giza.jpg

Er du blakk, men kreativ? Unngå den straffbare svindel. Prøv heller å pirre folks fantasi med pseudoarkeologi! Fantastiske versjoner av forhistorien har gode tider – igjen.

Av Bjørn Are Davidsen (publisert 16.06.2006)


Skal du tjene gode penger er det for sent å prøve deg på dotcom-selskaper. Selv om konkurransen er stor der også anbefales heller en kreativ teori om Påskeøya, Paktens ark eller pyramidene – gjerne i kombinasjon. Gi det hele ut med gilde fargebilder, utførlige figurer og noen hundre fotnoter til andre som har skrevet om det samme. Det er ikke så nøye om du sjekker oppdaterte kilder på fagfeltene du berører. De færreste leserne kjenner til slike, eller bryr seg om å sjekke. Anretter du boken med noen doser om tilstivnet skolevitenskap og trangsynte arkeologer (her finnes det flere gode historier) er det bare å forberede deg på å leve av rentene. Er du mer iherdig kan du gi ut en oppfølger annet hvert år der du vedgår at det nok var enkelte feil i forrige bok, men står fast på at dette ikke endrer dine grunnleggende teorier – før du stormer videre med nye påstander.

Søt kreativitet og sur kritikk?

Dette er ikke skrevet for å drive harselas. For en som daglig arbeider med kreativitet og ideutvikling er slike teorier ganske så interessante. De understreker at vi er kreative vesener[1]. De viser oss hvordan store teorier kan utvikles fra få – ofte mangetydige – funn. Og hvor behendig man kan unngå eller bortforklare alt som ikke stemmer med teorien. Jeg har samlet litt på denne type bøker. Ofte er forfatterne spennende, ivrige og artige. Etter en dag med Erich von Däniken på et av hans seminarer for noen år siden kan jeg bekrefte at han er en hyggelig og ustoppelig energibunt som alltid finner en utvei. Det er dermed ikke enkelt å komme med kritikk.

Saken blir ikke bedre av at det som kreativitetstenkeren Edward de Bono[2] sier kan være stor avstand mellom ”kreativitet” og ”intelligens” – uten at det er en nødvendig motsetning. Kreative personer har alt for ofte møtt surmaget kritikk fra fastlåste forskere, for ikke å si ledere. Mange gode ideer – eller kimer til gode – er blitt kvalt i fødselen. De Bono hevder at intelligens på mange måter er en fiende av kreativitet. Vi ser det av at intelligente personer fort havner i en felle. De er i stand til å forsvare etablerte tanker veldig godt – i stedet for å leke med alternativer. De demonstrerer sin høye intelligens ved å kritisere – det er lettere enn å bygge videre på andres fabuleringer. Fordi de kan sitt fag tror de at de vet hva som er umulig. Einstein er nesten like kjent for relativitetsteorien som for å ha avvist kvantefysikken med at ”Gud spiller ikke terning med universet”.

Men selv med dette i bakhodet er det vanskelig å sitte stille når noen lanserer epokegjørende teorier med brask og bram – og så bommer på elementære fakta. Når Graham Hancock hevder at jordskorpen fort kan gli store avstander p.g.a. gravitasjonen, lurer man på om han tror den fungerer som appelsinskall kunne gjort på globusen i stua hans (det går lettere om den er smurt inn med såpe). Man fristes til litt ”ut-av-kroppen”-reiser de gangene naiviteten og dumheten blir for stor. Når Erich von Däniken ikke aner hvordan kulturer uten fly eller røntgenapparater kunne vite om flygende vesener eller hvor mange ribben vi har, er det vanskelig å holde seg i skinnet.

Likevel kan altså kritikk mange ganger virke mot sin hensikt. Uansett hvor mye Däniken er imøtegått og avslørt[3] synes jakten på glemte sivilisasjoner og ”astronautguder” bare å øke. I hvertfall på forlagenes bestselgerlister. Vi kan håpe at dette på en måte er som Olsenbanden og Melodi Grand Prix – man vet det bare er tøv, men du verden så mange som synes det er morsomt å følge med. Dessverre har jeg likevel en mistanke om at leserne av slike teorier tar mye for god fisk. Det rører ved noe i oss, fra opprør mot autoriteter, ”bedrevitere” og lærere som alltid satte oss på plass, til lengsler etter mening og sammenheng i tilværelsen. Og forklaring på det man lenge har sett på som (eller har fått hørt at er) mysterier. Enten det gjelder pyramidene eller påskeøya, Jesus eller Yucatanruinene. Det er ikke tilfeldig at Lucas og Spielberg valgte å jakte på Paktens ark og Den Hellige Gral i Indiana Jones-filmene. Det skrives årlig atskillige bøker som ”avslører” hvem Jesus egentlig var. De er like morsomme hver gang, særlig fordi det eneste de er enige om er at vi i hvert fall ikke må tolke det Nye testamentet omtrent som det står[4]. I stedet jaktes på alt som måtte stå mellom linjene. Dermed åpnes virkelig for mye spennende kreativitet – og vilkårlighet[5].

Men uansett hvor mange eller hvilke strenger dette rører, er spørsmålet like fullt om det er sant. Er det hold i påstandene? Bygger de på redelig bruk av kilder og arkeologisk materiale? Synes de rimelige ut fra betraktninger av logikk, helheter, sammenhenger og hva fagfolk på området sier? Lar de seg etterprøve? Kjenner man til innvendinger og alternative forklaringer? Bruker man de ulike vitenskapsgrener man er innom på en riktig måte, eller avslører man grunnleggende misforståelser?

Problemet er ikke i seg selv at noe er i strid med hva som er ”akseptert”. Vi kjenner fra flere fagfelt at fremskritt kan skje når noen oppdager og ser nærmere på anomaliene, på det som bryter med rådende tankemønstre, med det som ofte kalles ”paradigmene”[6]. Så ynder da også alternativtenkerne å trekke frem Galilei og gi seg selv et aldri så lite martyrstempel på forskningens vegne[7]. Men skal man vinne frem med nye teorier må indisiene tåle nærmere granskning. En teori er ikke sann bare fordi den er alternativ. Enkelte skeptikere krever at ekstraordinære teorier krever ekstraordinære bevis. Selv er jeg ikke så streng. Som vi skal se holder det langt å sjekke ordinære bevis.

Jakten på tapte sivilisasjoner

Muligens var det teosofiens grunnlegger Blavatsky og arvtageren Annie Besant som først påsto at ”guder fra verdensrommet” hadde styrt menneskets utvikling, rundt år 1900. Mye av dette ble fulgt opp av den synske Edgar Cayce som i 1920-årene så litt av hvert om Egypts forhistorie (pussig nok stemmer dette forbløffende med Graham Hancocks teser). Kanskje var det likevel skrekkforfatteren Lovecraft som begynte populariseringen med sine ”utenomjordiske guder” som hjemsøkte jorden i fortid og nåtid. Den mer anerkjente Arthur C. Clarke fulgte dette opp i sin novelle ”The Sentinel” fra 1950-årene – denne ble senere utgangspunkt for filmen ”2001 – en romoddysé”.

