Halloween-folklore

Publisert: 31.10.2007 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

halloweenpumpkin.jpeg Dagens lokalavis inneholder et vanlig stønn fra lokale intellektuelle: Et sukk over det handelsstandsstyrte, kommersielle Halloween, kombinert med et lengselsfullt sukk over tapet av julebukken.

Jeg kan til nød overleve det første, men aldri i kombinasjon med det andre. Det har noe med den irriterende trallingen å gjøre. Dessuten er Halloween min type fest. Det er ikke bare amerikanisten i meg. Snop, monstre, mat og drikke – what’s not to love?

Legg til en ustyrtelig mengde moderne sagn, så har du til og med gode «skeptiker-grunner» til å feire dagen.


Et av mine første møter med debunking var for eksempel Joel Bests og Gerald Horiuchis ødeleggende undersøkelse av «The Razor Blade in the Apple».

Det var en av en rekke skrekkhistorier som gikk på 1980-tallet om sosiale avvikere som angrep barn. Denne gangen var det mer skadelige godterier enn vanlig: de var enten forgiftet eller inneholdt f.eks. barberblad, glassbiter etc. Spesielt forgiftet godteri slo an panikkstrofer en periode på begynnelsen av 1980-tallet. Det kan nok ha noe med Tylenol-affæren å gjøre.

Det klassiske paperet er dessverre ikke tilgjengelig online, men abstractet sier noe om funnene:

This paper examines the widespread belief that anonymous sadists give children dangerous treats on Halloween. A review of news stories about Halloween sadism from 1958 to 1983 suggests that the threat has been greatly exaggerated. Halloween sadism can be viewed as an urban legend, which emerged during the early 1970s to give expression to growing fears about the safety of children, the danger of crime, and other sources of social strain. Urban legends, like collective behavior and social problems construction, are responses to social strain, shaped by the perception of the threat and social organization.

Det vil altså ikke si at ikke noen har stukket skarpe gjenstander i epler og desslike. Slike tilfeller har stort sett vært forsøk på «trick» av mindre alvorlig type.

For det som ikke fremkommer i abstractet, og som min ikke spesielt gamle kollega og favorittfolklorist Bill Ellis senere har fokusert mer på, er hvordan sagnet så ble brukt som skalkeskjul i tilfeller av mishandling og drap: Blant de få tilfellene av oppslag om virkelige saker, handlet samtlige (eller så godt som) om foreldre eller nær familie som hadde begått handlingene og forsøkt å skylde dem på anonyme godterigivere.

Akkurat passe hjertevarmende for Halloween, med andre ord.

I tillegg har jeg hatt en lang rekke gledelige runder med fundamentalisteventyr om Halloween som satanistisk oppfinnelse, som offernatt og mye annet som passer de dødes aften perfekt.

Og inniblant finner vi iblant fortellinger om skrekkelig opplevelse som faktisk forekom.

For andre grufulle fortellinger om Halloween – besøk Snopes Halloween-sider. Men ha godteriet klart…