Artikkel

Konspirasjonssnakk, tro og mistillit


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

For en tid tilbake ble jeg invitert til å holde foredrag om konspirasjonsteori med utgangspunkt i spørsmålet om hvorfor folk tror så mye rart. Det siste er et godt spørsmål hvis man er forberedt på en lang redegjørelse for hvordan folk danner oppfatninger om verden.

Hvis man betoner ”rart” blir det nok et morsommere foredrag. Det blir imidlertid ikke nødvendigvis spesielt interessant for å få noen videre innsikt i konspirasjonskulturen. For er det virkelig slik at konspirasjonstroende tror på hva som helst? Hva betyr det egentlig når det unektelig ser sånn ut?

Av Asbjørn Dyrendal

Suspendere vantro

Når vi stiller spørsmål om hvorfor (andre) folk tror så mye rart, ligger det ofte en folkelig forestilling om en kritisk normaltilstand som filtrerer bort åpenbart nonsens. En måte å tenke dette på ser vi når selv forskere har adoptert Samuel Coleridge’s uttrykk ”willing suspension of disbelief” om hvordan mennesker adopterer en religiøs forestillingsverden.

Hvis vi tenker innenfor slike rammer fører vi oss selv fort på villspor – på flere måter.

Det enkleste handler om at noe med nødvendighet fremstår som ”åpenbart nonsens”. Noen former for ”nonsens” andre tror på henger ganske enkelt så godt sammen med andre ting de tror på at det ikke på noen måte fremstår som åpenbart at det ikke skulle være sant.

Det forsterkes fort når vi snakker om et ”de” i flertall, og effekten av at noe virker rart handler også om et sosialt snakk om ”oss”: vi gjør det underlige enda merkeligere når det kan markere grenser mellom oss og andre. Vi mennesker søker ofte, som jeg var inne på tidligere, sosial validering av våre forestillinger om hva som finnes i verden. Det gjelder både oss og de andre: ”vi” søker støtte i vår egen inngruppe, og det gjør ”andre” også. Når forestillingen er i tråd med og støttet av inngruppens øvrige forestillinger, er det ikke det minste rart at den blir akseptert.

Det ligger i tillegg noe problematisk også i tanken om ”suspension of disbelief”. Det er vanskelig allerede når man forholder seg til fiksjon (jf. Gerrig og Rapp 2004), og ikke noe mindre problematisk når man forholder seg til samtale mellom andre man stoler på. Tro virker å være et viktig element i å konstruere forståelse, og det ligger som en usagt sosial kontrakt i mellommenneskelig kommunikasjon. Det er i så fall ikke ”vantro” som må suspenderes for å tro, det er tillit og tro som må settes til side for å tenke kritisk. Det kan være enkelt, og ”troen” man skal overkomme det minimum som stammer fra et forsøk på å forstå, men i blant krever mistroen, spesielt når den skal utøves på egen hånd, spesiell kompetanse og en trent tilbøyelighet til å involvere system 2.

Så hvis vi lurer på hvorfor godt utdannete folk i en nasjon med høy grad av tillit tror så mye som ikke er i tråd med god forskning, kan det blant annet være fordi høy grad av tillit folk imellom gjør at vi blir mer tilbøyelige til å følge minste motstands vei når vi snakker med andre. Noe annet ville også fort blir oppfattet som uhøflig. Det oppdager fort skeptikeren som avbryter familieselskapets ”synske”. Mistro kan være vanskelig, sosialt så vel som kognitivt.

De sosiale kostnadene oppdager gjerne konspirasjonsteoretikeren som bryter med offentlig konsensus også (jf. Wood og Douglas 2013). Hvilket bringer oss over til neste punkt: tror virkelig konspirasjonstroende alt mulig?

Mye rart og dets motsetning – samtidig

Det er store forskjeller mellom dem som tror litt eller mye på én konspirasjonsteori, typisk en hendelseskonspirasjonsteori, og dem som har konspirasjonstenkning som bærende i verdensbildet.