Horror- og SF-forfatterne oppfattet uansett ikke sin diktning som realiteter[8]. Men det skjedde en endring etterhvert som populærkulturen tok dette opp i seg – og UFO-historiene ble vanlige[9]. Godt hjulpet av romalderen og sputniksjokket fyrte franskmennene Pauwels og Bergier i 1960[10] av startskuddet for den første bølgen som tok dette på alvor. De ble tett fulgt av Robert Charraux og hans ”One Hundred Thousand Years of Man’s Unknown History” i 1963 (på fransk), før det braket løs for fullt med Erich von Däniken og bl.a. Peter Kolosimo[11] (stort sett uten referanser til forgjengerne som de hadde plyndret ganske så ivrig).

Og selv om skeptikere har påvist utallige feil, dumheter og direkte svindler (spesielt hos Däniken[12]) har feltet virkelig tatt av. Mens Däniken snublet pladask i elementære faglige forhold brakte den mer skolerte Zecharia Sitchin’s inn en ny dimensjon. Med en tilsynelatende overveldende kompetanse på sumerisk språk og sivilisasjon har han i en lang bokserie (første bind i 1976) belyst hvordan skrifttegn og myter vitner om besøk fra rommet[13]. I en periode kunne man finne astronautguder overalt, fra tegneserien Tintin til tangentfantomet Rick Wakeman[14].

Etter en liten dødperiode på 80-tallet tok det hele seg opp med en ny stjerne tiåret etter. Graham Hancock startet som journalist i Etiopia og har siden gradvis skrevet seg nordover mot rikdom og berømmelse. Det nye er at Hancock har slått gjennom så sterkt at han har fått lage og legge premissene for en rekke TV-programmer, vist bl.a. på National Geographic og Discovery Channel. Det er tydelig at media og forlag synes dette er godt stoff.

Fingeravtrykk etter gudene

Hancock landet med lyn og torden på bestselgerlistene med ”The Sign and the Seal: The Quest for the lost Ark of the Covenant” i 1992. Så har da også Paktens ark alltid fascinert troende av mange slag. Det ble ikke mindre dans om gullkalven av ”Fingerprints of the Gods – A Quest for a New Beginning and The End” i 1995. Mange anmeldere roste boken opp i skyene. ”The Times” slo fast at ”All in all there is evidence aplenty; and Hancock is not workshy in gathering it in until his pages seem to burst with facts… Readers will hugely enjoy their quest in 500 pages of inspired story-telling”. ”Literary Review” var mer ekstatisk og mindre tvetydig med ”Surely the most impressive and scholarly piece of work on the subject ever… I suspect this book will come to be regarded as one of the intellectual landmarks of this decade”[15]. Slike anmeldelser understreker at Hancock for mange stiller i en helt annen klasse enn Däniken – og at anmelderne ikke alltid har greie på det de skriver om.

”Fingerprints” vakte stor oppsikt. Flere TV-kanaler gjorde dørene vide. Etter hvert har utallige mennesker fått innblikk i hans ”revolusjonerende” syn på menneskets forhistorie. Og tross protester fra enkelte fagfolk har Hancock klart å lage en fortelling som avslører store hemmeligheter og gir mange mening. Han fører oss tilbake til våre egentlige røtter. Det er ganske så fengslende når han på en gang forklarer hvordan istidene oppstod og tok slutt, hva som ligger bak alle verdens legender om en storflom, hvem som egentlig står bak sfinxsen og mystiske bygg i Søramerika, for ikke å si hvor den egyptiske sivilisasjon egentlig kommer fra.

Det har ikke redusert populariteten at Hancock har en spennende fremstillingsform. Man rives med som en god detektivfortelling. Leseren higer etter opprullingen når Hancock legger mer og mer spennende indisier på bordet. Med en blanding av tilsynelatende ydmykt fabulerende spekulasjoner og et bastant noteapparat viser han at det for drøyt 12000 år siden fantes en høy sivilisasjon som nå er tapt. Denne hadde sitt utspring i et Antarktis som den gang lå lenger nord og var varmt og fruktbart. Her bodde dyktige ingeniører og astronomer, for ikke å si ganske så imponerende sjøfarere. De utforsket kloden og dannet kolonier i Sør-Amerika, Egypt og Sumer.

Så skjedde katastrofen. Rundt år 10 000 f.Kr. skle den ytre jordskorpen flere hundre mil sørover. Det gjorde slutt på istiden lenger nord, men til gjengjeld havnet Antarktis over Sydpolen. Heldigvis hadde de klart å forutse katastrofen og etterlot seg spor av sin kunnskap og visdom. De bygget sfinxen og de store pyramidene i Egypt. De reiste soltempelet i Tiahuanaco i Bolivia. Og brukte sin inngående kjennskap til astronomi til å orientere alt dette i forhold til stjernehimmelen slik den var akkurat da. Håpet var at når menneskene etter hvert nådde samme nivå som dem selv, skulle de gjenoppdage konstruktørene.

Videre ble mye av deres visdom og forutsigelser videreført til innvidde prester i bl.a. Egypt og Søramerika i myter, legender og kalendre. For eksempel viser mayaenes kalender at jordskorpen på nytt vil skli i 2012, og ta med seg store deler av vår egen sivilisasjon.

Opprømt av suksessen slo Hancock seg etter hvert sammen med Adrian Gilbert og Robert Bauval om nye bestselgere som fant beviser hos alt fra Mayaene til Mars. Og etterhvert som han har fått noen tusen sider i ryggen er det ikke enkelt – eller plass til – å svare på alt. Vi vil derfor se på hjørnestenene i hans teorier og på ett område ta litt grundigere for oss hans måte å argumentere, nærmere bestemt når det gjelder Paktens Ark.

Litt enkelt er det mulig å summere Graham Hancocks forfatterskap i seks hovedpunkter:

1. De gamle egyptere nådde et langt høyere teknologisk nivå enn dagens historikere hevder, og vi ser dette spesielt godt hos deres store elev Moses.
2. Kopier av antikke sjøkart påviser klart kjennskap til Sør-Amerika og omrisset av et isfritt Antarktis, lenge før oppdagelsesreisende og forskning kjente til dette.
3. Imponerende byggverk i Søramerika – som Tiahuanaco i Bolivia – stammer fra 15 000 f.Kr. og er nye fingeravtrykk fra en glemt sivilisasjon.
4. Pyramidene er plassert i samme forhold til hverandre og Nilen nøyaktig som stjernene i Orions belte var plassert i forhold til hverandre og melkeveien i år 10 500 f.Kr.
5. Sfinxens plassering viser at den egentlig er tilpasset stjernehimmelen i 10 500 f.Kr.
6. Skulpturer og pyramider på Mars bekrefter eksistensen av avanserte sivilisasjoner i fortiden.

