Jeg tenkte som lovet/truet å fortsette gårsdagens lille historiefortelling i dag. Da beveger vi oss videre fra Illuminatus-frykt til jakt på frimurere.

Og derfra er det mye mer å si, men det dukker muligens opp på hovedsidene senere en gang. Nå til mord, misnøye, korrupsjon og amerikansk frimurerjakt.

Frimureriet ser ut til å ha blitt etablert i Nord-Amerika allerede på 1730-tallet. Det spredde seg passe hurtig i herreselskapenes tidsalder. Og nye frimurergrupper ble i god europeisk ånd stiftet av dem som ikke fikk være med. Blant annet dem som ikke hadde inntektsgrunnlag til å tas opp i etablerte grupper. Om ikke frimureriet ble veldig omfattende på 1700-tallet, var utvilsomt mange etter hvert innflytelsesrike personer medlemmer (e.g. Luciano 2002: 272f.). Innen frimurerpanikken brøt ut på 1800-tallet var det blitt enda flere av dem, og de befant seg stort sett i den økonomisk sett velhavende del av befolkningen.

Det var med på å gi amerikansk anti-frimureri en litt annen retning enn samtidig europeisk.

Amerikanske kritikere mottok riktignok en rik arv mistanker om frimurere fra en europeisk tradisjon der Illuminatus-teorier bare utgjorde den mest ekstreme delen av bildet, med teorier som mer enn antydet at Illuminati hadde transformert hele frimureriet. På 1820-tallet ble dette aktualisert som spekulasjoner i forbindelser med en rekke komplott, opprør og ”revolusjoner” fra ulike mer eller mindre lokale grupper.

Hvorav noen forsøksvis var hemmelige ordener. Og mange flere ble fryktet å være det.

Ikke minst fryktet viktige reaksjonære ledere som Metternich at mektige hemmelige ordener sto våpenklare over alt. Bøker om hemmelige selskap utkom i mengder og oppnådde stor popularitet (cf. Roberts 2008:330-353).

Men amerikansk frimurerpanikk ble utløst av andre tema og nådde også andre kretser. Med utbyggingen av en ny nasjon, tilbød medlemskap i en frimurergruppe god anledning til å knytte kontakter mellom regioner og individ. Frimureriet hadde oppnådd status, spesielt hos eliter, som representant for solide amerikanske verdier.

Det hadde også revolusjonens deltagere besørget, men retningen amerikansk frimureri tok deretter styrket denne forbindelsen hos elitene som ville bygge nasjonen – og egen makt. Og siden frimureriet ble forbundet med eliter, status og makt, søkte de som ønsket makt og status også mot frimureriet. Noe som ikke alltid ble like godt mottatt.

Spesielt ikke i forlengelsen av at eks-frimureren og kritikeren William Morgan plutselig forsvant i 1826. Han hadde forfattet et avsløringsskrift mot frimureriet og skulle publisere dette da han, etter mye å dømme og alminnelig oppfatning, ble kidnappet og muligens drept av lokale frimurere.

Kroppen ble aldri funnet, og kidnapperne fikk bare lav straff. Det vekket folkelig harme som ble styrket gjennom aktivisters appell til eldre tema. Frimurerne ble koblet til Illuminati, og man brukte langt på vei de samme konspirasjonsteoriene og de samme anklagene.

Frimureriet ble med andre ord presentert som en anti-kristen sammensvergelse som forsøkte å kontroller det politiske liv, og som var involvert i all mulig syndig aktivitet, «a secret, sinister monster with powerful tentacles, which reached everywhere and threatened everybody» (Lipset & Raab 1970: 41).

Men det var også andre motiv.

Kritikken av maktkonsentrasjon og hemmelig manipulering av samfunn og økonomi var knyttet til den betydelige andelen frimurere blant eliten. Som heller ikke den gang nødvendigvis var helt lite korrupt. De hjalp hverandre opp, og dermed hindret de andres fremgang. Og viktige aktivister i anti-murerbevegelsen var fra de kretser som gjerne ville opp og frem (Berlet & Lyons 2000:39).

De hadde også en reformagenda: utdanning for alle, lavere eiendomsskatt, slutt på gjeldsfengsel og handels- og bankmonopol. Og en slags form for konservativt likestillingsideal. Blant det som ble kritisert var også at frimurere skulle undergrave ekteskapet ved å ha rene mannslosjer og dermed holde kjønnene (og ektefellene) fra hverandre. Betydelige deler av den organiserte anti-murerbevegelsen var kvinner (Luciano 2002: 273).

I New England var de også gjerne evangelisk kristne med forankring i måteholds- og anti-slaveribevegelsene. Hvilket bidro både til fronten mot ”Jacksonians” i det tidlige demokratiske parti – som var pro-slaveri og mot kvinners rettigheter – og til mistanken mot andre religiøse tilhørigheter.

Enkelte av anklagene og enkelte av aktivistene som fremmet anklagene var de samme som ved forrige korsvei. Men med nye tider og nye allierte fikk de enda større konsekvenser denne gang. Anti-frimurerne stiftet et politisk parti som fikk betydelig innflytelse i New York, Pennsylvania, Rhode Island og Vermont. Man spekulerte offentlig og hyppig i at frimurerne var delaktige i fæle ritualmord. Frimureriet ble desimert. Man gikk også videre i å slå sammen ulike fiendebilder under samme paraply: liberale kristne, deister, katolikker og jøder kunne bli presentert som enten delaktige eller som medløpere (Lipset & Raab 1970: 43).

Også fagforeninger ble iblant anklaget for å bruke ”frimureriske prinsipper” når tilløp til organisering skulle bekjempes (Berlet & Lyons 2000: 39f.). Det er lett ironisk, siden kampanjene mot Illuminati og frimureriet ser ut til å ha slått best an i konservative, landlige områder, blant de minst økonomisk fremgangsrike og med lavest utdannelse.

Disse forble kjernetropper i amerikansk nativisme, men utover 1800-tallet kunne man i stadig større grad også mobilisere urbane håndverkere og arbeidere. Som resultat av den økte innvandringen ble deres situasjon mer presset, og dette kan ha gjort dem lettere å rekruttere til kamp mot krefter de trodde bekjempet dem.

Håndverkere og arbeidere ble enda mer aktive et drøyt tiår senere. Da hadde også kampanjene mot hemmelige selskap fått et nytt uttrykk: De som sloss mot ”Illuminati”, ”frimurere” eller andre hemmelige selskap hadde laget sine egne hemmelige selskap. De lånte gjerne struktur, grader og hemmelighetskremmeri fra frimurerne – eller i det minste sine egne forestillinger om dem. Men i motsetning til frimurerne og andre ideelle ordener, hadde man primært kun ett «idealistisk» formål: å holde utlendinger, spesielt katolikker, utenfor styre og stell.