"Frikjent, men kritisert"

Eva Lundgren er intervjuet i Dagbladet, formodentlig i anledning sin siste bok. Som jeg visstnok skal anmelde senere, og som jeg på ingen måte ønsker å foregripe. Det blir interessant lesning.
For mitt vedkommende går det inn i en rekke som inkluderer bøker som f.eks. Bad Pastors, Spoils of the Kingdom, Rogue Clerics og Wolves Within the Fold. (Den som skulle mistenke at jeg ikke misliker Andy Shupes tenkemåter spesielt mye tar ikke helt feil. Jeg har skrevet om sånt flere ganger før, da mest inspirert av Shupes samarbeidspartner Peter Iadicaola.)
Men siden Lundgren eller journalisten bruker anledningen til å rette oppmerksomhet mot Uppsala Universitets granskning av Lundgren – som var basert på ting som kom frem i Könskriget og som jeg jeg også har skrevet om før, tenkte jeg at det kunne være greit også å minne om dette.
Det er utmerket og redelig at Lundgren gjør oppmerksom på at selv om forundersøkelsen til granskningen endte med en slags frikjennelse, inneholdt det en ganske krass kritikk. Å påstå at det har kommet frem tilfredsstillende svar i saken ville være å overdrive.
Derimot er det vel ikke så veldig overraskende (på tross av hennes tidligere benektelser at hun hadde sagt noe sånt) at hun nå, noen år etter, gjentar sånt som dette:

Kunne hennes forskning virkelig, som noen hevdet, konkludere med skrekkhistorier om menn som dro fostre ut av torturerte kvinner?
– I Sverige har man bestemt seg for at rituelle overgrep ikke finnes.
– Det har vært politigranskinger som ikke har resultert i noe?
– Altså… Gransking er ikke bare å lete litt i en skog. Hva leter de etter? Det er helt absurd.

Vel, akkurat den saken hun henviser til her var alt annet enn absurd. Og i sin helhet er det alt annet enn så enkelt som hun gjør det. Den konkrete saken dreide seg om én av hennes hovedinformanter, «Matilda», som ga veldig konkrete opplysninger om en mengde «satanistisk rituelle» drap (hun selv hadde utført) med tilhørende henvisninger til hvor likene lå begravet. Politiet tok for seg området, midtvinters, i en kuldeperiode med skikkelig frost. De grov opp området, og fant… ingenting. Det var så vidt jeg vet ikke en gang gravd der tidligere i nyere tid.
Under granskningen var Lundgren noe mer benektende om at hun mente slike ting hadde funnet sted. Nå er hun tilbake til gamle toner. Selv om hun i mye klarere ordelag innrømmer muligheten for at informanter kan tolkes annerledes enn hun har gjort, er hun like klar som i nittitallsversjonen på at politiets granskning er en vits. Hvilket selvfølgelig er en beskyttelse av egne konklusjoner: Hvis de fant noe, er det en støtte, hvis de ikke fant noe, er det et tegn på at de ikke har lett godt nok.
Med eller uten vrang vilje.
Det siste inngår i standardversjonen av myten om det «Onde brorskap», også når det er spesifisert til den mytiske satanisme. Og det er delvis derfor det ikke er så helt galt om Könskriget knytter til Lundgren opp til en sak der to svenske jenter «kidnappes» til Norge for å unngå den «myndighetskonspirasjon» av satanister de angjeldende «beskyttere» har bestemt seg for at de er utsatt for.
Blant annet derfor skal Lundgren og andre kolportører av denne myten kritiseres. Selv om de ikke har fusket, er den offentlige opptreden og presentasjon av resultater klart kritiserbar (som jeg altså konkluderer her).
Hvilket ikke betyr at jeg ikke gleder meg til å ta fatt på hennes analyse av Knutby-affæren. Jeg lærer noe interessant uansett hvordan boken er.*
(Takk til Torstein Grude for tips.)

* Jeg gleder meg også over at hun sier at:

Hvis du fusker som forsker, og finner på materiale, da kan man ikke kalle seg forsker.

Det er en selvfølge, men tatt i betraktning noen av de anklagene som har vært (og finnes) om henne, er det godt å se at hun støtter opp om verdisettet offentlig.