Grunnlaget for homøopati som behandlingsmetode

Publisert: 07.09.2005 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

En gruppe kjemikere går igjennom forklaringsmodeller som er fremmet i Aarbakkeutvalgets rapport om alternativ medisin, og konkluderer med at forklaringsmodellene ikke bygger på noe reelt grunnlag.

av Tyge Greibrokk, Einar Uggerud og Trygve Helgaker


Den nylig avgitte offentlige utredning NOU 1998: Alternativ medisin, omfatter også homøopati. Utredningen refererer bl.a. til homøopatenes forsøk på å forklare at ekstreme fortynninger av løsninger av virkestoffer kan ha en medisinsk effekt. Homøopatenes forklaringer vurderes her av tre professorer i kjemi, som har kunnskap om analyse av og behandling av lave konsentrasjoner av organiske stoffer i vandige løsninger, kunnskap om kvantefysiske og kjemiske lovmessigheter, og kunnskap om kjemisk struktur og kjemiske reaksjoner. Det konkluderes med at det ikke finnes noe vitenskapelig grunnlag for medisinske effekter av homøopatiske ekstreme fortynninger, som hverken kan inneholde virkestoffer, andre energitilstander av virkestoffer eller relevante spor etter virkestoffer. De såkalte forklaringsmodeller bygger ikke på noe reelt grunnlag.

Hva er homøopati

Homøopati er den vestlige alternative behandlingsform som har fått størst utbredelse internasjonalt (ref.1, side 91). Behandlingen baserer seg på et system utviklet av legen Samuel Hahnemann og offentliggjort i 1810, stort sett i samme utførelse som den gang, men nå forsøkt systematisert med moderne datakraft. Den behandlende homøopat baserer sin diagnose på en eller flere lange samtaler med pasientene. De homøopatiske medikamenter baserer seg på bruk av ekstremt fortynnede løsninger av substanser som frembringer de samme symptomer som en sykdom har utløst. Helhetstenkning og stimulering av immunsystemer er vesentlige ideer hos homøopatene.

Hvordan lages homøopatiske medikamenter

Medikamentene blir produsert ved fortynning 1:10 eller 1:100 eller 1:1000 mange ganger etter hverandre, helt til 10-200000 (såkalt CM fortynning). Mellom hver fortynning skjer en kraftig risting og den homøopatiske virkningen forutsettes å bli forsterket ved hver risting/fortynning. De fleste fortynninger som brukes er svakere enn 10-24, og etter fortynning til mer enn 10-24 (D24) finnes det ikke noe substans tilbake, dersom fortynningen er utført forskriftsmessig. Dette visste neppe Samuel Hahnemann (1755-1843), men i over 150 år har nå disse kunnskapene eksistert og homøopatene aksepterer idag dette som et faktum (ref. 1, side 101). Det er derfor ikke helt korrekt når det i innstillingen fra alternativmedisin-utvalget til Den norske lægeforening heter: «En homøopat gir derfor pasienten en liten dose av medisin» (ref.2, s.112). Ved fortynninger (kalt potensering av homøopatene) ut over D24 finnes det ikke noen molekyler tilbake av den opprinnelige substans. I innstillingen fra Aarbakke-utvalget sies det derfor: «Innen molekylærbiologien finnes det ingen forklaring på hvordan homøopatiske medikamenter kan virke» (ref.3, s.228). Utredningen sier også at de forskere som arbeider med grunnforskning på store fortynninger og homøopati, mener at deler av fysikken (kvantefysikk, bølge- og feltteorier) må anvendes for å forklare virkningen (3).

Hva går forklaringsmodellene ut på?

  1. Spor etter det virksomme stoff i strukturen til løsningsmidlet (vann , etanol). Det vises spesielt til at vann har egenskaper som tillater dette (ref. 3 side 99 og ref. 4 side 96).
  2. Overgang fra partikkelstruktur til bølgestruktur ved fortynninger høyere enn D24 (ref.1 side 101).

