”Half-belief”, instrumentell aktivisme og alternativ behandling

Publisert: 21.06.2009 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Jeg forsøkte i serien om alternativ behandling som religion å se på sider ved feltet som setter det i forbindelse med religionsbegrepet. Som vi så, var ikke det uten videre helt åpenbart at det hverken må eller bør, selv om det heller ikke var vanskelig å finne gode analytiske grunner til å behandle det som religion.

Det enkleste var, som alltid, å se på det fra behandlersiden. De ”rituelle ekspertene” og behandlingenes eksplisitte ideologi eller ideologiske røtter bærer ofte klarest forbindelser til religiøse ideologier og praksisformer. Derimot er det ikke alltid like åpenbart at kundenes bruk har spesielt mye med hverken overbevisning eller religion å gjøre. Der kan man oftere finne en rent utprøvende innstilling, akkurat som man kan finne det i venners anbefalinger: ”Noen jeg kjenner har hatt utbytte av X. Du kan jo prøve.”

Og mange som hverken tror eller ikke tror, velger å prøve. I fravær av bevis for eller tro på, hva får oss til å bruke tid og penger på det udokumenterte?

I 1996 publiserte religionssosiologen Colin Campbell et interessant essay i The British Journal of Sociology, om ”Half-Belief and the Paradox of Ritual Instrumental Activism: A Theory of Modern Superstition”. I artikkelen argumenterte han for at populære teorier om ”moderne overtro” lånte for sterkt fra forskning på magi og religion i førmoderne samfunn. Man overførte modeller fra samfunn der forestillingene folk handlet i forhold til når de utførte ”magi” var uproblematiske. De ble ganske enkelt holdt for sanne forestillinger og effektive handlinger blant de aller, aller fleste.

Men, påpeker Campbell, det blir de ofte ikke, selv ikke av de som utfører dem i moderne samfunn. Britiske undersøkelser viser for eksempel at av de som ”banker i bordet” kan for det første knapt noen gjengi en teori om hvorfor det skulle ha noen virkning, mer enn halvparten tror ikke eksplisitt at det har noen verdens effekt.

Så hvorfor gjør de det?

En utdypende type forklaring går på menneskelige universalia gjennom enten Piagets stadieteori – de som utfører magiske handlinger går tilbake til et ”magisk stadium” – eller (atskillig bedre i mange tilfeller) man lener seg på B.F. Skinners teori om overtroisk atferd.

Problemet, sier Campbell, er imidlertid at dette har en tendens til å overse, allerede før man kommer i gang med tenkearbeidet, eventuelt trekk som er spesifikke ved ”moderne overtro”. Det kan være sosiologiske, kulturspesifikke trekk som påvirker handlingsformene, men da må man forsøke å se etter om slike finnes.

Og Campbell mener ikke helt overraskende at det gjør det. For Campbell handler det delvis om motsetningen mellom hva folk sier de tror, og hva de tidvis gjør:

the interesting feature of the phenomenon is not merely that superstitious rituals are performed by people who claim not to be superstitious but that an apparently genuine disbelief in the validity of a superstitious practice co-exists with actions which would suggest belief in the self-same practice. Another way of putting it would be to say that the practice itself is self-sustaining in the sense that it does not appear to require any justification in terms of accompanying beliefs. (s.158)

Nå er det ikke så uvanlig at rituell handling ikke trenger all verdens trosforestillinger, men det er unektelig interessant når de blir utført på tross av forestillinger.

Hva har det med alternativ behandling å gjøre?

Vel, hvis man tenker litt på hvor mange som forteller at de i utgangspunktet ikke hadde noen som helst tro på en bestemt behandling, men som likevel forsøkte, kan vi kanskje se en liten parallell allerede. Men det mest interessante kommer, tror jeg, når vi ser videre på Campbells forsøk på å forklare det at man ”likevel forsøker”. Hvorfor engasjere seg i rituell handling man ikke har tro på? Problemet blir ikke mindre når vi stiller spørsmålet om handling som koster penger, som alternative behandlinger oftest gjør.

Det er her uttrykket ”rituell instrumentalisme” kommer inn i artikkelen. I moderne vestlige samfunn rår et verdisett som legger enorm vekt på det å handle, og det å være et handlende menneske. Å ”gjøre noe med det”. Talcott Parsons skrev i Structure and Process in Modern Societies (1965) at

For contemporary American society, I assume a value system which may be called ’instrumental activism’. It involves an attitude of active mastery toward the empirical situation external to the society – both physical and psycological nature, and other societies – an attitude which favours increasing the level of adaptive flexibility primarily through increase of knowledge and economic production.(s.172)

Det er denne innstillingen, instrumentell aktivisme, fokuset og verdisettet om å være en aktør, en som får ting gjort, Campbell tar med seg til ”moderne overtro”. Hva gjør et menneske som har et sterkt verdisett og kraftige føringer om å være den som får ting til å skje i en situasjon der det ikke er noe tydelig man selv kan gjøre?