Punktene 1 og 2 tas opp i del 1 av denne artikkelen, resten kommer i neste installasjon. I tillegg er det en egen artikkel om ansiktet på Mars her.

Bygget Moses en radioaktiv dødsmaskin?

Som med Däniken og andre er ikke problemet at påstandene er vanskelig å motbevise. Saken er rett og slett at de for fagfolk på områdene stort sett synes absurde. I tillegg er tesene så på siden av fagdebattene at de som arbeider på feltene verken har tid til – eller betalt for – å gå inn på det. Teoriene er så ville – og bommer på så mange områder – at forskere ikke finner det bryet verdt å svare. Tøvet er for opplagt. Kjentfolk vet at her er det stup og ikke sti. Det de glemmer er at svært mange lesere går rundt i tåka uten kart og kompass.

Derfor har mange utenom forskermiljøene falt for Hancock sine teser. Mange vet nå at Moses var en egyptisk trollmann vel bevandret i kunsten å utnytte radioaktivt materiale. For arken var selvsagt et radioaktivt våpen. Og ingen kan vel tvile på at navnet – og bruken av arken i Israel – stammer fra en egyptisk festival. Ingen andre kunne vel ha så avansert kunnskap!

Når ingen tar til motmæle – eller dette bare skjer i ukjente tidsskrifter – får leserne inntrykk av at det er fordi man ikke kan. Få går uten videre ut fra at det tvert i mot skyldes Hancocks sviktende logikk. Godt hjulpet av hans fikse ideer, manipulerte data og for lite kjennskap til fagfelt som lingvistikk.

For å lykkes starter Hancock friskt med to forutsetninger. Han går uten videre ut fra at arken i seg selv hadde uvanlige egenskaper. Til tross for at alle tekster om arken i det gamle testamentet sier det motsatte. Slik den er skildret handler dette mer om rituelle tabuer – og konsekvensen av å bryte disse – enn om arken som sådan[16]. Men Hancock ser på den som et konkret, praktisk og rent teknisk våpen. Dette forklarer i følge ham Israels erobringer i Kanaan og hvordan den mosaiske tro kunne slå gjennom. Med sitt supervåpen hadde ikke Moses store problemer med å bringe orden både innad og utad.

Hancock nevner imidlertid ikke hvorfor dette radioaktive supervåpenet i så liten grad (nærmere bestemt aldri) er omtalt som brukt hverken av Moses eller Josva, eller i Israels senere kamper mot Babylonere og Assyrere. Han gjør kanskje dette fordi Israelittene klokelig holdt tyst om det, selv om våpenet vanskelig kunne reproduseres? Ellers kanskje årsaken lå i en uvanlig rask halveringstid på det radioaktive materialet? For pussig nok finner vi ingen kilder som omtaler Arken som et våpen.

Bodde Gud i arken?

Hancocks andre forutsetning er at ”de overtroiske” israelittene må ha trodd at Gud bodde i selve arken. At også dette er i klar motsetning til tekstene synes ikke å bekymre ham. Sniker vi oss til å sjekke i Det gamle testamentet ser vi at Gud fremstilles som en sky over arken (og en ildsøyle om natten, se for eksempel 4. Mb. 9,15) – og generelt at Gud ikke trenger noen bolig. Vi finner ingen tekster som antyder at skyen eller ildsøylen skal ha kommet ut fra arken. Tvert i mot er det skyen og ildsøylen som er den aktive part. Det er ikke slik at man først flytter arken og deretter følger skyen med. I stedet er det umisforståelig skrevet at når skyen løftet seg opp fra helligdommen brøt israelittene leir, og når den stanset, slo de leir – alt forstått som ”Herrens befaling” (se 4. Mb. 4, 17-18). For Hancock er imidlertid skyen likevel et klart tegn på en slags ”radioaktiv gass” inne i arken. Uansett hvor lite israelittene har funnet det opportunt å skrive noe som tyder på dette.

For å få det hele til å gå opp må han derfor rett og slett overse eller justere det historiske materialet. Det er ikke tilfeldig at Mike Heiser – vel bevandret i midtøstens språk og historie – sier at det naturligvis er ”stort mangfold blant de som forsker på den hebraiske bibel og hvordan kulturene i Midtøsten påvirket Israel, enten vi snakker om Josvas erobringer eller opprinnelsen til Israels religion. Min konklusjon er at Hancocks syn ikke kan aksepteres nettopp fordi det krever at man overser eller til og med forandrer tekster, og fabrikkerer egyptiske paraleller”[17].

Men Hancock lar seg ikke stoppe av noe så prosaisk som hva kildene faktisk sier. Etter å ha overbevist seg selv om arken som et supervåpen skriver han friskt at ”arken var nærmest uovervinnelig, og i løpet av Josvas felttog i det lovede land antyder Bibelen at den fortsatte å spille en stor rolle lenge etter Jerikos fall.” Man får inntrykk av at tekstene vrimler av steder der arken bæres triumferende frem i slag etter slag. Skulle man være så obsternasig at man faktisk ser etter i Josvas bok og videre skildringer i Krønike- og kongebøkene oppdager man som nevnt noe annet. Arken er ikke nevnt i det hele tatt i forbindelse med kamphandlinger, verken ved Jeriko eller noen andre steder. I stedet ser vi at israelittene faktisk aldri ”brukte” arken til noe som helst. Den blir aldri rettet mot noen fiende. Den utstråler aldri noen energi. Teksten må leses ganske indirekte hvis man skal få den til å si at arken ”lystret” kommando.

Der det beskrives at noen faktisk dør etter å ha håndtert arken, er grunnen tydelig. De har rett og slett forbrutt seg mot kultiske forhold. Og det var noe man ikke tok spesielt lett på, verken hos israelittene eller omkringliggende kulturer. Man gikk ganske langt for å bevare respekten for det hellige. Uansett i hvilken grad disse tekstene er ”sann historie” er det liten tvil om at de også skal vise hva som skjer når man bryter tabuer. Det er kanskje derfor de glemmer å nevne at arken er et supervåpen.

For Hancock er og blir likevel arken en mirakelmaskin. Dermed er det klart at Moses må ha brukt den for å få folket til å adlyde seg. Når Hancock likevel går inn på tekstene redigerer han bort alt som ”ikke passer”. For eksempel nevner at han ikke en gang at ”Guds stemme” lyder fra arken. Dette anser han vel som senere tillegg, i motsetning selvsagt til de steder som på den ene eller andre måten kan støtte ham selv.

Likevel synes arken å oppføre seg som et svært vilkårlig våpen. I følge Hancock slår den Miriam med ”spedalskhet” (selvsagt egentlig ”strålesykdom”), tilfeldigvis uten at teksten direkte nevner at arken er involvert. Og selv om hun for så vidt er i nærheten av stedet der den oppbevares, er hun ikke der alene. Altså må vi ha å gjøre med en ganske så uvant selektiv radioaktivitet. Når Korah og hans medhjelpere rammes er det igjen uten at arken er spesifikt nevnt (4. Mosebok 16,16-33). Og denne gangen er ikke resultatet ”spedalskhet”. I stedet revner jorden under dem og deres familier – og ikke under tabernakelet, Moses eller noen andre. Igjen et ganske selektivt og praktisk våpen som kan få jorden til å åpne seg på flere steder samtidig. Rett etter gikk det i tillegg ut ”en ild fra Herren” (altså ikke fra arken) og fortærte en annen spesifikk gruppe. Alt uten antydning til radioaktivitet.

