Det er ikke alltid like greit å være konspirasjonsteoretiker. Selv om man jo har gjennomskuet verdens dypeste hemmeligheter, er det lite ære å hente fra det om man ikke tilkjenner seg den selv. Og det blir ikke bedre av at psykologene har fått øynene opp for feltet. De samler materiale og mumler slikt som at

a tendency towards conspiracist ideation may tend to be more prevalent among individuals who are politically cynical, show stronger SDP, have lower self-esteem, are more disagreeable, and possibly have lower crystallised intelligence. Systemic factors, such as discrepancies or ambiguities in mainstream explanations for an event, may also play a role in initially shaping conspiracist ideation (Hardin, 2002; Sunstein & Vermeule, 2009).
Once this process has been initiated, a confirmation bias and avoidance of cognitive dissonance may further the drive towards conspiracist ideation. (Swami et.al. 2011)

Eller de blir i praksis infame, som tidligere omtalte Karen Douglas og Robert Sutton. Denne gangen sjekker de om «it takes one to know one»*, eller nærmere bestemt om (i den sosiokognitive betydningen) projisering kan forklare en del konspirasjonstenkning. De fant at det kunne den:

In two studies, we found that individuals were more likely to endorse conspiracy theories if they thought they would be willing, personally, to participate in the alleged conspiracies. Study 1 established an association between conspiracy beliefs and personal willingness to conspire, which fully mediated a relationship between Machiavellianism and conspiracy beliefs. In Study 2, participants primed with their own morality were less inclined than controls to endorse conspiracy theories – a finding fully mediated by personal willingness to conspire. These results suggest that some people think ‘they conspired’ because they think ‘I would conspire’.

Ooops? Eller: Åpenbart del av sammensvergelsen, spør du meg. Det er garantert rett før frihetselskende, kritisk tenkende (legg til honnørord) blir sperret inne, brent på bål og tvunget til å høre deklamasjoner fra «Anecdotes of the Great Accountants».

*Tatt i betraktning den nokså løse moralen mange KTere viser i sin omgang med «fakta» og deres konsekvenser for andre er dette funnet kanskje ingen bombe. Vi tar det uansett med en bitteliten klype Himalayasalt inntil vi ser mer replikering.

Swami et.al. er: Conspiracist ideation in Britain and Austria: Evidence of a monological belief system and associations between individual psychological differences and real-world and fictitious conspiracy theories. British Journal of Psychology (2011), 102, 443–463

Douglas & Sutton: Does it take one to know one? Endorsement of conspiracy theories is influenced by personal willingness to conspire. British Journal of Social Psychology (2011), 50, 544–552

Det at de har henholdsvis «50» og «102» i referansene, for utgivelser i samme årgang, skyldes selvsagt en konspirasjonsteoretisk kode som må løses av en eller annen. Begge artikler er på en lang liste over forskning jeg hadde lovet meg selv å blogge om i løpet av semesteret, men ikke helt har hatt tid til. Den er ikke blitt kortere, men kanskje jeg kommer tilbake til det senere. Jeg har lovet bort en presentasjon til for psykologer om dette neste semester.