Fossil gullgruve – bortgjemt Ida

Publisert: 08.11.2009 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

idalink Vi er visst til en forandring midt inne i en aldri så liten strøm saker om evolusjon. Og siden jeg nettopp anmeldte noe relevant Ida – The Link for Morgenbladet, kan vi jo like gjerne ta en titt på boken her også. Litt mer sånn som det ser ut før flinke redaktører og den slags arbeider med teksten.

Først en liten fandom-erklæring: Jeg synes Jørn Hurum er en strålende formidler, en gave til allmenheten og til naturfagsformidling i det hele tatt. Han fikk som tidligere nevnt nettopp Forskningsrådets formidlingspris noe som var ekstremt velfortjent og på høy tid.
Han kan fortelle et stoff, et funn, de relevante metodene og gripe fatt i en detalj og vise hvor den står i større sammenhenger så alle aldergrupper følger med. Alt tilpasset forsamlingen, men med blikk for å få med alle som er interessert.

Bare synd det ikke er han som har skrevet boken om Ida, uten at det egentlig er så mye galt med hovedforfatteren av Ida – The Link heller. Egentlig. Hvis han bare hadde kunnet velge fortelling.

Publiseringen av funnene rundt Ida-fossilet var ekstremt velregissert og skapte en oppmerksomhet vi knapt har sett maken til. Og det var en komplisert logistikk som skulle gå opp, med dokumentarfilm, bokutgivelse og vitenskapelig artikkel samtidig. Det gikk. Men det gikk kanskje på bekostning av noe. Jeg hadde ikke så mye mot ”hypen”. Derimot tror jeg boken kunne hatt godt av å vente litt.

Ikke fordi den er dårlig. Det er en bok som har litt om nesten alt og mer om en rekke interessante tema, og med et par meter bøker om lignende i hyllene bør jeg tilhøre kjernepublikum. Problemet er kanskje at litt for mange av dem er skrevet av ekstremt dyktige formidlere som har et klart og tydelig fokus. Hovedforfatter Colin Tudge og medforfatter Josh Young er (i alle fall her) bare helt habile formidlere som savner et klart fokus og fortellergrep.

For Ida-funnet har mange kontekster. Alle kan ikke fortelles godt samtidig. Man må velge. Det gjør forfatterne knapt. Isteden får vi en kompakt gjennomgang av så mange kontekster som mulig, ispedd enkelte sideblikk til en rekke mer samtidsaktuelle tema. Det er tidvis fascinerende, aldri uinteressant og kunne nok blitt vellykket om boken var tre til fire ganger så lang – og det er en bok jeg gjerne skulle lest – men det fungerer langt fra optimalt her.

La meg ta et par eksempel: Ida ble funnet i Messelgruven, en gang et vulkansk krater med fantastiske fossileringsforhold. Funnene har iblant detaljer man for det aller meste bare kan drømme om. Bokens kapittel fire ser på funnkonteksten og andre livsformer i perioden og området. Mange av dem kunne fått sin egen bok. Messel er med andre ord verdt mer enn et kapittel og kunne blitt en briljant bok i seg selv. For hver gang Colin Tudge gir seg selv plass til å gjøre litt mer enn å ramse opp, ser man en forfatter som kan fortelle forskning. Ikke bare data, men sammenhenger, forklaringer, resonnement. Men han skal alltid videre. Det er alltid en ny art og nye fenomen som skal nevnes, inntil hjernen langsomt blir nummen av kjapt fortalte detaljer om livsformer vi aldri vender tilbake til. Og det fossilet vi er mest opptatt av, og kanskje tror vi skal få historien til, dukker knapt nok opp.

Det gjør det egentlig ikke før mot slutten. I kontekst av det som kunne blitt et tydelig fokus i seg selv: primatologi og primatutvikling. Men også her blir det oppstykket av sidespor og det mangler et samlende fortellergrep. Først skal vi, som alltid ellers i boken, få en liten innføring i forskningssituasjonen. Så kan vi kanskje ta et sideblikk til Ida. Heller enn å gjøre Ida til utgangs- og gjennomgangsfigur i diskusjonen av det andre. Dermed kommer mye av mindre relevans til å ta opp plass.

Hurums innledning forteller at det er en grunn til problemet her: forfatterne måtte gjøre manus om, gjentatte ganger, ettersom det skulle være klart samtidig som forskningspubliseringen. De manglet en solid basis å bygge på, og måtte ta de bitene de kunne: om Eocen, klima, dinosaurer, primatologi, forskningshistorie. Da blir kanskje resultatet litt deretter.

Og det halter ekstra fordi Youngs bidrag til boken, innledning og avslutning, er innledning og avslutning til en ganske annen bok, én om forskergruppen og arbeidsprosessen med fossilet. Også det kunne blitt et godt og samlende grep om det var gjennomført. Nå virker det mest som en klossete og utenpåklistret dramatisering.

Ida – The Link er god til å fortelle om arbeidsmåter, om kunnskapsproduksjon, om uenighet og usikkerhet, og om hva vi likevel mener vi vet sånn noenlunde. Det er ikke lett å få til. Boken er smekkfull av interessante opplysninger, har tilløp til god diskusjon og brokker av fortellinger. Faktisk er det heller sånn at man hele tiden ønsker seg mer, når ting først skal være med i boken (et fire ganger så langt kapittel om Eocen? Ja takk!). Men på tross av interessante tema og glimt av noe som er mye bedre, er det dessverre ikke blitt noen vellykket bok. For inni denne gullgruven av data og tema er Ida nesten begravet heller enn stilt i relieff.

Kanskje er jeg bortskjemt. Men jeg savnet Jørn Hurums klare fortellerstemme. Neste bok om Ida håper jeg han skriver selv.

Colin Tudge og Josh Young
Ida. The Link
Schibsted 20009, 267s.