Det er vanskelig å ta dette til inntekt for noe konkret eller konsekvent supervåpen. Hvis da ikke saken er at det virker forskjellig hver gang? Det hadde kanskje knapper til flere formål, omtrent som bilene til James Bond? Eller kanskje er grunnen (som Hancock hevder) at alt som taler i mot dette er ”senere tillegg”. Hancocks bruk av kildene åpner dermed for helt vilkårlige tolkninger. Da er det ikke underlig at noen mener arken er en radiomottaker og andre at den er en elektrisk generator[18]. Bruker man kildene som her er vel det ene like greit som det andre – her er det (som det heter) bare fantasien som setter grenser.

Egyptisk visdom?

Ekstra morsomt blir det når Hancock trekker frem at Moses må ha lært å lage våpnet i Egypt. Moses må selvsagt ha vært yppersteprest – og dermed ganske riktig ”opplært i all egyptisk visdom”. For Hancock forklarer dette alle ”mirakler” Moses gjorde. Enten vi snakker om landeplagene, manna eller evnen til å bringe frem vann ved å slå med (trylle-)staven på en klippe. Han lar seg ikke forundre over at ikke egypterne selv avslørte dette i starten. I stedet lot de seg så grundig lure at Moses fikk forlate landet.

Hancock lager her et byggverk som nok vil bli stående litt kortere enn pyramidene. Etter å ha misbrukt kildene til å vise at Moses kjente til radioaktivitet, går han langt utenfor alle kilder til å antyde at Moses da også måtte kjenne til annen ”høyere teknologi” i Egypt. Hancock drar her linjen tilbake til Atlantis og fremover til Jesus, frimurere, tempelriddere og resten av feltet. Av en eller annen grunn har ikke arkeologerne sett antydning til denne teknologi. På den andre side har vi jo lært av Däniken og andre hvor lett de lar seg lure inntil det kommer noen som kan opplyse dem om hvordan tingene egentlig henger sammen. Og selv da kvier de seg dessverre for å se sannheten i øynene.

Hancocks resonnementer er kort sagt basert på spekulasjoner og ønsketenkning. Kilder og bevis omgås svært så romslig. Og det hele reiser som så ofte med slike obskurantister flere spørsmål enn det besvarer. Hvorfor brukte ikke egypterne selv denne teknologien – mot Moses eller andre? Hvorfor er det ikke et eneste spor i egyptiske skrifter, myter eller illustrasjoner av dette[19]?

Og selv om Moses ikke hadde lært dette i Egypt, men hadde flaks og fant en meteor med radioaktivt materiale på Sinai (sannheten bak den ”brennende tornebusken”): Hvordan kom han da på å sette det sammen i arken ved å lage to ”steintavler” av dette stoffet? Hvordan kunne han uten videre få den til å virke som han ville? Eller trengte han 40 år til å eksperimentere før israelittene våget seg inn i Det lovede land? Hadde han vært så forutseende at han hadde med seg beskyttelsehansker mot radioaktivitet? Og hvis dette var et våpen – særlig supervåpen – trengte det ikke da et visst minstemål av hurtigvirkning og presisjon for å være effektivt? Den dag i dag har vi problemer med å lage så lokalt virkende atomvåpen. Og hvis våpenet var så supert, kunne ikke da Moses heller bare vendt tilbake og tatt over tronen i Egypt? Eller rykket inn i Kanaan? De fleste ville vel satt mer pris på det enn å fortsette rundt i ørkenen.

Spor i ord?

Hancock er ikke bare flink til å justere eller kutte kildene ut fra hva som passer hans egen ide. Han er også ganske så kreativ i sine ”vitenskapelige” spekulasjoner. Akkurat her handler det om møbelkunst og lingvistikk. I likhet med de fleste forskere ser Hancock egyptiske forbilder for arkens utforming. Men selv om utseende minner om egyptiske kister er spørsmålet fortsatt om den ”religiøse” bruken er basert på forbilder fra Nillandet.

Det er her Hancock begynner å ”forske”. Han finner frem til myter og illustrasjoner som gjør at han ser klare sammenhenger med den egyptiske ”Apetfesten”[20]. Her ble et bilde av guden Amen lagt i et lite skrin som så igjen ble plassert i gudens hellige skip. Dette ble noen ganger båret med to påler. På denne måten ”seilte” skrinet til gudinnen Muts tempel for at Amen skulle feire gjenforeningen med sin hustru og deres barn Khonsu.

Så gjør Hancock igjen et av sine kreative krumspring. Og her er det bare å holde tungen rett i munnen. Han får det nemlig for seg at egypterne etter hvert brukte ordet for båten (”tapet”) i stedet på Amens kiste. Så skal dette ordet ha gått inn i hebraisk som ”tebah” (for ark, skip) og etter hvert til etiopisk som ”tabot” (som de bruker både om innholdet i arken – og om selve arken). Hancock gjør her flere blundere og fortegner fakta. For å få sitt etymologiske regnestykket til å gå opp må han stadig sammenligne arken med Amens skip – uten at disse ligner det minste på hverandre.

Hancock går uansett ufortrødent videre og nevner flere ganger at en kiste (altså ikke en båt) funnet i Tutankamons grav var overtrukket med gull – akkurat som arken. Av en eller annen årsak sier han aldri at dette synes å ha vært et unntak. Det var rett og slett ikke vanlig å belegge slike egyptiske skrin med gull. Derfor er det heller ikke tilfelle med en annen kiste også funnet i Tutankamons grav og som tilfeldigvis ligner mer på beskrivelsen av arken enn den som var gullbelagt.

Det er også vanskelig å se klare kultiske likhetstrekk. Israelittenes brukte ikke arken på noen måte som minnet om egypternes årlige Apetfest. I det hele tatt er det stort sett bare dansen om gullkalven som til en viss grad kan minne om en egyptisk seremoni (selv om den nok mer er inspirert av Baaldyrkelsen i Kanaan). Og denne episoden fremstilles uansett ikke direkte positivt i Bibelen.

Når Hancock også ser en klar sammenheng mellom to bevingede gudinner på Tutankamons skrin og kjerubene på arken er det merkelig at han ikke nevner at Bibelen aldri beskriver kjerubene som kvinner eller som guder.

Til slutt synes det eneste klare likhetstrekk mellom arken og Apetskrinet at begge deler ble båret på stokker.