Når det gjelder den siste gruppen og de store konspirasjonsteoriene kan man unektelig få inntrykk av at folk tror hva som helst, og det er ikke alltid like trygt i den første kategorien heller. For å ta de mer omfattende først, finner vi diverse forestillinger om at enkelte utgrupper (jøder, muslimer, katolikker etc) alle trekker i samme, planlagte retning for å skape verdensherredømme. Dette utgjør en undergruppe av den fantastiske forestillingen at hovedløpet i verdenshistorien er planlagt i detalj av konspirerende krefter.

De som tror på slike overgripende og omfattende konspirasjonsteorier er tilbøyelige til å tro på diverse andre fortellinger også. Og de behøver ikke være internt konsistente, som Mike Wood, Robbie Sutton og Karen Douglas viste i den allerede berømte studien ”Dead and Alive: Beliefs in Contradictory Conspiracy Theories” fra 2012:

“The present research shows that even mutually incompatible conspiracy theories are positively correlated in endorsement. In Study 1 … the more participants believed that Princess Diana faked her own death, the more they believed that she was murdered. In Study 2 … the more participants believed that Osama Bin Laden was already dead when U.S. special forces raided his compound in Pakistan, the more they believed he is still alive.” (Wood, Douglas og Sutton 2012)

Du kan faktisk tro både at vi aldri var på Månen og samtidig mene at vi har hatt rombaser på Mars sammen med utenomjordiske siden før den tid. Hvis det er sånn at folk tror Diana både forfalsket sitt eget dødsfall og at hun ble myrdet, så får man unektelig at inntrykk av at om man først tror på konspirasjonsteorier, ja da tror man hva som helst.

Det er imidlertid ikke helt sånn det blir tolket, av mange og gode grunner. Filosofen Lee Basham avviste på en konferanse nylig funnet som komplett spuriøst, og mente det måtte tolkes som om folk bare holdt to muligheter åpne samtidig.

Det er selvsagt tenkelig, men det er nesten like selvsagt ikke den eneste mulige tolkningen.

Man kan for eksempel svekke synspunktet et lite hakk, og tenke seg at det ikke betyr nok til at man legger merke til motsetningen i praksis. Historikeren Andrew McKenzie-McHarg tolket for eksempel samme funn som et resultat av at det ikke strengt tatt hadde noen videre betydning for de stakkars psykologistudentene som var gjenstand for undersøkelse. Det virker ikke direkte urimelig.

Han mener da også det med faktoren ”ikke har noen reell betydning” gjelder videre enn som så. Blant annet inkluderer han dem som har konspirasjonstenkning som allmenn tilbøyelighet:

Of course, it is irrational to believe in two mutually contradictory statements. But this irrationality is not necessarily something intrinsic to conspiracism. Rather it is simply an irrationality which people can afford to indulge in because it has no real immediate adverse consequences for their lives. As my colleague Alfred put it: “they have no skin in the game.” I somehow doubt that genuine conspiracy theorists could abide such contradictions. Their level of commitment to their world-view elevates its coherence to, if not always a matter of life-and-death, then something that demands attention, clarification and some kind of resolution. By contrast, there is a large segment of the population for whom conspiracism seems to be a casual and somewhat mischievous indulgence. (McKenzie-McHarg 2013)

 

Folk, hvem som helst, er i stand til å tro på motsatte ting, men bare så lenge det ikke virkelig betyr noe, så lenge det bare er en lek. Men hvis det er virkelig alvor, for ”genuine conspiracy theorists”, så vil man sørge for en avklaring.

Mon dét. Jeg er litt mer usikker. Og om så, er det i så fall en avklaring om sammenheng eller er det en måte å konstruere sammenheng av motsetningene? Hva er det som kan gjelde som ”some kind of resolution”?

Motsetning i tro og handling

Mitt klare inntrykk er at nokså mye forskjellig kan dyttes inn under den headingen, inkludert ”resolutions” som bevarer selvmotsigelsene.

