Tilstanden for verdens journalister kunne vært bedre. Absolutt. Og mye av det handler om rammevilkår. Men ikke alt. I uken som gikk kunne Journalisten melde at det var strid internt i Stavanger Aftenblad om deres redaksjonelle omfavnelse av 911-konspirasjonsteorier. Sjefredaktør Tom Hetland satte ned foten for journalist Kristin Aalens artikler om konspirasjonsteoretikere som hevder det […]

Tilstanden for verdens journalister kunne vært bedre. Absolutt. Og mye av det handler om rammevilkår. Men ikke alt.
I uken som gikk kunne Journalisten melde at det var strid internt i Stavanger Aftenblad om deres redaksjonelle omfavnelse av 911-konspirasjonsteorier.

Sjefredaktør Tom Hetland satte ned foten for journalist Kristin Aalens artikler om konspirasjonsteoretikere som hevder det er noe muffens med den offisielle forklaringen om at bin Laden sto bak angrepet på World Trade Center 11. september 2001.

Hetland skal ha hevdet – i så fall med mer enn et lite snev av virkelighetssans – at avisen mistet omdømme av å holde på slik. Derimot skal nettredaktør Omland Omdal, som ikke er helt fremmed for flere gamle klassikere, ha vært mer åpensinnet. Hvilket ikke akkurat hjalp så mye på omdømme.
Dem om det. Jeg er mest opptatt av den vidunderlige omdefineringen av «gravende journalistikk» som foretas underveis i verdensbildet her:

Aalen understreket på sin side at nettopp fordi hun kom fra en regionavis, hadde hun ikke ressurser til å gå etter primærkilder.

Akkurat ja.

Jeg vet ikke helt hvor mye ressurser man skulle behøve, men det virker i det minste være riktig at hun ikke hadde gått til kildene. Da jeg snakket med henne etter lang tids dekning av saken, ga hun inntrykk av ikke å ha lest en eneste av NISTs rapporter. Faktisk åpnet hun mer eller mindre samtalen med utsagn som antydet tydelig at hun ikke en gang hadde lest sammendrag eller FAQene. Hun var interessert i teorier om kontrollert rivning, men hadde ikke noen anelse om hvordan NIST forklarte sammenraset, eller om hvordan bygningene var konstruert. Eller om annen forskning (bare ett eksempel) knyttet til bygningsraset. Eller om… Jeg kunne fortsatt.
Det forundret meg lett allerede den gang, men jeg er vant til å snakke med dårlig forberedte journalister. (Selv om irritasjonsnivået mitt nådde noe større høyder under samtalen enn det pleier.) Når jeg nå derimot får inntrykk av at dette skulle være en sak der de gikk i dybden, og brukte mye tid på å «grave» må jeg nesten gå så langt som til å riste på hodet. En dekning der journalisten ikke har satt seg inn i en eneste offisiell kilde, ikke har kommet så langt som til å være kjent med informasjon som har vært tilgjengelig i årevis, men henger seg på konspirasjonsteoriers kildebruk fullt ut – skal det være «gravende journalistikk»?
11.september er i en nok så unik situasjon, i at fra svært tidlig har enorme mengder materiale vært tilgjengelig, helt gratis og med noen tastetrykk, på nett. Dermed har en hvilken som helst journalist eller vanlig borger tilgang til og rapporter. Andre har gått gjennom og diskutert pro et con påstander på folkelig forståelig vis, og i bredden med mengder av referanser til originalmateriale.
Og så har man ikke satt seg inn i selv det enkleste av det?
Jeg må innrømme at jeg har relativt marginal interesse av denne saken selv, men jeg har tilbragt en og annen kveldstime med å lese både det ovenstående og sånt som dette, , dette og dette. (Kook-faktoren er tildels ekstremt høy – og dette er langt på vei kremen.) For ikke å snakke om både instruktive, teite og festlige Youtube-filmer.
Men en erfaren (og visstnok ellers godt kompetent) journalist som både synes saken er viktig og får betalt for å gå i dybden på feltet «har ikke ressurser»? Og kaller det likevel for å bedrive gravende journalistikk? dårlig står det vel egentlig ikke til, selv i en verden der førstesidene ryddes for å få plass til et kjendiskyss.