Ser vi på det etymologiske er Hancock igjen på villspor. Hancock misforstår hvordan feminine ord dannes på egyptisk. Han vet ikke hvordan egypterne brukte artikkelformen. Han bommer dermed når han identifiserer byen Thebes som en gresk forvanskning av den egyptiske feminine form for Apet (”Tapet” i følge Hancock). Ikke bare ville egypterne unngått Apet som navn på denne byen (de brukte det i stedet om et bestemt områder innenfor bymurene). Selve ordet ”Tapet” er en ren fiksjon. Egypterne kan aldri ha brukt det fordi de ikke satte sammen ord på den måten. Dermed er en videreføring av dette til hebraisk lite sannsynlig.

Hancocks argumentasjon styrkes ikke av at ordet ”tebah” aldri brukes om arken i Bibelen. I stedet er ordet ”’aron” konsekvent brukt. Hancock oppdager etter hvert tross alt dette, men forsøker å bortforklare det med at arken ikke befant seg i Jerusalem da fortellingene ble endelig formet. Dessuten kjente ikke de som skrev dette ned – eller valgte ikke å føre videre – det egentlige navnet[21]. Han bekymres ikke av den totale mangel på kildemateriale som bruker det ordet om arken som han forutsetter. Så sterk er han i troen på sin egen fikse idé.

Det gjør at han tydeligvis ikke trenger å trekke frem et eneste nyere verk som ser arken i forhold til dens semittiske omgivelser. Vi kan være snille og si at han ikke visste om dette som langt på vei ville kvalt hans teori i fødselen. Hvis han derimot kjente til stoffet – og unnlater å nevne eller imøtegå det – er det grunn til å være mindre snille.

Linken til Etiopia

Et annet viktig poeng som ”avsløres” av Hancock er at det arkeologisk unike supervåpenet i dag befinner seg i Etiopia. Han belegger dette med etiopiske kilder og lokale tradisjoner. Men tenker lite over hva en slik avsløring kan bety. Hvis det virkelig befant seg noe slik i Etiopia ville ringvirkningene vært ganske store. Så har da også hans sensasjoner medført angst og forvirring for etioperne som vokter det de tror er innholdet i Arken. De er pussig nok mer opptatt av Moses sine tavler enn av ”oppbevaringsboksen”. Men nå har de begynt å bli bekymret. Hva vil utlendingene gjøre neste gang? Man er engstelig for at det kan være etablert spionnettverk som vil stjele tavlene. Man har derfor slutte å snakke så åpent om arken i Aksum, og holder en svært lav profil også overfor nærmeste familie og venner [22]. Selvsagt kan det argumenteres for at forskning og vitenskap ikke uten videre bør stanses fordi noen blir bekymret. Det bør likevel i det minste få forskerne til å tenke seg om et par ganger. Men når sensasjonsmakeriet bygger på så sviktende grunnlag som hos Hancock nærmer det seg en forbrytelse, mot både forskningen og folket i Aksum.

Hancocks argumentasjon er en blanding av grunnleggende misforståelser, tendensiøse forvanskninger, merkelige utelatelser og ren uvitenhet. Vi har gått såpass grundig inn på dette fordi det viser en måte å arbeide med kilder og hypoteser som kan ende med hva som helst. Han har bestemt seg på forhånd og er usedvanlig kreativ på mange fagfelt for å ”bevise” sin sak. Og leserne lar seg lett overbevise av Hancocks engasjerende og tilsynelatende kunnskapsrike stil. Så skulle da også hans neste bøker bli enda større bestselgere.

Glemte sivilisasjoner?

Hancock slo for alvor gjennom i 1995 med ”Fingerprints of the Gods”. Vi kan i dag finne fingeravtrykk av en høy sivilisasjon som gikk under for drøyt 12 000 år siden. Antarktis lå den gang lenger nord og var fruktbart. De høyt siviliserte innbyggerne utforsket kloden og dannet kolonier. Så skle den ytre jordskorpen flere hundre mil sørover i forhold til lagene under. Dermed var det slutt på istiden lenger nord, men Antarktis havnet ulykkeligvis over Sydpolen. Heldigvis var innbyggerne forutseende nok til å etterlate seg spor som kunne berette om deres kunnskap, fra myter og legender, til sfinxen og de store pyramidene i Egypt, for ikke å si imponerende bygg i Søramerika og på Mars. Og de brukte sin innsikt i astronomi til presist å orientere byggene etter stjernehimmelen den gang. Når menneskene etter hvert nådde deres nivå ville de kunne innse dette.

Det er ikke lett for folk flest å svare på Hancocks vell av indisier og funn fra et bredt spekter av fagfelt. Det hjelper ikke at geologer har funnet hele teorien om massiv flytting av jordskorpen for rundt titusen år siden – og at polene lå annerledes i forhold til kontinentene enn i dag – så tøvete at de ikke har brydd seg om å svare. Og det samme gjelder arkeologene. Dermed har Hancock og medkompanjonger i offentlighetens lys blitt stående igjen alene med et syn på forhistorien som mange opplever langt mer meningsfullt enn akademikernes.

De gamle havkongene

”Fingerprints of the Gods” starter med å vekke til live Charles Hapgoods teorier om karter og gamle havkonger. Hapgood var faktisk en ganske seriøs forsker som underviste i vitenskapshistorie ved Keens College i New Hampshire. Han var ute etter svar på spørsmålet om hva som egentlig hadde forårsaket istidene. Hapgood fant tidlig frem til at dette kunne skyldes at jordskorpen hvilte på et mykt, væskeaktig lag. Den kunne dermed lett gli når vekten av isen i polområdene ble for stor. Mens jordaksen stod fast vil kontinentene kunne skli omkring og dermed bevege seg til eller fra polområdene. Hapgoods modell ble først utgitt i 1958[23] og tatt godt i mot av datidens forskere. Til og med Albert Einstein var imponert.

Midt under arbeidet med dette oppdaget Hapgood en rekke tidlige kart som også hadde med Antarktis – lenge før kontinentet var oppdaget. Det mest kjente er det som den tyrkiske admiralen Piri Reis laget i 1513 og som også Däniken har fått mye ut av – selv om han typisk nok misforstod Hapgood (eller Charroux) flere steder.

Kartet viser i følge Hapgood Søramerikas atlanterhavskyst bemerkelsesverdig riktig. Samtidig strakk det seg merkelig langt mot syd i forhold til hva datidens geografer kjente til av land. Kartet syntes – ikke uventet ut fra det ottomanske rikes plassering (og forbilder som Ptolemaios og andre grekere bosatt i Aleksandria) – å være projisert med Kairo som utgangspunkt. Dermed kunne det tegnes om med moderne projeksjoner og studeres med nye øyne. Resultatet var at det syntes å vise et Antarktis uten is – noe som antydet at dette hadde vært isfritt i relativt ny tid.