Hvis ”genuin konspirasjonsteoretiker” understreker teoretiker, så stemmer det nokså tydelig for enkelte og et stykke på vei at man søker avklaring av hva som skal gjelde som sant, og dermed skaper sammenheng som er mindre kontradiktorisk. Jeg er mer i tvil om hvor om hvor mye det stemmer og for hvor mange.

Etter å ha vasset gjennom noen titalls tusen sider konspirasjonsteori som altfor ofte kaster opp påstander og argumenter som peker i internt motsetningsfylte og motstridende retninger, er inntrykket klart: selv akademiske konspirasjonsteoretikere lever godt med selvmotsigelser.

Og hvorfor skulle de ikke dét?

Når sammenhenger blir kompliserte nok er det ikke lett å være konsistent for noen. Siden konspirasjonsteorier i stor grad kjeder sammen sine teorier som argumenter mot, i form av jakt på anomalier i den offisielle historien, blir heller ikke intern konsistens det mest vesentlige fokuset.

Som når strategien er å ”bare stille spørsmål” er ikke målet primært en internt konsistent alternativ hypotese, men å så tvil og peke ut en gruppe som potensielle konspiratører. Selv om det utvilsomt er ”skin in the game” for slike aktører, er det altså ikke nødvendigvis på intern konsistens det er ”skin”.

Hvis vi lar ”genuine konspirasjonsteoretikere” gjelde utenfor ”teoretikernes” rekker og omfatte det McKenzie-McHarg (og jeg) vil kalle ”conspiracists” – de med et konspirativt verdensbilde – er det nokså åpenbare eksempler på at folk både tenker og handler med to nokså åpent motsetningsfylte forutsetninger: hva skal man for eksempel tenke om en Sovereign Citizen-tilhenger som melder statsledelsen til politiet?

Også den new age-ifiserte versjonen av Sovereign Citizen-ideologien vi ser i Norge opererer med en statsoppfatning der den er totalt illegitim i alt sitt vesen. ”Bevegelsen” forestiller seg en gigantisk sammensvergelse av nær totalt destruktive, egoistiske krefter som vil slavebinde både individ og grupper. Politiet er selvsagt illegitime tjenere for lover som ikke gjelder og et regime som ikke har legitim myndighet. Bankvesenet er også en viktig del av sammensvergelsen og penger er i én versjon basert på pantsetting ikke bare av individets forventede arbeidsevne, men av dets livsenergi (en fabelaktig vampyrisk metafor). Likevel, denne totalt ”onde” overmakt med fullstendig kontroll over våpen-, tvangs- og pengemakt kan altså ganske enkelt møtes med enkle, symbolske erklæringer om ”frihet”, og besvergelser på papir skal tvinge det samme uhyrets bankvesen til å utbetale millioner.

Det er vanskelig å si at det er ”no skin the in the game” når man må gå fra hus og hjem fordi man klarer å holde fast ved tanken om at ”banken har ingen kontrakt med meg” samtidig som man faktisk har undertegnet et lånebrev. Den interne konsistensen er ikke imponerende, men vi kan legge enkle religionsvitenskapelige analyser på toppen som gir en slags forklaring. Det kan vi også gjøre når norske, i motsetning til amerikanske tilhengere, møter statens tvangsmakt med ”kumbaya” og ikke automatvåpen.

Det betyr imidlertid at vi nok ikke kan gjøre det så enkelt som Basham og si at det er ”åpenbart” at Wood, Douglas og Suttons funn er tøv. Ei heller kan vi si at det kun kan gjelde når ting ikke er alvor for dem det gjelder. Folk ikke bare tror på selvmotsigende ting; de handler på basis av dem.

Spørsmålet er hvorfor og hvordan?

Mistillit som lim
Det at folk kan tro på mye rart samtidig, også det som synes selvmotsigende, er ingen bombe for religionshistorikere. Det var det heller ikke for psykologene. Selv om de anerkjenner at vi jevnt over søker mot en følelse av intern sammenheng, var det kjente faktorer å trekke veksel på. Wood, Douglas og Sutton vektla mistillit som høyere ordens forestilling (om ”de andre”) og konspirasjonstro som det Ted Goertzel (1994) døpte ”monologiske trossystem”.