Hvis du har sterke forestillinger om at det er viktig og riktig å gjøre noe, å være aktiv, få ting til å skje, er det å handle i situasjoner der det ikke er noen klare handlingsvalg, eller du ikke kan gjøre noe, svært vanskelig. Både sosialt og psykologisk er kravet: Du må jo gjøre noe!

Vi har (formodentlig) alle vært der og kjent på situasjonen.

Campbell bruker dette til å forklare hvordan overtroiske handlinger – slike handlinger som aktøren selv holder for å være ineffektive og basert på gale forestillinger om verden – blir utført:

Either they act in a way which denies their core values but is consistent with their beliefs, or they act in a way which is consistent with those values but is contrary to their beliefs.

Now it would appear that individuals in such situations typically attempt to resolve this problem by engaging in actions which clearly display features of instrumentality – that is to say they look like instrumental acts – whilst at the same time refusing to commit themselves to the belief that such acts will achieve the desired result. (s.161)

Atferden og spriket mellom verdi og tro kan observeres i mange sammenhenger. Dilemmaet er heller ikke uten offentlig refleksjon. Det er snarere heller typisk for en del spørsmål jeg stadig får fra journalister: Hva hvis noen i familien ble alvorlig syke og det ikke fantes noen kur…?

Det er når verdien om instrumentell aktivisme tar kommandoen i gapet mellom tro og verdier at vi får ”half-belief” omsatt i overtroisk handling som ”rituell instrumentalisme”. Handlingene man griper til er ikke uttrykk for tro på effekt, men ”halvtro”. De er først og fremst ekspressive handlinger: Man gjør noe heller enn ingenting. Dermed gir man støtte til den kulturelle verdien om handling, om å være en aktør, heller enn å være en passiv skikkelse noe bare skjer med:

Consequently, what people do in these special situations of helplessness is to perform a stereotyped act which effectively mimics instrumentality … but which the actors concerned ’know’ is not actually a means of achieving the desired result. (s.162)

Jeg har en god del reservasjoner mot å gjøre dette til noen generell modell for hvorfor folk utfører ”overtroiske” handlinger. Mange av dem har slett ingen krise eller konflikt mellom tro og verdisett eller noen akutt situasjon av ”hjelpeløshet”.

Men modifisert tror jeg den ikke er så ueffen til å gi enda noen poeng til forklaringer når det gjelder etterspørsel etter og bruk av alternative behandlinger, kanskje også til å belyse det kompliserte forholdet til ”tro” i den sammenheng.

Det første er på mange måter enklest, ettersom det følger innsikten etter Parsons og andre om den kulturelle verdien i og det sosiale presset til aktivitet. Forventninger fra alle kanter venter at man gjør noe. Og ikke minst når det gjelder (både kroniske og akutte) lidelser er det et press både fra en selv og ens omgivelser mot å utrette et eller annet som kan ha effekt. Selv når det ikke er noen grunn til å vente noen effekt av handling, hvor det å vente inaktivt er like effektivt som det man gjør. (Tenk f.eks. på tilbøyeligheten blant pasienter til å vente og leger til å foreskrive antibiotika mot virusinfeksjoner.) Det er ikke lett å gjøre ”ingenting”. Det å gjøre ”noe” derimot,

helps to re-affirm faith … in the power of personal purposive intervention in general in the world. (s.162)

Når det gjelder alternative behandlinger virker imidlertid situasjonen å være annerledes relatert til tro enn det Campbell kaller overtro. For de fleste er det ikke nødvendigvis noen ubetinget tillit til at behandlingen virker som driver dem i retning behandlingen. Det virker imidlertid heller ikke rimelig å se på det som handling som strider mot overbevisning når det gjelder effekt i de fleste tilfellene. Det kan snarere virke som om uttrykket ”half-belief” gir mening på en annerledes måte: Som en gråsone mellom tro og vantro, en usikkerhet om hva slags status en behandling har.

Det behøver ikke engang være en refleksiv usikkerhet om hva slags evidensstatus en behandling har. Usikkerheten epistemisk kan være som med det halvmagiske lys vi jevnt over ser vitenskapsbasert teknologi i – noe som er ufullstendig forstått, men som virker på tross av hvor lite vi forstår. En ubevisst innstilling til at vi ikke vet, men at vi ikke behøver vite for å se om det virker. En ”rituell instrumentell” handling forsterket av konsumentsamfunnet og konsumentrollen, hvor det verste som forventes er at noe ikke er som lovet.

Dermed koster det minimalt å prøve. Uten at vi nødvendigvis tror, behøver vi ikke tvile. Handlingen blir et slags konsumritual som viser – om ikke annet – at vi er aktører som gjør noe.

Men i tillegg og ikke minst derfra kommer alle de vanlige feilkildene til slutninger inn.