Andre kart fra omtrent samme periode viste enda mer enn Piri Reis – ikke minst hele det sydlige kontinent. Når dette ikke var oppdaget før 1819 var det grunn til å stille noen spørsmål. Ikke minst når den kjente kartografen Gerard Mercator hadde brukt franskmannen Oronteus Finaeus sin fremstilling av ”Terra Australis” (sydlandet) fra 1531 til å tegne et ganske så detaljert bilde av ”Antarktis” – med mange likhetstrekk med hvordan dette ser ut under islaget. Hapgood gav ut sine konklusjoner i 1966[24] og var nok en av katalysatorene for bølgen Däniken og andre startet i 1968. For Hapgood og Hancock var alle disse kartene både et tegn på en lang rekke kart bakover i historien til mange tusen år før Kristus da Antarktis var isfritt. Man så for seg en glemt sivilisasjon som kartla kontinentene. Og hvis undergangen for denne hadde skjedd ved en massiv utgliding av kontinentene var ikke parallellen til Atlantis vanskelig å trekke.

Når jordskorpen sklir

Teorien var besnærende nok. Hancock gjør et stort nummer av den i ”Fingerprints of the Gods”. Det han derimot ikke nevner er at Hapgood selv etter hvert begynte å se at teorien ikke holdt. Geologene oppdaget i løpet av 60-tallet at kontinentaldrift var en langt bedre og mer plausibel forklaring. I stedet for at jordskorpen ”dreide” tusener av kilometer på få år tydet alt på at kontinentene beveget seg langsomt over millioner av år. Funn av tropiske palmer på Grønland hadde dermed bedre forklaringer. Einstein hadde tvilt på om det var mulig at vekten av polarisen var stor nok til å få jordskorpen til å flytte seg, slik Hapgoods teori krevde. Ettersom gravitasjonen virker innover mot jordas sentrum – og ikke for eksempel parallelt med jordoverflaten – spiller det i det hele tatt liten rolle hvor mye ismassene veier. I tillegg bygger ikke polarisen seg opp i det uendelige. Når den blir tykk nok skyves isen utover mot kantene der den enten smelter, synker under vann eller brytes av til isfjell som flytter seg langt raskere enn selv jordskorpen kan gjøre hos Hapgood. Og selv om tyngdekraften hadde virket på en annen måte enn Hapgood forutsetter, er vekten av et par kilometers is over Sydpolen neglisjerbar i forhold til skorpen den dekker (de som vil kan regne ut dette, husk da å ta hensyn til at jordkloden er flatklemt ved polene). Det hjelper heller ikke teorien at Hapgood, og hans etterfølgere som Rand Flem-Ath, overser forskjellen mellom den geografiske og magnetiske nordpol.

For ordens skyld nevnes at etter at Hapgood gav ut sine bøker er det gjort utallige studier av geologiske strata, utviklingen av islagene, klimaendringer, magnetisme etc. Ingen av disse antyder noen brå flyttinger av jordskorpen[25].

Hapgood innså etter hvert at hans egen teori var utilstrekkelig. Han arbeidet derfor med å se om forklaringen kunne ligge i andre mekanismer og dypere i jordas indre. Men han stod likevel fast på at istidene skyldes endringer i plasseringen av jordas polområder i forhold til landmassene over. Dessverre døde han i 1982, og rakk ikke å utdype dette nærmere.

Geologene har da i ettertid heller ikke latt seg overbevise. Hapgood mente at Antarktis var blitt lagt under isen for rundt 12 – 17 000 år siden. Han fikk dessverre ikke med seg nyere funn som viste at området var islagt frem til 13 000 f.Kr. og først deretter begynte å smelte. Og de finere sedimentlagene han (og Hancock) mener tydelig vitner om isfrie elver på den tiden er det nå påvist at kan dannes av isbreer. Det er i dag et overveldende materiale som viser at Antarktis har vært under isen i minst hundre tusen år[26].

Unøyaktige kart

Tar vi rett og slett en kikk på kartene oppdager vi at de slett ikke er særlig nøyaktige. Selv om de kan være satt sammen av flere forskjellige og dels overlappende eldre kart bommer de på det meste. Amazonasfloden er gjengitt to ganger. Søramerika har en helt feil lengde og henger sammen med Antarktis i følge Hapgood, hvilket gjør at det mangler noen hundre mil av Søramerika – og Magellanstredet. Tolker vi i stedet at dette ikke handler om to kontinenter stemmer det noe bedre med Søramerika. I stedet for en avansert projeksjon av Antarktisk er nok løsningen at Søramerika etter hvert er bøyd svært langt østover for å utnytte plassen nederst på pergamentet.

Hapgood må derfor gjøre atskillige kreative bearbeidinger for å få kartene til å nærme seg hans teori[27]. Han mener for eksempel at Piri Reis sitt kart er basert på fire forskjellige deler. To av disse er parallelle, men befinner seg noen grader fra hverandre og er i forskjellig skala. Det tredje er vridd 79 grader i forhold til disse to. Den fjerde er snudd 40 grader og i halv skala av de to første. Ekvator er ikke plassert på samme sted på kartdelene. I følge Hapgood må det mangle noen kartdeler – likevel er altså Amazonas kommet med to ganger. Videre ligger Dronning Mauds land omtrent 10 grader for langt vest. Selv etter å ha tatt hensyn til og justert kartdelene både i forhold til hverandre og at de skal være i ulik skala, er det fortsatt avvik på inntil 12 lengdegrader og over 18 breddegrader[28].

Det hele blir ikke mindre merkelig når Hapgood skal tolke noen stiliserte markeringer av fjell et stykke inn i Søramerika. Han er imponert over at man har klart å få med ”Andesfjellene” og stiller det retoriske spørsmålet ”hvor sannsynlig er det at en kartograf skulle finne opp en enorm fjellkjede på vestsiden av Søramerika, der det faktisk finnes en?”[29] Hapgood overser interessant nok at det er rimelig at nettopp kartografer vil anta at store floder som Amazonas stammer fra fjell. Og glemmer å nevne at ”fjellkjeden” er lagt over hundre mil for langt øst og at det er tegnet en elv som pussig nok starter på sydvestsiden av fjellene for så å gå rundt dem og renne ut i øst. Hvordan noen får disse kartene til å bli så imponerende nøyaktige er en gåte det burde skrives bok om. Der kartene likevel ikke stemmer så verst med terrenget er de påskrevet kilder, som portugisiske ekspedisjoner fra tidlig 1500-tall. Tilfeldigvis uten at Hapgood eller Hancock nevner dette.

Ikke Antarktisk likevel?

Et poeng som heller ikke trekkes frem er at selv om enkelte av kartene har et landområde som minner litt om Antarktis slik enkelte seismiske undersøkelser har vist under isen, ville dette sett ganske annerledes ut uten noen millioner tonn is. Selv om Hancock som vi skal se har brukbare dataprogrammer til å beregne astronomiske vinkler, mangler han tydeligvis tilsvarende for jordiske forhold.