Et trossystem er monologisk hvis det er basert på en forutsetning om at alt henger sammen og kan gis en internt, sammenhengende forklaring, og det samtidig ikke engasjerer seg i meningsfylt dialog med omgivelsene (i.e. ikke tar falsifisering på alvor). Systemet endrer seg ikke, og det er basert på sirkulære slutningskjeder (se Goertzel, T. 1994; jf. Goertzel, B. 1994: kap.9; Goertzel, B. og Goertzel, T. 1995: 152).

Så langt ligger vi tett på en etter hvert halvveis folkelig forståelse av hva som er galt med ”konspirasjonsteori”: kravet til en følelse av intern sammenheng er ikke så vanskelig å oppfylle dersom man avholder seg fra å utsette noe for kritisk testing. Forklaringen er ikke fullkommen, men den gjør seg greit i mange sammenhenger. Her var det likevel snakk om noe litt tydeligere, som ikke utfordret noe verdensbilde ved kritisk testing. Det handlet ganske enkelt om at konspirasjonstroende var mer tilbøyelige til å si ja til begge to av to direkte og åpenbart motstridende forestillinger som var presentert i samme undersøkelse.

Det er her holdningen mistillit griper inn som høyere ordens forestilling. En høyere ordens forestilling er, for å gjøre det enkelt, en forestilling (evt holdning) som er rangert høyere i tros”systemet” vårt, mer overgripende, og som er med på å styre hvordan vi behandler annen informasjon. En høyere ordens forestilling tilkjennes større sannsynlighet for å være sann, og styrer hvordan andre ting blir oppfattet og bedømt. Til sammen kan slike høyere ordens forestillinger generere et verdensbilde,[1] og det er her Wood og de andre argumenterer for at det skapes sammenheng tross selvmotsigelsene.

Egil Asprem og undertegnede har oppsummert det slik:

Forfatterne argumenterer for at det ikke er sammenhengen mellom enkeltteorier som er det avgjørende for koherensen i monologiske trossystem. Det er snarere et spørsmål om hvordan enkeltelementer henger sammen med visse ”høyere ordens forestillinger” (”higher-order beliefs”, se Thagard 1989). De høyere ordens forestillingene aktiveres av de aktuelle enkeltelement av lavere orden, mens enkeltelementene kan være alt fra innbyrdes uavhengige til direkte motstridende. I konkret forstand blir forestillingen om myndigheters og autoriteters essensielle løgnaktighet og upålitelighet en sentral høyere ordens forestilling i konspirasjonsteorier (jf. Wood, Douglas & Sutton 2012: 2). Hver enkelt teori vil være koherent med og støtte opp under denne: Teoriene om hva som faktisk skjedde med Diana er mange og motstridende, men de har alle den ting til felles at myndigheter har løyet og er involvert i ”cover-up”. I den grad trossystemet også er monologisk vil man bare søke etter støttende bevis og bruke forutsetningene – høyere ordens forestillinger om myndighetenes ondskap – som basis for konklusjoner. (Dyrendal og Asprem 2013: 46)

Det er ikke minst konspirasjonstroendes felles valuta, mistillit, som binder forestillingene sammen. Opplevelsen av at ting henger sammen er da ikke avhengig av lavere ordens empiriske innhold, men av følelsen en spesifikk konspirativ påstand genererer. Når holdningene den uttrykker er koherent med et mistroisk og konspirativt verdensbilde kan det føles som tilstrekkelig om de enkelte og konkrete forestillinger holdes relativt lett, mens mistroen veier tungt.

