Artikkel

Graffiti i kornåkeren

djevelsirkel.jpg
Kornsirkelmanien hadde sitt første høydepunkt på 1980-tallet, men har aldri helt tatt av i Norge. Sakte men sikkert er det likevel blitt flere sirkler og større oppmerksomhet også her. Hva er historien bak dette fenomenet? Er det kommunikasjon fra ukjente intelligenser, eller er det bare menneskelig graffiti i kornåkeren?


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Asbjørn Dyrendal (publisert 17.08.2007)


Etter hvert har de fleste av oss sett det, ikke i kornåkeren, men på bilder og i filmer: Sirkler og intrikate mønstre der gyllent korn til bondens fortvilelse ligger nede, rett før innhøstingen.

Men om bonden er fortvilet, er andre desto mer entusiastiske. Det er ikke først og fremst fordi noen av sirklene er vakkert skue, men fordi de blir sagt å være en «uløst gåte». Slikt utløser gjerne kreativitet, fantasi og «granskning». Teoriene om hva som kan skape fenomenet har vært mange, og varierer fra skjulte naturfenomener via høyere intelligensers forsøk på å kommunisere med menneskeheten til skeptikerens enkle «menneskeskapt bløff».

Historie

Kornsirklenes popularitet er av nyere dato. Det betyr ikke at det ikke kan ha eksistert slikt tidligere. Vi ser riktignok bort fra en historikk som skulle gjøre det nødvendig å trekke linjene til det gamle Sumer eller Atlantis, slik Robert Boerman legger opp til. Selv uten det, eller uten å gjøre Nazca-tegningene til «sirkler» kan vi legge opp til en potensielt anseelig historie.

En periode la «sirkel-teoretikerne» blant annet vekt på at fenomenet var av langt eldre dato. De la frem tresnitt og gamle fortellinger som skulle dokumentere at dette var virkelig gammelt.

Og både tegningene og fortellingene antyder at de kan ha rett. Det er f.eks. fullt ut mulig at man hadde enkle «kornsirkler» i Hertfordshire på 1600-tallet slik fortellingen om «The Mowing Devil» ser ut til å antyde (cf. Schnabel 1992:128ff.). Vi vet bare for lite til å si det sikkert. Det er imidlertid lite eller ingenting som tyder på at det har vært noe kontinuerlig fenomen før i nyere tid, og de kompliserte formasjonene virker utelukkende å være av nyere dato.

Og det er altså først fra de siste hundre år vi vet at kornsirkler har forekommet. Det er et lite stridsspørsmål når de første dokumenterte kornsirklene dukket opp. En eldre dame kunne fortelle sirkel-teoretikeren Terence Meaden at hun observerte en kornsirkel i 1918 (Scnabel 2002:122). Fortellingen kom imidlertid først langt ut i perioden hvor fenomenet nøt moderne popularitet og kan vanskelig betraktes som en sikker dokumentasjon. Andre kilder støtter likevel historien, og påstår at flere bønder i samme periode rapporterte slike fenomen da det skjedde.

Samme kilde kan fortelle at sirkelforskeren Colin Andrews har funnet dokumentasjon på sirkler fra 1950-tallet. Skeptikeren Jorge Soto forteller at de første sirklene ble rapportert så tidlig som «the 1960s» (Soto 2002: 67) men angir det i likhet med referansen til Andrews ikke mer presist, hverken i tid eller rom.[1]

Det behøver ikke på noen måte bety at ikke de har rett i at det var sirkler både på 1950-tallet og på 1960-tallet. Og kanskje har de også eksistert mange ganger og flere steder tidligere. Men det er først fra slutten av 1970-tallet at det blir et regelmessig fenomen, og først fra 1980 at det begynner å vekke større oppmerksomhet.

Sped begynnelse

Vi vet, som vi senere skal se, med rimelig grad av sikkerhet at det regelmessig dukket opp kornsirkler i Hampshire-området i England fra midten av 1970-tallet. Nærmere bestemt var det rundt et dusin sirkler i områdene rundt Cheesefoot Head og Headbourne Worthy (i nærheten av Winchester) allerede i 1975 eller 1976 (e.g. Schnabel 1992:269). De vekket imidlertid ingen oppmerksomhet.