Om det første forslaget kan det enkelt og greit sies at dette er en umulighet. Vannets hydrogenbindinger vil bli forstyrret ved tilstedeværelsen av andre molekyler, men idet disse molekylene forsvinner, blir den opprinnelige struktur gjenopprettet (ref.5, s.401). Det har vært påstått at spektroskopiske metoder kan påvise slike spor (ref. 4, s.96). Spektroskopiske metoder brukes daglig av oss såvel som av tusener av andre i vitenskapelige arbeid, ofte til analyse av vandige løsninger. Ingen har noen gang sett slike spor. Når man kommer under en viss konsentrasjon av virkestoff, ser man bare den respons som vannet selv gir. I Raman-spektroskopi f.eks., som er velegnet for vandige løsninger, gir vann (uansett hva som har vært der tidligere) et bånd ved 3654 cm-1 (ref.6, s.96). Tilsvarende gjelder for kjernemagnetisk resonans spektroskopi og andre spektroskopiske teknikker.

I den andre forklaringsmodellen forestiller man seg at det skjer en overgang fra «partikkelstruktur» til andre energitilstander, plasma, felt, bølgestruktur, virtuelle partikler. Det vises til at kvantefysikken skal kunne gi belegg for forestillingene, og det påstås at biologer og kjemikere ikke følger med i utviklingen. Det faktiske forhold er at kjente fysiske sammenhenger og lovmessigheter blir misforstått og feilfortolket, og at man tilnærmet konstruerer sine egne naturlover. Noen illustrerende eksempler på dette er gitt ved følgende sitater:

  1. «Trykkforholdene i en væske eller en gass er bl.a. avhengig av antallet molekyler. Flere molekyler gir større trykk, desto større tetthet – » (fra ref.1 side 101)

    Dette er ikke korrekt. I en gass er tettheten en funksjon av trykket. I en væske er tettheten tilnærmet uavhengig av trykket.

  2. «Plasma, gass, væske og til slutt fast stoff, er sekvensen i skapelsen av universet. Alle disse tilstandene kan ses på som manifestasjoner av feltet. Vi kan ha et felt uten materiell manifestasjon, men ikke materie uten et felt. Grensen mellom plasma og felt er vag. Feltet er bare en modell som bedre forklarer materiens oppførsel når den nærmer seg en plasmatilstand».

    «Overgangen mellom plasma og gass er overgangen mellom molekylnivå og atomnivå. Overgangen er skillet mellom det vi oppfatter som materie og energi. Den homeopatiske potenseringen fjerner molekylene, men ikke feltet.»

    «Å passere Avogadros tall blir dermed å endre tilstanden, ikke eksistensen, til stoffet.» (fra ref.1 side 101).

    Det ser ut som om man bruker begrepet plasma uten å vite hva det egentlig innebærer (plasma i denne sammenheng er noe helt annet enn blodplasma). Et plasma er en ionisert gass (ref.7, s.441). I et plasma er molekylene brutt ned til atomer, atomære ioner og elektroner. Dette er materie god nok. Man behøver forøvrig ikke gå til universet for å finne plasmatilstander. Det lager vi daglig i enkelte av våre analyseinstrumenter. En plasmatilstand eksisterer også i lysrør (f.eks. neonrør), hvor eksiterte atomer sender ut lys uten å forsvinne i «immaterielle energitilstander». At en forbindelse blir borte fra en løsning, endrer ikke på tilstanden hverken til løsningen eller forbindelsen. Påstanden medfører at i en løsning med hundreder av forskjellige forbindelser i forskjellige konsentrasjoner, som er vanlig for ekstrakter fra planter, ville det ved fortynning finne sted den ene overgang etter den andre fra væske til «plasma», noe som er en umulighet. Gasser kan være oppløst i en væske, men det kan ikke eksistere et plasma i en væskefase, fordi et plasma pr. definisjon er en gasstilstand med atomære (og mindre) bestanddeler, og molekyler blir ikke atomisert i vann. Et plasma kan bare eksistere under ekstreme betingelser, som under meget lave trykk, ved meget høye temperaturer eller ved utladninger i (atomære) edelgasser. I verdensrommet utsettes molekyler for et bombardement av høyenergetisk kortbølget kosmisk stråling under vakuum, og slås i stykker. I vandige eller andre løsninger, under normale temperatur og trykkforhold, eksisterer ikke de betingelser som resulterer i nedbryting av molekyler til atomære bestanddeler. Dette demonstrerer at når klart definerte begreper blir brukt utenfor den ramme de har gyldighet for, mister begrepene sin relevans. Det er forøvrig fullstendig uklart for oss hva slags felt det refereres til. I ref.1 vises det til kjente fysikere som Bohr, Heisenberg og Schrödinger og til elektronets bølgenatur, som øyensynlig skal ha en sammenheng med et felt som oppstår under fortynning. Slik vi ser det mangler spekulasjonene logisk sammenheng.

