Forbausende Fremtidsvisjoner

Publisert: 07.10.2011 - Skrevet av: Marit Simonsen

Dette er en artikkel jeg skrev for Argument #2, 2011.

 

Jeg kan se fremtiden. Jeg spår en kontrovers.

 

Menneskers evne til å  forutsi fremtiden er endelig bevist. Vel – det er nok en sannhet med modifikasjoner. Endelig er det publisert en studie som forundrer vitenskapsfolk og parapsykologer verden over.

På Cornell University i USA satt  forskeren Daryl Bem i fjor og stirret på resultater han aldri hadde gjettet på at han ville få. I en studie med over tusen deltakere som har vært gjennom ni ulike eksperimenter, kan det se ut til at folk flest kan ha visse synske evner. Effektene er små, men  store nok til å ha imponert en vitenskapelig journal som har trykket artikkelen om hendelsene.

 

Utrolige påstander og beskjedne resultater

I årevis har det blitt gjort forskning på parapsykologiske fenomener – altså fenomener som ikke har noen materiell forklaring, som synskhet, tankelesning og telepati – der skeptikere sier at effekten er ikkeeksisterende, for dårlig eller at forskningen er feilbarlig. Folk  med en magisk disposisjon har unnskyldninger for fraværende effekter, eller hevder at bevisene endelig er gode nok. Et problem for forskningen gjort på parapsykologi er at protokollene som har vært fulgt, kan ha vært vanskelige å replisere. Eller de har vært basert på kun ett subjekt, som skeptikerne vil hevde er en tryllekunstner eller sjarlatan som lurer forskerne.

«Extraordinary claims require extraordinary evidence,» sa Carl Sagan. Ettersom positive resultater i forskning på slike fenomener bryter med det meste vi vet om verden både fra psykologi, fysikk og biologi, er mange vitenskapsfolk ekstra kritiske til oppsiktsvekkende resultater. De krever større effekter enn vanlig, og stiller strengere krav til gjennomføringen. Men Daryl Bem har klart å finne en metode som tilfredsstiller andre forskeres ekstra strenge krav. Han bruker deres egne, ordinære protokoller fra forskning på hukommelse, og reverserer rekkefølgen på eksperimentet. Og han har fått resultater.

 

Vi finner porno, men ikke perler.

I et forsøk der subjektene skulle gjette hvilken av to skjermer som skjulte et pornografisk bilde var treffraten på 53 prosent, mot 50 prosent som ville være forventet ved gjetning. Effekten var merkelig nok bare på 48 prosent når bildene ikke var pornografiske. Men siden studien var så stor kan 53 prosents treffrate likevel være verdt noe. Med så mange subjekter i studien er resultatene statistisk signifikante: Noe tyder på at deltagerne kunne ane noe om hvor bildene fantes. Hvordan kan skeptikere se slike resultater og fremdeles ikke tro at fenomenet finnes?

Et svar kan ligge i selve den vitenskapelige prosessen, som sakte kverner seg fremover, en detalj av gangen, og en omveltning av etablert viten av gangen. To ting er spesielt viktig i dette henseendet: tilfeldigheter og publisering.

 

Frustrerende fluktueringer og trøblete tilfeldigheter

Virkeligheten er, i alle fall hvis man ikke tror på høyere makter, styrt av lovmessigheter og tilfeldigheter. Tilfeldigheter spiller nok en større rolle enn mange av oss liker å tro. Ved rene og skjære tilfeldigheter er nettopp du her, og ved rene og skjære tilfeldigheter tenkte du på venninnen din for første gang på ti år samme dag som hun ringte. Kanskje hjalp også bekreftelsesbias – at vi bedre husker de hendelser som bekrefter noe vi allerede mener, enn det vi ikke mener. Uansett er tilfeldigheter mektigere enn de fleste anerkjenner. Bare ved at vi nå er så mange mennesker som opplever så mange hendelser hele tiden, vil vi forvente at ekstremt usannsynlige ting forekommer. Hvis du er one in a million, er det fortsatt 1000 av deg i Kina.

 

Merkelig museforskning

Det samme gjelder for forskningsresultater. I et forsøk på  å se etter tilfeldighetenes makt, prøvde John Crabbe fra Oregon State University å kontrollere så mye som mulig i tre museforsøk som pågikk i tre ulike laber. Musene var av samme stamme, levert samtidig, og alle praktiske ting var like. Musene ble gitt kokain, og det ble målt hvor langt  de løp. En gruppe løp i snitt 600 cm mer enn de ville gjort uten intervensjonen, en annen gruppe løp 701 cm mer. Den siste gruppen løp i snitt over 5 000 ekstra cm. De burde vært cirka like, så alt tyder på at det bare var en statisisk utligger, og ikke noen faktisk effekt, som sto for avviket.