Deretter opptrådte fenomenet kontinuerlig i en rekke år, med samme mangel på interesse. Det første virkelige oppslaget kom etter alt å dømme først i 1980, da Wiltshire Times trakk veksler på en lokal tradisjon med UFO-rykter i sin tolkning av sirklene (ibid.:6ff.). «UFO» var imidlertid bare én av mange tolkninger som kom i omløp utover 1980-tallet. Interessant nok ble denne teorien først og fremst presentert av pressen. Ufologene var mer tilbakeholdne. Spesielt gjaldt det for viktige røster innen det (som regel) mer nøkterne BUFORA.

De støttet tidlig en helt annen teori, som ble utviklet av en lokal fysiker og «amatør»-meteorolog ved navn Terence Meaden. Han mente at det kunne dreie seg om en type virvelvind. Det var denne som lenge var den fremste tolkningen.

Meaden var tidligere professor i fysikk i Nova Scotia, men mistrivdes og flyttet hjem til England. Her utviklet han en sterk interesse for tornadoer og andre meteorologiske fenomen. Kornsirkelinteressen hans ble vekket av et brev som gjorde ham oppmerksom på en lokal sirkel, og når han fant en mulig forklaring innenfor det som allerede opptok ham: vær og vind, utviklet interessen seg videre.

Fra de tidlige fasenes mer tentative tolkninger, ble Meaden snart «fanget opp» i stadig mer ad hoc-pregede forklaringer når sirklene sluttet å opptre slik de burde om hans opprinnelige hypotese skulle ha noe for seg. Sirklene ble mer kompliserte. De dukket opp i grupper på tre og fem, og senere ble mønstrene enda mer kompliserte. Dermed åpnet markedet seg for flere typer teorier.

Bløffmakeri?

En av de tidligste teoriene utover pressens ufologiske og Meadens virvelvinder, var at det dreide seg om en bløff. Det skyldes blant annet at et forsøk fra avisen Daily Mirror på å lure konkurrenten Daily Express ble kjent, om enn på en annen måte enn de hadde håpet. Mirror hadde betalt bonden Francis Shepherd for å lage fem sirkler i åkeren sin, med håp om at Express ville lage en stor sak ut av det. Håpet var ikke urimelig, ettersom Express tidligere haddde laget mye ut av en rekke andre sirkler.

Shepherd fikk med seg sønnen, og ved hjelp av en tung kjetting, et kompass og diverse annet utstyr laget de sirklene ferdig i løpet av under en halvtime. Express overså imidlertid hele saken, så bonden lakk selv historien til pressen en tid senere. Ivrige sirkelentusiaster oppdaget også spor etter bløffmakere i andre sirkler (Schnabel 1992:20f.).

Men det at noen sirkler var bløff behøvde jo slett ikke bety at fenomenet i seg selv var en bløff. Faktisk kunne bløffmakere være en selektiv hjelp for enhver teori som forlangte at skjulte naturfenomen skulle oppføre seg etter et bestemt mønster. Sirkler som ikke passet, kunne (i teorien) avskrives som bløff.

Jordenergier?

Meaden siktet hen mot en vitenskapelig forklaring på kornsirklene som resultat av et naturlig fenomen. Ingeniøren Pat Delgados «naturfenomen» var noe mer på utsiden av allment akseptert vitenskap. Delgado hadde tidligere eksperimentert med en evighetsmaskin, og mente å ha funnet en kilde til evigvarende, gratis energi i noe han kalte «Delgadoeffekten». Effekten skulle stamme fra en skjult energikilde i jorden:

some kind of energy emanating out of the earth, with its own circadian rhythm, its daily pulse, as if the earth were one giant organism. … This energy, this omnipresent earth-energy, could possibly explain a lot of hitherto inexplicable phenomena: such as dowsing, telepathy, ghosts, poltergeists, and spiritual mediumship. (Schnabel 1992:29)

Denne effekten opptrådte også på en måte som gjorde at han mente det kunne forklare kornsirkler. Delgado tok konsekvensen av dette. Han gikk aktivt inn på markedet for kornsirkeleksperter og skapte seg rom og ry som en av ekspertene.

Han gjorde inntrykk, men han var ikke den eneste med nye pseudo-naturfenomen som forklaring. En slags utvikling av Meadens type teori som forklarer fenomenet som resultat av en «plasma vortex» gikk f.eks. i mer «mainstream», vitenskapelig retning, mens teorier om «ley lines» og Colin Andrews videreutvikling av Delgados teori i retning av en «Gaia-effekt» nok gikk i mer mystisk retning.

