså solens tilsynelatende bane på stjernehimmelen. Vår- og høstjevndøgnspunktene er solens posisjon ved vår- og høstjevndøgn, og er nettopp snittet mellom ekvatorplanet og ekliptikken. Og mitt poeng er at disse punktene beveger seg hele tiden, og beveger seg rundt hele ekliptikken i løpet av 25772 år.
For å si det med færre ord: At «precession of the equinoxes» begynner i år 2012 er rent og skjært tøv.
Jeg lar journalisten som skrev artikkelen få siste ord. Det kan virke som han har strevd veldig med å ta intervjuobjektene på alvor:
Some might say we have an interesting few months ahead of us, let alone four years. Perhaps, if more financial experts had consulted the planets we wouldn’t be facing a global recession. Then again, I doubt it.