Moderne folkelige forestillinger om hypnose er i forbløffende grad arvet. Ikke fra forskning, og i mindre grad fra show. Det er mer fra populærkultur. Nærmere bestemt fra én enkelt, typesettende roman: George du Mauriers Trilby fra 1894.
Men du Maurier startet som hypnosen ikke på bar bakke. Før den tid hadde vi «mesmerisme», «magnetisme» – og eksorsisme.
Betegnelsen «mesmerisme» er hentet fra det som gjerne blir presentert som fenomenets opphavsmann, legen og astrologen Franz Anton Mesmer (1734-1815). Utenfor en krets av mer spesielt historisk interesserte er det imidlertid langt mindre kjent at det både er systematiske paralleller til tidligere eksorsismepraksis, og en direkte historisk forbindelse.
Mesmer levde i en tid der religion var både kritisert og i tilbaketog på mange felt. En del veletablerte idéer nøt stadig mindre respekt i den sosiale eliten Mesmer selv tilhørte. Blant dem var demoner og besettelse. De kunne nok være tildels like populære blant allmuen, men djevelen var ingen akseptert skikkelse på toppen av samfunnet.
Det er noe av bakgrunnen for at Mesmer ble kalt inn for å vurdere virksomheten til en landsbyprest og lokalt velansett eksorsist ved navn Johann Gassner i 1775.
Gassner hadde en populær form for motivasjon og bevis for sitt virke: Personlig opplevelse. Som ung hadde han lidd av stadig hodepine og svimmelhetsanfall, inntil han hadde gjennomgått en demonutdrivelse. Da forsvant problemene.
Erfaringen inspirerte, og Gassner satte senere igang praksis med en omreisende eksorsismevirksomhet. Selvsagt ikke uten å ta sine forholdsregler. Man kunne jo fort ta feil, så det gjaldt å sikre seg at det virkelig var demonisk bakgrunn for plagen, heller enn noe naturlig: Først spurte han pent om det var noen demoner som forårsaket plagen, og kommanderte dem til i så fall (i Jesu navn) å sørge for at plagene manifesterte seg umiddelbart.
Hvis pasientene reagerte, spesielt med krampelignende rykninger, tolket han det som demoner og showet kunne starte. (De andre, stakkar, ble sendt til lege. En av datidens…)
Gassner slo an. Spesielt, antydet syrlige kritikere, blant dem som drev vertshus eller transporterte folk. Ellers, antydet de, var det «barn og bønder» som falt for tricksene og lot seg overtale om at de var besatt.
Kanskje ikke så rart at kritikken ikke bet helt godt. For Gassner ble mer enn et lokalt fenomen; han skapte mote. Han etablerte seg til og med ved hoffet. Og en stadig mer forsiktig kirkelig elite krevde granskning.
Hvilket de fikk, men den viste at om det nok kunne være teologisk tvil om tolkningen, så virket det som om det tross alt var bedring å spore hos pasientene. I alle fall en del av dem. Spørsmålet var mer hvorfor, og den éne kommisjonen etter den andre kunne ikke gi klare svar.
Samtidig hadde altså Mesmer eksperimentert med lignende behandlinger, men uten noen religiøs ramme. Han tolket det i det han mente var et naturalistisk lys, og i tråd med den lett medisinsk-astrologiske avhandlingen han hadde skrevet (vel stort sett skrevet av, fra Newtons student Richard Mead) om planetenes innflytelse på helse og sykdom. Det handlet om bevegelse av skjult «gravitasjon». I avhandlingen om «animalsk gravitasjon», i senere behandling, «animalsk magnetisme» som påvirket flyten av en universell væske.
Mesmer fulgte i Gassners fotspor, og gjorde stor lykke fra han sto frem med oppdagelsen sin i 1774. Han skrev om det, han demonstrerte det – og ikke bare fikk folk rykninger (og «helbredelse») som med Gassner, men de falt i søvn på kommando, de mistet stemme eller hørsel på kommando, og det hele kunne være strålende dramatisk.
Da han befant seg i Gassners region, Bayern, i 1775, var det derfor ikke så rart at den distingverte legen ble spurt av sine sosiale likemenn om han kunne granske denne eksorsisten litt. Eller, granske og granske. Det var tross alt gjort. Så det Mesmer ble invitert til å gjøre, var mer eller mindre å kopiere Gassners resultat.
Hvilket Mesmer gjorde. Og siden dette både lignet så meget og ga så like resultat, ble det ansett at Mesmer hadde demonstrert at man ikke trengte involvere demoner for å forklare noe, ble Gassner ansett tilbakevist.
Han ble sendt vekk fra hoffet i unåde til et avsidesliggende prestegjeld, hvor han ble forbudt å ty til eksorsisme om ikke overhoder i kirken ba spesifikt om det. Gassner døde få år etterpå.
Men forestillingene og etterspørselen var til stede. Og en enda mer effektiv variant – «new, improved» – forelå i Mesmers praksis. Stien var tråkket opp, og med vitenskapens nyskinnende glans kunne Mesmer ta fatt på den samme – og tråkke sporet inn til nye kundegrupper.
Inntil også hans teorier ble forkastet av en kommisjon ni år senere, og kampen om tolkningen – både naturalistisk og religiøs – kunne fortsette. Det medførte mange utviklinger hvor de tydeligste parallellene med besettelse og eksorsisme har kommet og gått gjentatte ganger.
Men det er en annen historie.