Verden inneholder mange tilfeldigheter. Når et forsøk der så mye er kontrollert kan gi så ulike resultater, hva skal vi da tenke om den vitenskapelige prosess? Hvor mye kan være basert på avvik?

 

The decline and fall of a truthy empire

En ikke ubetydelig andel, skal vi tro Jonah Lehrers artikkel for The New Yorker, The Truth Wears Off. Han skriver at mange forskningsprosjekter som tidligere virket soleklare og statistisk signifikante, gir stadig dalende resultater, helt til effekten ser ut til å være vannet ut til det ugjenkjennelige.

«Det var grunnleggende frustrerende,» sier en forsker i Lehrers artikkel. «Det var som om naturen ga meg kjempespennende resultater, og deretter prøvde å ta dem tilbake.» Det er ikke usannsynlig at denne trenden – som har blitt døpt “the decline effect” – har noe å gjøre med hvordan publiseringen av kunnskap foregår. Forskning pågår jevnt og trutt, og målet for forskningen er stort sett å havne i en vitenskapelig journal. Men slett ikke alt som forskes på blir til en artikkel, og i alle fall ikke hvis resultatene ikke er oppsiktsvekkende.

 

Problematisk publisering

Dersom man gjør det samme eksperimentet hundre ganger, burde resultatene på grunn av tilfeldigheter ikke være helt like hver gang, men til vanlig svinge rundt et reelt, sant gjennomsnitt, med en grov normalfordeling av resultater rundt. Hvis mange grupper søker å svare på et spørsmål, men stadig får helt uoppsiktsvekkende resultater – medisinen virker ikke, målingene bekrefter det vi vet fra før – får de ofte ikke plass i journaler.

Men dersom én studie tilfeldigvis havner langt utenfor det reelle snittet, kan den  bli publisert fordi den  er oppsiktsvekkende, og føre til misvisning av  et forskningsfelt i årevis. Forskere gjør så nye studier som ikke viser like stor effekt, og som derfor også er interessante nok til å bli publisert, og som trekker snittet nedover og nedover helt til effekten kanskje er borte igjen.

I legemiddelbransjen har dette blitt brukt og misbrukt lenge. Faktisk i den grad at legemiddelforskere nå må rapportere inn en studie før den påbegynnes, for å ha håp om å få den publisert senere. Før kunne forskere gjøre en studie av et legemiddel igjen og igjen og igjen, for eksempel i tyve repetisjoner, til en studie av rene tilfeldigheter ga høyere effekt. Den tydeligste av studiene ble så sendt inn til en journal, og de andre lå gjemt i en skuff.

 

Hjelp til selvhjelp

Heldigvis har vitenskapen et verktøy for å bekjempe misvisende resultater: vitenskap. Det er en selvkorrigerende prosess som stadig forkaster upresis kunnskap til fordel for bedre forståelser. Det betyr ikke at alt du vet er feil, eller at vi bør kaste vitenskapen ut med badevannet. Det betyr at vi stadig når bedre kunnskap, selv om noen ting må tilpasses etter hvert.

Når det gjelder paranormale fenomener, strider disse mot så mye etablert kunnskap at en oppdagelse av at de finnes ville omvelte helt grunnleggende ting ved hele vårt verdensbilde. Ikke bare tolkninger og teorier, men observasjoner og faktum som ikke kan betviles. I tillegg tyder erfaring på at paranormale fenomener, hvis de finnes, er svake og veldig sårbare; i de fleste forsøk på å teste angivelig synske, forsvinner effekten i bedre kontrollerte studier. Burde ikke naturlover virke mer konsistent enn at de kun viser seg en sjelden gang , og bare med de riktige personene til stede?

 

Vitenskapen vinner

Forskere tenker på mye rart og prøver mye rart. Innimellom dukker det opp mystiske studier som viser helt uventede ting. Men siden enkeltstudier alltid trygler om replisering, kan vi ikke ta Bems forskning som et endelig bevis for prekognisjon helt enda. Bem sier selv at han har forsket på dette lenge uten å få statistisk signifikante resultater. Kanskje er denne studien bare en ekstraordinær hendelse i en sjø av ingen effekt. Men dersom dette oppsettet skulle vise seg å gi resultater gang på gang, er det bare å heise flagget for en ny tid med ekstremt mye spennende utforskning av verden rundt oss.