Det betyr ikke at de enkelte, konkrete forestillingene oppgis under kritikk, ikke en gang når det blir påpekt åpenbare feil, at de spriker i flere retninger, eller på sitt sterkeste har helt banale selvmotsigelser. I praksis, sier erfaringen, er det vanligere at den konspirasjonstroende trekker seg midlertidig tilbake til tryggere grunn, gjerne for å fremme mer eller mindre identiske versjoner av det samme om igjen senere. Gjerne til samme publikum, enda mer gjerne til et nytt.

Det finnes selvsagt andre faktorer også.

Kontekst og sosialt snakk

Mange har vært kritiske til tanken om at konspirasjonsteoretikere kan samles i noen genuin konspirasjonskultur. Skepsisen stammer nok mer fra observasjoner av den type teoretiker som McKenzie-McHarg ser ut til å forestille seg, den noe nerdete faktasamleren som fanatisk vokter hvert komma. Slike kommer også, som mer genuine forskere, i blant med varierende grad inngrodde sosiale antenner, sterke følelser for egne teorier og et labert behov for harmoniske relasjoner.

Noen vil alltid og for en hver pris være ”alfa”. Men det er faktisk ikke slik at alle vil, og konspirasjonskulturen er ikke så preget av konkurranse at den ikke kan eksistere – bare nok til at gruppedannelser er tilbøyelig til å implodere og entreprenørene spres tynt utover. Og en viktig del av konspirasjonssnakket internt på kulturens arenaer viser seg å ha stor takhøyde så lenge man følger visse regler.

For eksempel kan man godt uttrykke posisjoner som går mot hverandre så lenge man ikke uttrykker det som en for sterk uenighet.

Det kan man for eksempel se i en diskusjon blant annet bloggen Tøvsugeren nylig har tatt for seg. Her går først den ene deltageren god for en video som bedriver nær direkte Holocaustfornektelse. Den andre svarer med en motsigelse og en revisjon av skyldspørsmålet: Holocaust skjedde, og det var Hitler og SS som sto bak, men han var kontrollert av Vatikanet og de var en jesuittkult …

Det blir så akseptert som om det ikke var noen motsetning mellom to posisjoner som faktisk er nokså langt fra hverandre – samtidig som et nytt element bringes inn: Holocaust er nå i det minste delvis reelt, men ble foretatt av ”khazarer” som fortsatt fremstår som jøder (og som fortsatt myrder).

Det er åpenbart fortsatt tanker her som skal gjennom et par ledd for å harmonere noenlunde (man gjør f.eks. ”Vatikanet” til hemmelige jøder, unnskyld ”khazarer”).

Vi kan lese det som et tilfelle av konspirasjonssnakk der både den type ”teori” som forsøker å holde seg konsistent og den som har kun marginale slike tilbøyeligheter er tilstede. Det kan også ses som noe annet, nemlig mer identitetsorientert snakk. Man utveksler noen tanker som bryter med konsensus, og bekrefter seg selv og hverandre ved bruddet, heller enn at det helt konkrete i innhold tar overhånd. Uenigheter om ”detaljer” er underordnet de delte høyere ordens forestillinger.

Det sentrale er hva man ikke tror, nemlig den hegemoniske diskursen om Holocaust. Eller altså enda mer overordnet, man betviler alt som kommer fra feil krets og som ikke stemmer med det konspiratoriske verdensbildet:

Such higher-order beliefs may be so strongly held that any conspiracy theory that stands in opposition to the official narrative will gain some degree of endorsement from someone who holds a conspiracist worldview, even if it directly contradicts other conspiracy theories that they also find credible. In other words, a natural consequence of the explanatory coherence approach to social explanation is an instantiation of the principle ‘‘the enemy of my enemy is my friend.’’ (Wood, Douglas og Sutton 2012: 3)

Til åpningsspørsmålet betyr det vi har sett over at konspirasjonstroende på ingen måte tror hva som helst. Snarere enn ”alt” tror de lite av det de får servert og er ekstremt kritiske – hvis det ikke passer med det de tror fra før.

Marginale valg og motivert tenkning

Mistilliten kan stamme fra marginalisering og viljen til å gripe til konspirasjonstenkning fra ”motivert tenkning”.

