Artikkel

Forkledd som kunnskap

bok 1 omslag.jpgDen konservative britiske katolikken Damian Thompson har skrevet en drivende god innføring i skeptisisme, med særlig vekt på motefenomener som pseudohistorie og tvilsom kostholdsveiledning.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Arnfinn Pettersen (publisert 03.04.2008)


For noen år siden intervjuet jeg Paul Kurtz, amerikansk humanisme og skeptisismes grand old man. Han hadde følgende å si om forholdet mellom de to: Man kan ikke være humanist uten å være skeptiker, men alle skeptikere er ikke humanister.

Det er forståelig at det kan se slik ut fra Kurtz’ ståsted. Det er ganske enkelt flere organiserte skeptikere enn humanister i USA. Og humanistene er i stor grad medlem begge steder.

Siden den tid har jeg tråkket nok rundt blant norske humanister til å vite at man slett ikke trenger å være skeptiker for å være humanist – eller i det minste medlem av Human-Etisk Forbund (HEF). Jeg har møtt astrologitroende HEFere, konspirasjonsteoretiske HEFere, holocaustbenektende HEFere (dog heldigvis bare én) og HEFere som anser homøopati som aldeles utmerket medisin. Å melde seg inn i en humanistorganisasjon er med andre ord ingen garanti for et skeptisk sinnelag eller for en utstrakt evne til kritisk tenkning.

Erfaringsmessig tar Kurtz altså feil. Man kan være humanist uten å være skeptiker. På den annen side har han rett i at mange skeptikere ikke er humanister. Damian Thompson er en av dem. Han er sjefsredaktør i britiske Catholic Herald, som ikke bare er katolsk, men konservativ katolsk. Han er dessuten del av lederskribent-teamet til Daily Telegraph, hvilket også politisk plasserer ham i den konservative leiren.

Og han er en etter hvert profilert blogger, med den utmerkede bloggen Holy Smoke, som er en ustoppelig kilde til godt sladder om britisk katolisisme (hvor de virkelig hater hverandre) og annet interessant livssynsstoff. Thompson er også utdannet religionsviter og forfatter av et par bøker, blant annet The End of Time, en innføring i dommedagstenkning. I forbindelse med den intervjuet jeg (og et utall andre journalister) ham høsten 1999 (ingen premie til de som gjetter hvorfor, er jeg redd).

Counterknowledge, med den talende undertittelen How We Surrendered to Conspiracy Theories, Quack Medicine, Bogus Science and Fake History, er en innføring i skeptisk tenkning, med vekt på den vitenskapelige metodes plass i skeptisismen. Ettersom det også er min innfallsvinkel til skeptisismen, er jeg strålende fornøyd.

Og Thompsons utlegning av rasjonalitetens vesen er utmerket lesning. Han skriver klart og lettfattelig, men uten å la det gå utover kvaliteten på innholdet. Utmerket er det også når han tar for seg konkrete eksempler på ikke-kunnskap: Alternativ medisin får gjennomgå, kostholdseksperter blir grundig avkledd, pseudohistorikere blir avslørt (og seriøse forlag som utgir den slags, hvilket dessverre blir stadig flere, blir behørig skjelt ut) og kreasjonister får så hatten passer. Og alle får sitt på en klar og velargumentert måte.

Ikke minst setter Thompson et påkrevet fokus på kreasjonisme i den muslimske verden, hvor den har skremmende stor gjennomslagskraft. I stor grad takket være den ufyselige Harun Yahya.

Counterknowledge er en sinna bok. Thompson er både opprørt og skremt over en utvikling der fornuft og rasjonalitet fortrenges av kvakksalveri, anti-rasjonalisme og politisk korrekthet (hans omtale av afrosentrisk historie er på samme tid kostelig og deprimerende). Særlig interessant er bokens avslutning, der han kommer inn på årsakene til denne utviklingen.

