I anledning bloggens nye navn – etter de engasjertes vilje og i takt med norsk språk heter den herved Skepsisbloggen (og forumet heter Skepsisforumet – tar jeg en liten pause fra bloggpausen. Alternativet er visst å pusse mer gammel skitt av verandaen så malingen kan påbegynnes.

Det har vært mange gode kandidater til innlegg. Jeg hadde veldig klart i hodet en sak om hva de innbilt synske kan lære av blekkspruten Paul (f.eks. klare, entydige spådommer, med éntydige avgjørelser, i forkant og med dokumentasjon på prosessen som gjør det mulig å se bl.a. alternative hypoteser). Og en god mulighet til å ri noen kjepphester om sosialkonstruktivisme – i noen former skeptikerens beste venn – fristet også ferieringen.

Men så lot jeg meg isteden fange av en annen, tildels komplisert debatt, etter NTNU-kollega Stig Slørdahls blogginnleg om formidling og belønning.

Saken er omtrent slik: Universitets- og høgskoleansatte har forskning, undervisning, formidling og tildels innovasjon som del av sine oppgaver. De to første er under en viss kontroll (spesielt undervisningen). Forskning og innovasjon belønnes, undervisning telles, men på tross av to utredninger og mye snakk om betydningen, er formidling fortsatt nokså ubemidlet. Hos nesten alle.

Slørdahl vil gjerne ha et tellekantsystem med bevilgninger knyttet til formidlingsvirksomhet også. Jeg forstår dét. Men det er et komplisert spørsmål, og jeg har tvilt meg til en litt usikker uenighet.

Det er ikke fordi jeg er mot formidling. Jeg gjør mer sånt enn de fleste, selv om jeg sjelden orker registrere så alt for mye i det tellekantsystemet som finnes. Men det har vært mer enn nok til å gjøre seg noen tanker om fordeler og ulemper, både med systemet som finnes og med et system for å telle og belønne formidling generelt.

Noen av fordelene med et belønningssystem er åpenbare, gitt noen erfaringer med tellekanstsystemet for forskningspublisering. Når man begynte å telle forskningsartikler og bruke det som utgangspunkt for bevilgninger ble det etter alt å dømme klart for langt flere at publisering ble forventet, det ble synlig om man ikke gjorde det, hvis man lot være å registrere det tørket midler inn. Publiseringstallene har steget. Det å sette formidling synlig på agendaen for forskere, slik at det blir åpenbart at det mer faktisk forventes som del av jobben, vil kunne gjøre noe av det samme. Det er komplisert å lage et slikt system, det innebærer vanskelig og politisk ladede valg, og på et eller annet tidspunkt forhåpentligvis en endring i aldeles usannsynlig utdaterte kategorier, men sålenge man ikke stiller for høye krav til perfeksjon: det er mulig her også.

Det kan også i høyeste grad være ønskelig på institusjonsnivå, men det er ikke institusjonen som formidler. Selv når informasjonsavdelingene arbeider så hardt de kan, er det begrenset hva en liten avdeling får utført. Det som monner og det som utgjør forskjellen er det den enkelte forsker gjør. Nå er det noen få som gjør det meste. De som bedriver formidling aktivt, er gjerne et nokså entusiastisk mindretall. De mest brukte er nokså hardt belastet. Hvis, dengang han var universitetsansatt, Knut Jørgen Røed Ødegaard skulle registrert antall allmennrettede formidlingsbidrag i et sånt system, ville han ha rukket knapt halvparten så mye.

Så fordelen ville være at man fikk engasjert flere, og dermed belastet de mest brukte mindre mer? Kanskje.

Min erfaring og mine inntrykk er at det ikke er helt så enkelt, og jeg har noen mer forskningsbaserte innvendinger også.

Når de fleste av oss tenker på «formidling», tenker vi sannsynligvis på allmennorientert formidling. Sånt som skjer til den interesserte allmue. Det er imidlertid mer komplisert. Det mest småabsurde jeg har vært borti var en forsker som hadde registrert et antall hemmeligstemplede rapporter som «formidling», men formelt sett var det nok riktig.

For å ta mottakersiden, er det gjerne (tror jeg) slik at flest forskere er best i forhold til «brukerorientert» formidling. Mine teknisk-naturvitenskapelige kolleger som arbeider tettere opp mot næringsliv er f.eks. kanskje ikke så ofte i pressen, men de snakker gjerne til og med brukere og potensielle brukere/kunder ved nokså mange anledninger. Det er allerede noenlunde åpenbart at slik kontakt er del av virksomheten. Men de kontaktene er gjerne også nokså mangfoldige, og det er også her fort et puslespill hva som eventuelt bør registreres.

