Det samles fortsatt pastorer til bønnemøte i det hvite hus, forteller Vårt Land i dag. Hvis du vil vite hvordan det kom til å skje og hvilken rolle det har i det politiske spillet kan du med fordel lese hva Daniel Williams har å fortelle i God’s Own Party. The Making of the Christian Right. Boken er Williams sannsynligvis sterkt bearbeidete doktorgradsavhandling i historie og handler om hvordan et mer eller mindre samlet kristent høyre ble til, menneskene som skapte det, og den politiske (men mindre av den kulturelle) konteksten som skapte det.

Jeg har lest et knippe bøker om samme temaet tidligere, og jeg har, for et øyeblikk å dvele ved noe halvkritisk, sett både den kulturelle siden og de langsiktige, overgripende strukturelle og sosiale faktorene behandlet bedre før. Og jeg har lest nok primærtekster til å tenke at Williams kanskje er i overkant tam og gjerrig på å vise frem holdninger i miljøene han er innom. Men det er for det første småplukk, og for det andre slutter stort sett det jeg har av umiddelbar kritikk der.

Jeg ble for eksempel umiddelbart fenget av fortellerstilen til Williams. Nå er han riktignok historiker, og de andre jeg har lest innen feltet er sosiologer og statsvitere, så han starter nok med et fortrinn når det gjelder det å etablere en fortelling som ikke er nedsunket i faglig teori. Men det behøver jo ikke bety at man er i stand til å levere en engasjerende fortelling som samtidig trekker veksel på et enormt tilfang datapunkter både fra originalkilder og annen forskning. Williams klarer etter min oppfatning det.

Han begynner, som så mange andre, på 1920-tallet, i etterkant av Scopes-saken. Vanlig oppfatning er at amerikansk fundamentalisme deretter gikk inn i en politisk dvale de først gradvis våknet fra på 1970-tallet. Det er en sannhet med svært viktige modifikasjoner, forteller Williams. Alle med en vag interesse for dommedagsvarsler, konspirasjonskultur og nasjonalisme fra mellomkrigstiden og fremover gjenkjenner dét. Unntak finnes alltid, og Williams tar også for seg noen av de mer omfattende. Han nøyer seg heller ikke med å moderere tesen om tilbaketrekning og oppvåkning, men viser hvilke personer som brukte hvilke saker til å mobilisere til oppvåkning.

Det er her de mer metasosiologiske perspektivene med fordel kunne vært innført i større grad og gitt bedre plass. Bosettings-, arbeidslivs- og utdanningsmønstre i forskjellige regioner er forsåvidt nevnt, men de blir marginale bakgrunnsfaktorer i en fortelling som vektlegger personer og politisk spill. Nærmest som i «tradisjonell» diplomatihistorie om kriger. Til gjengjeld får vi et langt bedre blikk på enkeltpersoner som faktisk har spilt en betydelig rolle – fra den religiøse siden Billy Graham (og hans forhold til bl.a. Nixon), Francis Schaeffer, Pat Robertson, Tim LaHaye, Jerry Falwell, Ralph Reed og flere til – enn hva de sosiologiske fortellingene oftest frembringer. Og dem har vi uansett en del av fra før, så jeg for min del hadde veldig godt av å se en begrunnet fremstilling av Billy Grahams rolle både i offentlighet og bak kulissene. Det er en rolle som ikke bør undervurderes.

Jeg ble også slått av hvilken betydning Francis Schaeffer ser ut til å ha spilt, både når det gjelder legitimering av politisk aktivisme (inkludert illegal sort) og i hvordan abortsaken ble et samlende spørsmål for konservativt troende. For i likhet med en rekke andre kjente stridsspørsmål var det på ingen måte noen enighet mellom ulike aktører blant de bibeltro om at Roe vs. Wade var en katastrofe da dommen kom. Snarere var det sterke stemmer som mente kampen mot abort var en typisk katolsk sak (og siden de samme anså katolikker for i beste fall kjettere…). Tilsvarende mente mange at bønn i skolen ikke var noen kampsak, siden den fargeløse fellesbønnen uansett ikke tilfredsstilte deres krav.

Williams viser trekk av hvordan stridsspørsmål ble samlende, men ikke minst hvordan det ble skapt sterke koalisjoner inn mot politikken, hvorfor og hvordan de tradisjonelt kristenkonservative sørstatsdemokratiske stemmene etterhvert ble de sterkeste stemmene blant republikanere. Han får frem hvordan de ble mobilisert til å registrere og stemme, og hvordan de etterhvert fikk kontroll over deler av partiapparat – og en kort periode regjering.

Ikke minst får han også langt på vei avdramatisert hva det har betydd i praksis, og hvordan nettopp mangelen på gjennomslag i kjernespørsmål har ført til periodevis demobilisering og politisk tilbaketrekning både i ledersjikt og blant vanlige menighetsmedlemmer. Som igjen og igjen viser seg å tross alt være først og fremst troende. Med klare krav til livsførsel, rett tro, med en lang historikk og tung intern debatt som ikke alltid like lett lar seg forene med politisk spill der kompromisser og samarbeid med urene krefter tihører dagsorden.

Uten at siste ord er sagt i noen av spørsmålene. Williams får avlivet én gang for alle Steve Bruce’s tese om «The Rise and Fall of the New Christian Right». Her kommer flere utviklinger til, og det finnes en rekke sider til dette kompliserte spillet og historien.

Daniel K. Williams
God’s Own Party. The Making of the Christian Right.
Oxford University Press 2010, 372s.