Senere entusiasters teorier om fenomenet er av ymse sorter, og deres forklaringer på hvordan «ekte» sirkler skiller seg fra bløffmakeres – som alle etter hvert innrømmer eksisterer – varierer med teoriene. Noen insisterer på at ønskekvisten eller deres sjette sans forteller dem det, andre studerer plantenes cellevegger eller stilker, andre igjen måler «magnetisme», «stråling» og diverse annet.

Doug & Dave og deres arvtakere

Akkurat da fenomenet var blitt integrert i samtidig nyåndelighet – sirklene var advarsler om at delfinene døde ut, de var kommunikasjon fra Moder Jord, eller fra andre dimensjoner – kom to aldrende kunstnere og spøkefugler på banen. Doug Bower og Dave Chorley – Doug & Dave – forklarte at de hadde startet fenomenet som en spøk i andre halvdel av 1970-tallet.

Begge var kunstnere med en viss interesse for practical jokes, og en kveld de hadde nytt sine sedvanlige pints på den lokale puben, hadde samtalen sveivet innom UFO-fenomenet. Doug hadde lenge vist interesse for UFO, og hadde samlet opp en del historier. Blant annet husket han australske spekulasjoner om UFO etter en sirkel med nedtråkket sumpgress fra han bodde i Melbourne. Det ble omtalt som et «UFO-nest», et «UFO-rede». De ble enige om å se om ikke de kunne skape lignende oppstyr hjemme. Og en tid senere, etter litt planlegging og en pint eller to ekstra, laget de sin første sirkel.

Første gang og de første årene benyttet de seg av en tung jernstang i fellesskap. Jobben tok rundt en halvtime. De første årene laget de omtrent et dusin sirkler hver sesong, men de fikk liten suksess. De ble riktignok ikke avslørt, men de fikk ingen annen oppmerksomhet heller. Jernstangen var slitsom å arbeide med, og selv om det hadde sin sjarm å holde på der ute under stjernelyset, var fortsatt målet å skape litt oppstyr.

De endret taktikk. De bestemte seg for å bare lage sirkler der folk kunne se dem, og på steder der de var lette å forbinde med UFO. Samtidig, sommeren 1980, utviklet de en ny «lowtech»-løsning som kostet mindre krefter og skadet kornet mindre: en fire fot lang planke festet i to korte tau ble brukt til å tråkke ned kornet, og et ståltrådsikte som hang fra en baseball-cap ble brukt til å sikte inn retninger.

Den første sirkelen tok bare minutter med den nye teknikken. Første gang de laget en «kvintuppel» – fem sirkler i relasjon til hverandre («to make it look like a four-legged spaceship had landed» (ibid.:270)) – tok det bare en halvtime.

Presseavsløringen i september 1991 var ikke første gang de hadde avslørt hemmeligheten. Dougs kone måtte innvies allerede i 1984. Hun hadde lagt merke til at bilen gikk uvanlig langt, og tolket det, sammen med mannens nattlige utflukter, som et tegn på at han hadde en annen. Hun lot seg ikke overbevise om noe annet, hverken av utstyr, planer, kart eller tegninger, før hun hadde vært med på en tur.

Doug & Dave var fornøyd med Delgados spekulasjoner, men mislikte forsøkene på å tolke sirklene som «naturlige». Dette var en av begrunnelsene for at de begynte å lage mer kompliserte figurer – for å gi Meaden en «lekse», et fenomen teorien hans ikke kunne forklare. Begge deltok fra denne perioden regelmessig i grupper som observerte sirkler, og kunne nyte spekulasjonene fra første rekke.

Innen man kom så langt var det også flere sirkelmakere på plass. Pressedekningen og den allmenne interessen hadde inspirert flere spøkefugler. Noen av dem kom utenlands fra, og tok med seg idéen hjem. Slik spredte, etter alt å dømme, fenomenet seg over verden. Skeptikere var velrepresentert blant sirkelmakerne, men også sirkelentusiaster med en mer «fleksibel» innstilling hadde eksperimentert med måter å lage sirkler på. Metodene varierte, og mønstrene ble mangfoldige ettersom de «konkurrerte» i å lage flotte og kompliserte figurer.