Jeg tenker som så at det ikke er her problemet er størst. Heller ikke på «læremidler», selv om det er en skam at systemet som finnes ikke belønner sånt. Jeg tror problemet ligger der vi tenker «formidling» ligger: i det allmennrettede.

Det er mye som kunne diskuteres her, som hva som etterspørres av tema og fremføring, forholdet til betydning, ferdighetsutviklinger og mye annet. Jeg tror alt det har betydning. Men det er to ting (i sammenheng) jeg har vært mest interessert i, nemlig tidsbruk (prioritering) og motivasjon.

Alle undersøkelser viser at forskere arbeider mye og klart over arbeidstiden de har betalt. Når formidling er stebarnet, er det gjerne noe som nedprioriteres. Men de av oss som prioriterer formidling, og dermed gjør veldig mye av formidlingen, er (siden slike ikke eksisterer) gjerne motivert av noe annet enn tanken på belønningsmidler.

Jeg innrømmer at jeg snakker litt på egne vegne her. Jeg er den typen som elsker å snakke om jobb og forskning, i alt for mange sammenhenger. Jeg både synes det (stort sett) er morsomt å dele med andre (når de spør), og synes det er en sosial plikt å gi tilbake til et samfunn som er så generøst at de betaler meg for å holde på med noe så morsomt. Men vi har en god del forskning at det å gi penger eller tilsvarende eksterne belønninger for en oppgave som i utgangspunktet anses for å være morsom, fører til at oppgaven blir sett som mindre givende.

Jeg kjenner meg igjen i det. Tanken på at formidling skulle betales separat, i gjennomtenkte og beregnbare doser etter hva og til hvem, vil gjøre det til noe som handler om penger. Og det appellerer ikke på samme måte. Da blir det fort en formålsrasjonell handling, avveid etter hva som lønner seg mest og mindre. Det blir ikke nødvendigvis bare et problem på individnivå. På institusjonsnivå ser vi at forskningspublisering blir mindre og mindre «lønnsomt» i tellekantsystemet, fordi det defineres én felles pott, som ikke vokser når publiseringen gjør det, og som generelt holdes på et passende minimum. Vi kan veldig fort tenke oss hva som vil skje med en formidlingspott, spesielt når så mye forskjellig skal med at hvert enkelt bidrag neppe når et tresifret tall. En formålsrasjonell avveining på institusjonsnivå vil fort komme etter og fortelle nok en gang det som i praksis fortelles nå: Formidling «lønner seg» ikke. På individnivå er dét forlengst klart. Det som lønner seg er forskningspublisering. Ikke ansvar, undervisning eller formidling. Men noen må ta ansvar for allmenningen også.

Her støter vi også (tror jeg) borti utkanten av Dan Arielys påpekning av at sosiale normsystemer og markedsnormer kan kollidere med hverandre. Introduseres belønningssystemer ytterligere, risikerer man at formidling nok blir mer synlig som del av jobben, men at den samtidig blir synlig som en ekstremt dårlig betalt og formålsrasjonelt nokså verdiløs del av jobben. Og det kan fort ikke bare sementere atferd vi kjenner, men også fjerne enda en (siste?) del av den «dugnadsånden» akademia har hatt og fortsatt er avhengige av.

Vi har merket det noen år, med oppsagt særavtale, økt tidsovervåkning og tidsregnskap, at det blir vanskeligere å få folk til å gjøre alle de småtingene systemet er avhengige av: sitte i komitéer, rette noen ekstra oppgaver, ta noen ekstra timer, påta seg verv. Når alt skal måles og veies, siger holdningene også inn nedenfra, og hvor rimelig er det egentlig at arbeid alltid i realiteten tar minst det dobbelte av det timeverket det er beregnet til?

Som Ariely påpeker, er det å gå fra sosiale normer med gjensidige forpliktelser og ideologier om allmenning vi har ansvar for å ivareta til en markedslogikk ikke alltid enkelt reverserbart heller. Belønninger, inkludert penger koster, psykologisk og har atferdsmessige konsekvenser man ikke skal være alt for trygg på.

Jeg er altså enig i at formidling bør prioteres opp, men jeg tviler litt på at flere tellekanter er veien å gå. Kanhende jeg tar helt feil, eller at de bivirkningene som måtte komme ville være verdt det. Men jeg holder inntil videre en knapp på frivilligheten, pliktfølelsen og entusiasmen.