Hancock går akkurat som i utlegningene om arken i det hele tatt ikke inn på nyere forskning på området. Det er ganske utrolig med tanke på alt som har vært skrevet siden 60-tallet. Det har vært ikke så rent lite av en revolusjon på dette området. Hancock nøyer seg med Hapgoods første teori – og Einsteins støtte av denne. Han unnlater behendig å omtale senere justeringer eller betenkeligheter hos disse to. Hancock har stadig uvanen med mer iver enn tid til å sette seg inn i fagfelt – eller så holder han bevisst unna informasjon. Så konsekvent som han gjør dette er mistanken om at han er selektiv ganske sterk.

Ikke minst gjelder dette den beste forklaringen av ”Antarktis”. For i følge gammel gresk tenkning måtte landmassene på jordkoden være i balanse. Dermed var det viktig å ha like mye land nord og sør for ekvator. Hapgood kjenner til teorien om at man en tid pleide å tegne en stor landmasse rundt Sydpolen for å oppveie for Arktis. Han mener imidertid at denne forklaringen først ble brukt om disse gamle kartene etter Cooks reiser i 1770-årene. Dette er påviselig feil. På Mercators verdenskart fra 1569 skriver han at hvis jorden skal være i likevekt må landmassene på den nordlige halvkule balanseres ”under den antarktiske pol med et kontinent så stort at det sammen med de sydlige deler av Asia og det nye India eller Amerika, bør veie like mye som de andre landene”. Videre argumenterer Kopernikus for eksistensen av ”antipoder” (landmasser på motsatt kant av jorden) i De Revolutionibus for å vise at jorda var i stand til å rotere, og vi ser tilsvarende tanker om antipoder hos Ptolemaios og andre i antikken. Selv om verken Hapgood eller Hancock nevner det.

Graham Hancock er en fascinerende forfatter. Det er lett å la seg rive med. Men som jeg håper å ha vist her – og enda mer i neste artikkel – er det vel så stimulerende å lete etter faktaene han overser. Ikke for å være surmaget eller å bekjempe kreativitet. Målet må rett og slett være både å oppmuntre til gode ideer, og så vurdere dem nøkternt. Først da får vi både mange ideer – og kan la de beste få en sjanse til å vinne frem. Selv om man da ikke så fort havner på bestselgerlistene.

(Bjørn Are Davidsen, juli 2000)

————————————————————————

Noter

[1] Jeg har lenge hatt lyst til å endre navnet på ”det moderne menneske” fra Homo Sapiens til Homo Creatiens (eller hva det nå blir på latin) – fra det tenkende til det skapende mennesket. Selv om vi skiller oss markant ut fra andre arter også ved vår ”intelligens” (hva nå det er, vitenskapelig sett), er det enda større avstand når det gjelder skaperevne (hva nå det er, vitenskapelig sett).

[2] De Bono la stor vekt på dette under et heldagsseminar på Oslo Plaza 30. mai 2000. Her imponerte han ellers stort med å holde nøringslivsledere i ånde i time etter time kun væpnet med én svart tusj, ett overheadark – og svamp.

[3] Med solid bakgrunn arkeologi, lingvistikk og teologi var Clifford Wilson i stand til å imøtegå Däniken på hjemmebane i de lettleste ”Crash go the Chariots” (Lancer 1972) og ”The Chariots Still Crash” (Lancer 1975). Han inspirerte en rekke andre til videre oppgjør og møtte også Däniken til debatt i Australia i 1978, gjengitt i «The War of the Chariots»(Master books, 1978). Den uten sammenligning beste av oppfølgerne (som mindre grad argumenterer også ut fra teologi og livssyn) er Ronald Siders ”The Space Gods Revealed” (New English Library 1976) og ”Guardians of the Universe?” (NEL 1980). Disse er sammen med egne bidrag oppsummert i Geir Hasnes sine artikler i kulturmagasinet LHST 1/1982, 2/1982, 3-4/1982 og 1/1983). Ellers finnes kortere oppgjør bl.a. hos James Randi i ”Flim Flam” (norsk utgave ”Juks og bedrag – avsløringer av det overnaturlige” (Grøndahl Dreyer, 1994)), der Randi også har gjort en avslørende feltundersøkelse i Dänikens fotspor. Jon Sandviks ”Moderne overtro” (Cappelen 1989) har også et kapittel om bl.a. von Däniken, dessverre skjemmet av vel flåsete stil og enkelte feil. Skepsis har også hatt stoff om Däniken, senest et intervju i 1/2000.

[4] Noen av disse dras teppet vekk under i kapitlet ”I Jesu fotspor til Kashmir – og Frankrike” i ”Da kvinnen fikk sjel – og andre historier” (Bjørn Are Davidsen, Luther Forlag 1998).

[5] En bok som bare må bli kultklassiker er Ralph Ellis sin ”Jesus – last of the Pharaos” (Edfu books, 1998), der vi får vite at det nå er påvist at alle patriarkene i Bibelen egentlig var egyptiske faraoer og Jesus følger opp dette i sine kamper med Saul og er guvernør i Tiberias før han dør i 68 mens han forsvarer Jerusalem under romernes beleiring. Vi venter nå bare på at noen finner pyramiden hans.

[6] Selv om enkelte vitenskapsfilosofer på bakgrunn av bl.a. Thomas Kuhns ”Structures of Scientific Revolutions” – særlig ”anarkisten” Paul Feyerabend – har etablert et litt for sterkt ”alt-flyter”-paradigme på dette området.

[7]Ofte uten å vise at de har forstått hva egentlig saken handlet om, hvorfor den kom opp eller hva som skjedde med Gallilei. Forhåpentligvis gir det litt opplysning å sjekke ”Slaget om solen – hva sloss egentlig kirken og Gallilei om?” i ”Da kvinnen fikk sjel – og andre historier” (Davidsen, 98) og kildene gitt der.

[8] Vi ser litt bort fra ”Scientologikirkens” stifter L. Ron Hubbard i dette tilfellet.

[9] Astronomen Morris K. Jessup var den første med rimelig god akademisk bakgrunn som tok astronautgudene på alvor, i ”The Case for the UFO” (Citadel Press, 1955) og ikke minst i ”UFO and the Bible (Citadel Press, 1956).

[10] Louis Pauwels og Jaques Bergier i ”Le Matins des Magiciens” (Editions Gallimard 1960), dansk utgave i to bind som ”Den fantastiske virkelighed” (Borgens billigbøger, 1970)

[11] 1968 var tydeligvis et revolusjonens år på flere felter. Ikke bare publiserte Däniken sin ”Erinnerungen an Die Zukunft” (norsk ”Erindringer om fremtiden”, 1969, på engelsk som ”Chariots of the Gods”). Peter Kolosimo skrev ”Timeless Earth” (Sphere Books, 1974 – opprinnelig publisert i Italia i 1968) og året etter ”Not of This World” (Sphere Books, 1971 – opprinnelig publisert i Italia i 1969). Og den noe uortodokse teologen Barry H. Downing publiserte ”The Bibel and Flying Saucers” (i paperback på Sphere Books, 1973). Atskillige andre har behandlet dette, kanskje mest omfattende W. Raymond Drake (i artikler flere år før von Däniken) i sine ”Gods and Spacemen in the Ancient East” (1973), ”Gods and Spacemen in the Ancient West” (1974), ”Gods and Spacemen in the Ancient Past” (1975) , ”Gods and Spacemen Troughout History ” (1975), ”Gods and Spacemen in Ancient Israel” (1976) og ”Gods and Spacemen in Greece and Rome” (1977). Med guder og romfarere så mange steder er det ikke rart det blir mange bøker. I det hele tatt levnes få av de gamle guder noen særlig jordisk forklaring, ikke en gang en aldri så liten overnaturlig en.