Alle er tilbøyelige til ”my side”-tenkning (”confirmation bias”) som gjør at vi stort sett søker og har tillit til informasjon og tanker som støtter oppfatninger vi allerede har. Det viser seg også å inkludere at vi dessverre også er tilbøyelige til å forsterke våre oppfatninger selv i møte med informasjon som skulle tilsi at vi skiftet mening (”backfire effect”). Resultatet er motivert tenkning.

Motivert avvisning av selv overveldende, forskningsbasert kunnskap oppstår gjerne i kontroverser, når vi allerede har sterke interesser og har investert i et bestemt sett av forestillinger om hva som er sant og hvordan ting henger sammen. Den virker typisk å ha en tung bakgrunn i affekt: man involverer seg i motivert tenkning for (e.g.) å unnslippe ubehaget ved kognitiv dissonans.

”Motivasjonen” kan ha mange forskjellige typer bakgrunn. Noen typer kunnskap kan, som det heter, være særdeles vanskelig å tilegne seg når levebrød eller selvfølelse er avhengig av at man ikke aksepterer den. Det kan også være selvforsvar på annet vis: det kan være ubehagelig å oppgi identitetsmarkører og miste sosialt medlemskap, og noen ganger er det medlemskapet i marginale grupper som gjør konspirasjonsteori fristende som selvforsvar: Konspirasjonstro er vanligvis å anse som en mer radikal respons til marginalisering og utenforskap, derav spissformuleringen ”conspiracy theories are for losers” (Uscinski og Parent 2014: kap.6):

members of powerless groups are more likely to endorse conspiracy beliefs than members of powerful groups (Goertzel, 1994; Stempel, Hargrove, & Stempel, 2007). Blaming one’s group’s powerless position on the system of conspiracies (rather than oneself) is more advantageous for both personal and collective self-esteem (Crocker, Luthanen, Broadnax, & Blaine, 1999). Conspiracy thinking may thus be an effective way to cope with a negative social identity when group boundaries are not permeable and individuals cannot just leave their in-group (e.g. the group of people low in power). (Imhoff & Bruder 2013)

For noen er det en selvvalgt marginalstatus som vågale sannhetssøkere der andre (”sheeple”) sover; i de fleste undersøkelser dreier det seg om sosiale grupper med reelt og ufrivillig utenforskap. Det forsterkes av episoder og situasjoner som skaper usikkerhet og angst (Grzesiak-Feldman 2007, 2013), ikke minst fordi man ikke har (noen videre grunn til) tillit til samfunnet rundt.

Da søker man til gruppen for å få både en viss beskyttelse og for å konstruere meningsbærende fortellinger, for eksempel ”kausale scenarier”, om hva som skjer og hvorfor. Som vi alle gjør.

Det viser seg også i en annen dimensjon av ”tror ikke hva som helst”: gruppetilhørighet predikerer tilbøyelighet til tro på bestemte teorier og varianter av teoriene. Vi er konforme og tror mest som andre i inngruppen ellers også, så hvorfor skulle konspirasjonstro opptre annerledes?

Det gjør konspirasjonstro da heller ikke i vesentlig grad. I den vanlige politiske hverdagen tror venstre- og høyreorienterte typisk på forskjellige konspirasjonsteorier, som hver for seg støtter opp under egen gruppes forutoppfatninger om verden. Det gjelder særlig når de er skjøvet ut av maktens gemakker og ”marginalisert” (se f.eks. Uscinski og Parent 2014), og som forklaring på tilstander og hendelser som går i egen gruppes disfavør.

Med myside-bias og backfire-effekt viser det seg at ”monologisk trossystem” i avgrenset forstand kan gjelde noen og enhver. Konsistens og kritisk granskning er vanskelig, spesielt når gruppen rundt oss og egen selvfølelse har interesse av det motsatte.