  3. «Homøopatien finner trolig sin forklaring i moderne fysikks kjennskap til bølge og energinatur»» (fra ref.8) «Dette skjer ved at det dannes såkalte hvite hull i væsken under fortynningen, som er det motsatte av de sorte hullene som vi kjenner fra astronomien. Et hvitt hull er et superlysende hull som sender ut spesifikke bølger.» (fra ref.9)

    Troen på plasmaliknende tilstander i vandige løsninger er bakgrunnen for bruken av ordkonstruksjoner fra kvantefysikken og astrofysikken til å beskrive molekyler og deres egenskaper. Det må gjentas at i naturvitenskapen er det ikke uten videre tillatt å overføre begreper fra tilstander som er klart definert til andre tilstander som eksisterer under helt andre betingelser. Da mister ordene sitt innhold og går over fra å ha reelt innhold til å bli konstruksjoner. Desverre er det nettopp dette som homøopatene gjør. Paralleller til sorte hull i verdensrommet hører overhodet ikke hjemme i denne sammenheng, men det er vanskelig å argumentere logisk mot ordmagi, annet enn å påpeke at dette er ikke faktiske forhold. At det dannes «hvite hull» eller «superlysende hull» i en væske under fortynning er trolig et produkt av egen fantasi.

  4. «Innen biofysikken er det snakk om ultrasvake elektromagnetiske signaler – – » (fra ref.10)

    Fører fortynning/risting til utsendelse av elektromagnetisk stråling? Oppfattet med velvilje er utsagnet forsåvidt formelt korrekt, men det har ingen biofysisk relevans. Foretas ristingen av løsningen tilstrekkelig kraftig, vil man kunne observere en liten temperaturøkning (Joules eksperiment). Likeledes kan det utvikles varme når et stoff løses i vann. Ved henstand synker så temperaturen til den samme som omgivelsene, blant annet ved at overskuddsvarmen avgis som infrarød stråling (varmestråling). At denne ubetydelige varmestråling, som fremkommer der tillagingen av medikamentet finner sted, skulle ha noen terapeutisk virkning der det brukes, er en absurd tanke. Etter transport og lagring av medikamentet vil det innta den samme temperatur som omgivelsene. Forøvrig er det vel få som mener at å varme litt på vann har noen medisinsk effekt. Homøopatenes klippetro på at man kan fortynne helt til siste molekyl blir borte, er også basert på manglende kjennskap til virkeligheten. Alle som har arbeidet med lave konsentrasjoner av organiske stoffer i vandige løsninger, vet at under en viss konsentrasjon (lenge før D24) blir alt som kan måles borte fra løsningen. Forårsaket av at adsorpsjonsinteraksjonene til faste overflater (vegger av kar etc) blir større enn løsningsinteraksjonene i forhold til løsningsmiddelmolekyler (11), innebærer dette at lenge før man når D24 fortynning er så godt som alt organisk materiale borte fra løsningene. Løsningen inneholder da bare løsningsmiddel pluss uorganiske eller organiske komponenter som evt. kan utløses fra veggene under selve risteprosessen. Fortynningsangivelser som D20 blir derfor også helt irrelevante i forhold til virkeligheten (og i særdeleshet for organiske forbindelser som er større i molekylvekt og har større adsorpsjonsenergi enn salter o.l.).

Konklusjoner

  1. Det er ingen sammenheng mellom homøopatenes luftige forestillinger om moderne kvantefysikk og virkelighetens verden.
  2. Homøopatiske store fortynninger inneholder verken virkestoffer eller andre energitilstander fra virkestoffene. Det eksisterer derfor intet vitenskapelig grunnlag for å bruke homøopatiske medikamenter i medisinsk behandling.
  3. Forskning som baserer seg på studier av effekter av store homøopatiske fortynninger er å kaste penger rett ut av vinduet. Når grunnlaget for forskningen mangler, er det uforsvarlig å bruke offentlige midler til å forsøke å bevise effekter som ikke eksisterer.