Her viser den konservative Thompson seg, med en dyp bekymring for den skjøre tingen vi kaller sivilisasjon. Særlig kritisk er han til forlagsbransjen, som har latt alt samfunnsansvar fare i kommersialiseringens navn. For Thompson er det modernitetens fall (han er veldig glad i opplysningstiden), til fordel for en postmodernitet der sannhet er det som virker for deg, som er kilden til knefallet for «Conspiracy Theories, Quack Medicine, Bogus Science and Fake History».

Et viktig budskap i Counterknowledge, et budskap som jeg helhjertet slutter meg til, er at denne type ikke-kunnskap ikke bare er komisk eller lattervekkende, den er farlig. Vårt samfunn er bygget på et fundament av rasjonalitet og fornuft. Og det er dette fundamentet som undergraves når britiske universiteter utdanner alternativbehandlere, seriøse forlag gir ut pseudohistorie som om det var faghistorie (eller historie overhodet) og selverklærte kostholdseksperter får spre sine elendig underbygde påstander om hva som er sunt i beste sendetid.

Gillian McKeith (som ikke lenger titulerer seg Dr. Gillian Mc Keith, etter at det ble avslørt at doktorgraden hennes var av den typen man kjøper), hvis program You Are What You Eat også belemrer norske tv-skjermer, er et godt eksempel på de siste. Hennes bøker fremstår som vitenskapelige, fulle som de er av fotnoter, men disse viser seg å påtagelig ofte lede til artikler som hevder noe ganske annet enn hun påstår at de gjør eller til blader som Creative Living eller (hold på kaffekoppen) Spiritual Nutrition and the Rainbow Diet. Dette er ikke vitenskap. Det er humbug i hvit frakk.

Selv er jeg i årevis blitt intervjuet av norske journalister om konspirasjonstenkning. (En opplevelse jeg har skrevet mer om her). Og det de alle spør om, er hva jeg synes er den morsomste konspirasjonsteorien. Det er underholdningsverdien som gjør konspirasjonstenkningen til «godt stoff». Med årene er jeg kommet frem til at ren moralisme er veien å gå i møtet med slike holdninger.

For konspirasjonstenkning har riktignok et klart element av underholding i seg (store deler av thriller-genren er bygget på den), men denne tenkningen er først og fremst farlig. På det opplagte plan fordi mennesker med jevne mellomrom massakreres med konspirasjonsteorier som legitimering, på det kunnskapsmessige ved at rasjonalitet og kritisk sans undergraves i en strøm av liksomkunnskap og pseudofakta.

Thompson avslutter boken slik:

[T]his inevitable shift from fate to choice does not relieve us of the responsibility to base judgments on the evidence of our senses. On the contrary, it makes it all the more important to preserve the notion of at public domain in which, to quote the Oxford English Dictionary, a fact is ‘a thing that is known to have occurred, to exist, or to be true’. We must hold to account the greedy, lazy and politically correct guardians of intellectual orthodoxy who have turned their backs on the methodology that enables us to distinguish fact from fantasy. It will be their fault if the sleep of reason brings forth monsters.

Og det er ikke vanskelig å slutte seg til det.

Ikke alle har like lett for å takle Thompsons katolisisme. For mange skeptikere er det en fundamental motsetning mellom religiøs tro og skeptisisme. For Thompson – som for norske Bjørn Are Davidsen, profilert skeptiker og kristen – er ikke dette noe problem. For dem er religionen en garanti for rasjonalitet og logikk og de ser ingen motsetning mellom sin tro og sin rasjonalitet. Dette kan man mene mye om (noe mange også gjør), men det står ikke til å nekte for at de står i en lang tradisjon av kristne rasjonalister.

Personlig synes jeg konsistens er oppskrytt og livet altfor kort til å krangle om den slags. Og Thomspon og Davidsen er begge utmerkede menn, som jeg langt heller vil ha på min side noe av tiden enn ikke i det hele tatt.

Og så lenge Thompson skriver bøker som Counterknowledge, er jeg mer enn fornøyd.

Damian Thompson
Counterknowledge: How We Surrendered to Conspiracy Theories, Quack Medicine, Bogus Science and Fake History
Atlantic Books
2008

(Denne anmeldelsen er, på to setninger nær, den samme som står på trykk i Humanist nr. 1/08.)