Samtidig er ikke alt som utgis for tro nødvendigvis det samme. Noen ganger er det mer en identitetsmarkør i sosialt snakk. Man signaliserer begrenset tilslutning til idéer for å vise medlemskap i gruppen. For konspirasjonssnakk ser vi gjennomgående at mistillit oppover eller til utgrupper fungerer som lim. Tilslutning til nær sagt hva som helst kan dermed fungere mer som identitetsmarkør. Gruppetrykket gjør at uttrykk for negativ affekt får en konspirativ form. Så lenge det passer form og følelse virker det sammenhengende nok, selv til å handle etter.

Konspirasjonstro er slik i utgangspunktet kun en litt sterkere variant av vanlige tolknings- og handlingsmønstre. Utenfor spesialinteressene og i andre sammenhenger kan det se helt annerledes ut.

Men mistillit kan også bli regelen som genererer verdensbildet. Det er heller ikke uvanlig. Derfor ser vi at tro på én konspirasjonsteori predikerer tro på flere konspirasjonsteorier. Tenkemønsteret, mistilliten, utenforskapet og identetsorientert gruppesnakk virker som en multipliseringsfaktor som forsterker hverandre gjensidig. Det fører også til selvmotsigelser, tro på tøv og alt som gjør at konspirasjonskulturen under ett fort kan se ut til å akseptere nøyaktig hva som helst.

Litteratur
Dyrendal, Asbjørn og Egil Asprem. 2013. Sorte brorskap, mørke korrespondanser og frelsende avsløringer. Konspirasjonsteorier som esoterisk diskurs. Din. Tidsskrift for religion og kultur. nr. 2 2013. ss.32-61

Gerrig, Richard J. og David N. Rapp. 2004. Psychological Processes Underlying Literary Impact. Poetics Today 25:2, 265-281.

Goertzel, Ben. 1994. Chaotic Logic: Language, Thought and Reality From the Perspective of Complex Systems Science. New York: Plenum Press.

Goertzel, Ted. 1994. Belief in Conspiracy Theories. Political Psychology Vol. 15, No. 4: 731-742

Goertzel, Ted og Ben Goertzel. 1995. Attitudes as Chaotic Attractors. Rethinking the Anita Hill/Clarence Thomas Affair. i Alain Albert (red.): Chaos and Society. Québec: Presses de l’Université du Québec, 141–164.

Grzesiak-Feldman, Monika. 2007. Conspiracy thinking and state-trait anxiety in young Polish adults. Psychological Reports, 100, 199–202.

Grzesiak-Feldman, Monika. 2013. The effect of high-anxiety situations on conspiracy thinking. Current Psychology, 32, 100-118.

Imhoff, Roland, og Martin Bruder. 2013. Speaking (Un-)Truth to Power: Conspiracy Mentality as a Generalised Political Attitude. European Journal of Personality 28: 25-43

McKenzie-McHarg, Andrew. 2013. The Conspiracy Theory of Society, the Paranoid Style and Conspiracy Theories. http://www.conspiracyanddemocracy.org/blog/the-conspiracy-theory-of-society-the-paranoid-style-and-conspiracy-theories/

Uscinski, Joseph E. og Joseph M. Parent. 2014. American Conspiracy Theories. New York: Oxford University Press.

Wood, Michael J., Karen Douglas, Karen og Robert M. Sutton. 2012. Dead and alive: Belief in contradictory conspiracy theories. Social Psychology And Personality Science, 3, 767-773.

Wood, Michael J. og Karen Douglas. 2013. “What about building 7?” A social psychological study of online discussion of 9/11 conspiracy theories. Frontiers In Psychology, 4, 409. doi:10.3389/fpsyg.2013.00409

[1] Vi har ikke bare forestillinger om verden, men forestillinger om forestillingene, inkludert idealer om hvordan de burde være, og de påvirker hvilke ”regler” vi behandler informasjon etter ved bl.a. å konstruere kausale scenarier. Konspirasjonskulturen viser noen sterke tilbøyeligheter som fungerer som slike regler (ingenting er hva det utgir seg for, alt henger sammen, ingenting er tilfeldig).