[12] Som Andre Bjerke skriver i et oppgjør med tryllekunstneren Torenos overivrig skeptiske ”Søkelys på det overnaturlige” (Cappelen 1976), etter at Toreno har hevdet at Däniken mente Ezekiels syn var et TV-program: ”Men skulle det være nødvendig å forvanske også Erich von Däniken? Ham kan man da trygt referere ordrett, til skrekk og advarsel.” (Bjerke/Tusberg: ”Grenseland 5 år etter”(Aschehoug 1977), s.121. Bjerke sier også at ”Når jeg for eksempel ser Däniken pompøst sitere Goethe med et ord av Schiller, begynner jeg straks å tvile på hans astronauter fra Andromedatåken” (ibid. s. 118).

[13] Nærmere bestemt ”Nibiru”, den 12. planet i vårt solsystem – en planet (i en svært lang elliptisk bane) som dessverre ingen astronomer har observert, men som Sitchin mener kommer nær jorden hvert 36. århundre. Sitchins fremste arvtager på 90-tallet var Alan Alford som gir et godt og grundig overblikk over Sitchins og sine egne teorier i ”Gods of The New Millenium” fra 1996 (selv om Alford riktignok senere har tatt avstand fra det meste av denne boken – slik kan det gå når man begynner å sjekke andres kilder og ”faglige” påstander).

[14] Tross tittelen har hans album [Music has] ”No Earthly Connection” fra 1976 svært jordiske copyrighter.

[15] Tilfeldigvis sitert på første ark etter omslaget i den engelske 1996-utgaven på Mandarin

[16] Ritualer, forskrifter og tabuer i Det gamle testamentet interesserer Hancock lite. Selv om vi er flere som kan ha sympati med de som verken forstår eller liker så mye av dette, er det tross alt et visst ”system i galskapen”. Det vitner ikke lite om ensporethet når man automatisk latterliggjør eller overser faglige analyser på området.

[17] Se den strålende gjennomgangen i ”Moses’ Radioactive Death Machine – Graham Hancock’s argument from Silence” av Mike Heiser, s.56, The Anomalist no 6 (vår 1998). En tidligere versjon av Heisers velfunderte analyse finnes i ”The Bulletin of the Near East Archeological Society” i 1995.

[18] Se Tons Brunés beskrivelse av arken som en transformator for ”utvindelse af strøm fra spenningsladede skyer” i ”På sporet af fortidens kraftkilder” (side 161, Borgen 1976), samt tilgrensende teorier hos Pauwels og Bergiers, og Charraux. Slike teorier ble imøtegått av Wilson og Sider som dessverre for teoriene trekker inn ett og annet faktum, for ikke å si elektrikere. Alan Alford har tydeligvis ikke lest dette og slår derfor i ”Gods of The New Millenium” (1996), s.526, selvsikkert fast at ”Paktens ark ble bygget og brukt til kommunikasjon i Sinaiørkenen fra 1433 til 1393 f.Kr. Det er på tide at vi bruker våre øyne fra det tyvende århundre til å innse at Yahweh talte til Moses gjennom en radiosender. I motsetning til den Allestedsnærværende Åndelige Gud kan ikke guder av kjøtt og blod være på to steder på en gang!” Greit å vite.

[19] Flere har derfor lett med lys og lampe og har funnet tegn på at egypterne hadde elektrisk lys, tanks og fly. Se igjen Brunés ”På sporet af fortidens kraftkilder” (s.21) der noen palmegrenlignende gjenstander (vifter?) på egyptiske relieffer er tolket som store lamper med kabler (at disse har en uegnet størrelse og design til lamper å være – uansett om de måtte være glødelamper eller lysstoffrør – nevnes sjelden). En nyere fremstilling finner vi hos Christopher P. Dunn i ”The Giza Power Plant : Technologies of Ancient Egypt” (Bear & Co, 1998) og ”Advanced Machining in Ancient Egypt” (http://lauralee.com/chrisdunn/arrticle.htm). Dette belyses kritisk i ”Denderea – Did the pharaos lighten their tombs with electric lights?” på http://ourwordl.compuserve.com/homepages/Fdoernenburg/Dendera1.htm. Da er det mer kraft i Robert Temples argumentasjon for – og påvisning av – i ”The Crystal Sun” (Century, 2000), at egypterne og andre antikke folkeslag kan ha hatt har relativt gode linser til luper, landmåling og kikkerter – i såfall en bedre forklaring på den ”bemerkelsesverdige presisjonen” enn alternativtenkernes.

[20] Se Heiser, s. 67. Svært mye av kritikken mot Hancocks teori om arken er fra Heiser svært grundige gjennomgang.

[21] ”The Sign and the Seal”, s. 557

[22] Som vist i ”The Ark of the Covenant” (Phoenix, 2000, side 277) av Roderick Grierson og Stuart Munro-Hay.

[23] Charles Hapgood: ”The Earth’s Shifting Crust” (London Museum Press, 1959)

[24] Charles Hapgood: ”Maps of the Ancient Sea Kings” (Philadelphia, Cilton 1966)s

[25] Se ”The Mysterious Origins of Man: Atlantis, Mammoths, and Crustal Shift” av Paul Heirich (1996) på
http://www.talkorigins.org/faqs/mom/atlantis.html

[26] Se Peter James og Nick Thorpes ”Ancient Mysteries” (Ballantine Books, 1999), s. 59-76 for en grei analyse av Hapgood og Hancocks teorier om dette. En svært bra bok som anbefales varmt!

[27] Se Sean Mewhinney detaljerte gjennomgang i ”Minds in Ablation Part Five: Charting Imaginary Worlds”, http://www.pibburns.com/smmia.5.htm – den er grunnlaget for mye av min kritikk her. Teksten på Piri Reis-kart finnes oversatt til engelsk på http://www.prep.mcneese.edu/engr/engr321/preis/notes.htm#II. Tilsvarende finnes teksten (som klart viser hvor all info på kartet er fra) på Philippe Buache kart fra 1739 på http://www.bermuda-triangle.org/Theories/Inside_Flap/Flap/Warps___Windows/Legend_of_the_Lost/buache_map.html – heldigvis tok ikke Hancock seg bryet med å oversette dette fra fransk, det ville nok redusert bankkontoen hans betraktelig.

[28] ”Maps of the Ancient Sea Kings”, tabell 1

[29] Som sitert av Mewhinney i ”Minds in Ablation Part Five”.