Hvorfor er ikke homøopatien forlengst forvist til historiens papirkurv? Svaret er sammensatt. Det har kanskje å gjøre med at homøopatene tar seg tid med pasientene og at deres helhetstenkning blir forstått og godt mottatt av pasientene. Slik sett ville de kanskje vært en verdifull behandlergruppe, dersom bare den medikamentelle behandlingen hadde vært reell. Nå kan man kanskje si at selv uten virksomme medikamenter vil mange ha godt av å få snakke med en homøopat og det har de da også full anledning til å gjøre. En annen sak er å la offentlige midler subsidiere virksomhet som er basert på kvasiteoretisk fiksjon. I land som Tyskland og Sveits er det uten tvil sterke organisasjoner, sterk lobbyvirksomhet basert på historiske forhold, og sterke økonomiske interesser som har bevart homøopatien som behandlerapparat. Til tross for at grunnlaget for homøopatien gjentatte ganger har blitt bestridt (12), virker det som om det eksisterer en manglende vilje til å bruke fagfolk i denne sammenheng. I Aarbakke-utvalgets utredning (3) er det ikke vist til ett tilfelle av at fagfolk (fysikere eller kjemikere) er blitt forespurt om selve grunnlaget for homøopatiens berettigelse. En stor komité, bestående av leger, sykepleiere, alternativbehandlere, samfunnsforskere, jurister og byråkrater, har sittet sammen og forsøkt å forstå hva det dreier seg om og har kommet til: «Det finnes idag ingen enkelt forklaringsmodell som er allment akseptert» (ref.3, s.128), og: «De forskere som arbeider med grunnforskning på store fortynninger og homøopati, mener at deler av fysikken (kvantefysikk, bølge- og feltteorier) må anvendes for å forklare virkningen» (ref.3, s.128).

Dersom man f.eks. hadde henvendt seg til fagfolk ved Universitetet i Oslo ved Kjemisk og Fysisk institutt, ville man fått vite at det ikke eksisterer noen akseptabel forklaringsmodell, fordi hele homøopatien er basert på en foreldet teori som ikke har livets rett. Ved å unngå å konsultere fagfolk holdes teorien i live ved kunstig åndedrett av en komité bestående av mennesker som sikkert er dyktige hver på sine områder, men som tilsynelatende ikke har vært istand til å stille de kritiske spørsmålene og som ikke har kunnet skille oppkonstruerte begreper fra fysiske realiteter.

Litteratur

  1. Bjørndal, A.N., i «Innføring i Alternativ medisin», Kvamme O.J. (red.). Oslo: Universitetsforlaget, 1996
  2. Alternativ behandling. Oslo: Den norske lægeforening, 1998
  3. NOU 1998: Alternativ medisin, Utredning fra et utvalg oppnevnt av Sosial og helsedepartmentet. Oslo: Norges Offentlige Utredninger, 1998
  4. Bjartnes, J. Alternativ medisin. Oslo: Cappelen, 1995
  5. Poole, C.F. og Poole, S.K. Chromatography Today. Amsterdam: Elsevier, 1991
  6. Kemp., W. Organic Spectroscopy. London: MacMillan, 1991
  7. Analytical Chemistry. Kellner, Mermet, J.M., Otto, M. og Widmer, H.M. (red). Weinheim: Wiley-VCH, 1998
  8. Mørenskog, E. Homøopatien finner trolig sin forklaring. Aftenposten (morgenutgave), 28. november 1996.
  9. Elvemo, I. Alternativ medisin ser ut over den kjemiske horisont. Aftenposten (morgenutgave), 12. november 1996.
  10. Ørstavik, R. Lege og homøopat – fra tro til viten? Intervju med S. Aabel. Tidsskr. Nor.
    Lægeforen. 1997; 117: 2082-3
  11. Barcelo, D., Hennion, M.C. Trace Determination of Pesticides and Their Degradation Products in Water. Amsterdam: Elsevier, 1997
  12. Størmer, F.C., Scheel, O., Ånestad, G. Homøopati – tid for offentlig godkjenning? Tidsskr. Nor. Lægeforen. 1997; 117: 2502-4