Det tok ikke lang tid å lære, forklarer Jim Schnabel, som selv laget en lang rekke sirkler etter hvert som han ble fanget opp i miljøet han skrev om. Etter å ha forsøkt å avsløre spøkefuglene han var sikker på fantes innen Delgados gruppe, endte han opp med å i stedet lage sine egne. De første var ikke så gode, men i løpet av et par måneder hadde han utviklet teknikken nok til å lage sirkler som «ikke kunnet ha vært laget av noe annet enn utenomjordiske intelligenser», med eteriske «energies which were still powerful enough, a day later, to cure an old lady of her arthritis pain»…(ibid.:284f.)

Det er enkelt nok å lage kornsirkler, som Schnabel, Circlemakers-sidene og en rekke andre kan fortelle. Og hvis man ikke er alt for drøy, behøver det ikke skade bondens kornhøst spesielt mye heller, unnskylder de seg med. [2]

Er det alt?

Siden det trenges lite utstyr for å lage kornsirkler og teknikken er enkel (med litt trening), og siden spekulasjoner sjelden blir borte av at noen påviser at ting både kan være og har vært gjort av mennesker, kommer fenomenet neppe til å forsvinne helt. Så lenge det finnes folk med litt fritid og lyst til «kunstnerisk utfoldelse» er kornsirkler én mulig arena å utfolde seg på. Men er det virkelig alt? Er det ingen sirkler som ikke kan ha dukket opp på annet vis?

Det er det, som alltid, umulig å si. Det vi kan si noe om, er at alle mulige slags «sirkler» har vært laget av mennesker, og at alle vi kjenner forklaringen på også har vært utført av mennesker.[3] Ingen har ennå kommet opp med en måte å skille menneskelagede figurer fra dem som angivelig skulle vært laget på annet vis som ikke har latt seg lure av nettopp mennesker.

Den mest økonomiske måte å forholde seg til fenomenet, inntil det skulle vise seg at noe kan og må forklares på annet vis, er dermed: «ja, det er sannsynligvis alt». Det stopper likevel ingen spekulasjoner. De som vil tro, vil gjøre det. Og som sagt er ingen ting helt sikkert. Men hvis du vil observere en kornsirkel bli laget, er det et dårlig tips å vente på at Gaia, utenomjordiske, kulelyn, plasmavortekser eller varme vinder skal skape en. Da er litt svette en halvmørk natt en langt sikrere investering.

Noter

1. Da ser vi bort fra et lignende fenomen som ikke er fra en kornåker. En sak fra Frankrike i 1963 dreide seg f.eks. om spinat, en annen var fra australske «swamp reeds», nærmere bestemt en lagune ved Tully i Queensland den 19. januar 1966 (cf. Schnabel 1992:25, 17). Den siste saken ble den gang logisk nok rapportert som en UFO-sak i det den var også knyttet til en observasjon av «UFO», og fikk dermed en del presse.

2. Det er imidlertid ingen oppfordring. Selv om kornsirkler kan være en fornøyelse å se på når de er godt laget, er det fortsatt skadeverk.

3. Det forundrer litt at mennesker som formodentlig har sett filmer med atskillig mer spektakulære spesialeffekter gisper av forbløffelse og overbevisning når de ser en video som viser sirkler dannes av seg selv mens lyskuler («orbs») danser rundt.

Litteratur

http://www.circlemakers.org/

http://www.circlespeak.net/people.html

Nickell, Joe. 2002. Circular Reasoning. The ‘Mystery’ of Crop Circles and their ‘Orbs’ of Light. Skeptical Inquirer, sept.-oktober. http://www.csicop.org/si/2002-09/crop-circles.html

Ridley, Matt. 2002. Crop Circle Confession. Scientific American, 15.7.2002. http://www.sciam.com/article.cfm?articleID=00038B16-ED5F-1D29-97CA809EC588EEDF

Schnabel, Jim. 1993. Round in Circles. Physicists, Poltergeists, Pranksters and the Secret History of the Cropwatchers. London: Penguin. (En utrolig fascinerende og fornøyelig bok med mange kloke observasjoner.)

Sote, Jorge. 2002. Crop Circles. i Shermer, Michael (red.) The Skeptic Encyclopedia of Pseudoscience. Santa Barbara, Ca: ABC-Clio.

(Asbjørn Dyrendal er redaktør for Skepsis.no og 1.amanuensis i religionsvitenskap ved NTNU.)