Flatjordsnyheter

Publisert: 16.06.2008 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

flatearthnews.jpeg Jeg har hatt Nick Davies bok Flat Earth news liggende i «inn»-haugen en liten stund, og tok med for lite annet å lese på i helgen. Så som en pause mellom avhandlinger og saksdokumenter har jeg brukt helgen på å lese om journalistikkens elendighet i nyere tid.

Det var i grunnen som forventet, bare enda mer av det.

Davies vil fortelle om to ting: hvor ille det står til med moderne nyhetsproduksjon, og om hvilke vilkår som gjør at journalistikken er blitt til det han kaller «churnalism.» «Churnalism» er navnet han gir på journalistikkens betingelser: en endeløs produksjonsmølle der produksjonsmengde, klikkmengde, leserinteresse, annonsører og eierinteresser får alt fokus. Slike interesser, ikke minst produksjonskrav og kostnadskutt, sitter i førersetet, mens sannhetsgehalt, nøyaktighet, kontroll og egen granskning ikke en gang får bakseteplass – de ligger i bagasjerommet.


Den primære årsaken er enkel: Forretningsmodellen i moderne mediebedrifter krever mest mulig til minst mulig kostnad. Kutt i antall stillinger koblet med økt tempo og økte produksjonskrav gjør at kostnadskrevende nyheter blir nedprioritert. Og faktasjekking og graving er langt dyrere enn å skrive av materiale fra andre. Dermed får vi som ett av resultatene det Davies kaller «flatjordsnyheter»: Medier løper i flokk etter samme type oppslag, uavhengig av hvor dårlig saken er sjekket eller hvor dårlig de samsvarer med virkeligheten:

This is flat Earth News: A story appears to be true. It is widely accepted as true. It becomes heresy to sugggest it is not true, even if it is riddled with falsehood, distortion and propaganda (s.12).

Flatjordsnyheter eksemplifiseres med et utall historier, men kjerneeksemplene til Davies i første del er «Y2K»-panikken og moralpanikken rundt heroin som stoff i seg selv. De stred mot kjent kunnskap, blåste opp paniske stemninger, forlangte dyre og dårlige handlingssekvenser det ble umulig å motsette seg. Hevder Davies.

Underveis i boken har han en haug med grelle eksempler og noen utmerkede punkter med reglene som produserer flatjordsnytt. Og det er mye bra om hvordan PR, statlig makt og mye annet påvirker hva som blir nyheter og hva ikke også.

Men det er mildest talt beklagelig at en bok som tar utgangspunkt i blant annet dårlig faktasjekking klarer seg uten en eneste fotnote. Det finnes ingen litteraturliste, ingen presise kildehenvisninger, ingen måte å gå videre med påstander for å sjekke dem videre annet enn å fotfølge de vage referansene som teksten flyter over av.

Det lar seg selvfølgelig gjøre. Mye av det Davies skriver er det også vanskelig å tvile spesielt på. Men det er nettopp noe av problemet med flatjordsnyheter også.

Boken er full av talende eksempler på problemer, på tilfeller av nyhetsdekning, på saker som burde vært dekket og hvorfor de ikke blir det. I mange tilfeller er det velkjent stoff, velkjente synspunkt, og etter min oppfatning viktige poeng. Men nettopp derfor hadde det vært uvurderlig om den grundigheten teksten kommuniserer fra forfatteren hadde latt seg lettere etterprøve.

For inniblant er det vanskelig å ikke tvile mer enn litt. Dette er ikke et nøkternt stykke fremstilling (det har gode grunner til ikke å være det, og forteller dem): Det er en klar og tydelig meningsytring der «balanse»-kravet definitivt ikke er tilstede. Jeg aksepterer argumentene hans mot slik liksom-objektivitet («noen mener jorden er flat, andre mener noe annet, noen mener dette var en massakre, andre nekter: gjør opp din egen mening»). Men dermed forsvinner også et viktig pro aut contra-aspekt fra teksten, noe som kunne gitt ytterligere tillit til argumentenes styrke.

Da måtte nok Davies likevel samlet seg om litt færre eksempler. Det hadde neppe skadet. For boken er så full av illustrerende historier at hovedpoengene enten føles uttværet på et for tidlig tidspunkt, eller de drukner i sine egne eksempler. Hvilket er litt synd, for det er tilstrekkelig mange poeng – i likhet med gode historier – til at de fortjener å komme bedre frem.

Men bevares: Jeg har ikke kjedet meg, og jeg angrer ikke på tidsbruken. Derimot tror jeg at det ville vært mer å lære om det hadde blitt fortalt litt mindre og drøftet litt mer. Og i tråd med Davies eget program tviler jeg på belegget i enkelte saker. Jeg tror kanskje han kunne sjekket det bedre.

Nick Davies
Flat Earth News.
Chatto & Windus 2008, 408s.
ISBN 978-0-701-18145-1

For andre oppfatninger se f.eks. fra The Guardian og fra The Independent.

Boken har også sin egen website med mer konsentrerte eksempler (fotnotene som skulle vært i boken befinner seg der muligens også).