Halloween-kåseri

Publisert: 31.10.2009 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

halloween Vi kommer tilbake til mer presseros i morgen. Men det er, som én og annen også utenfor kretsen av småbarnforeldre har fått med seg, Halloween i kveld. Jeg skal til en forandring ikke være hjemme og dele ut godteri, men ut og kåsere en slags innledning til Studentersamfundets Skrekkaften. Jeg skal ikke snakke om folkloren og historien til kvelden. For denslags kan man heller lese hva Rune Blix Hagen har å si. Derimot skal jeg snakke litt om frykteligheter på folkemunne og andre steder, med en perifer tilknytning.

Og selv om innledningen er nyskrevet skal ingen beskylde meg for ikke å resirkulere… Det begynner sånn (og fortsetter under streken):

Det er Halloween. Natta da visstnok barrierene mellom verdener er brutt ned, døde ånder farter rundt og demoner flyr løs. Hvilket jo gjør det selvsagt at det er kvelden vi slipper ungene løs på egen hånd, mens de raver rundt i delirisk sukkersjokk og sjokoladebegjær. Må være like naturlig som at foreldre som sier de tror en kjøttetende dino lever i Seljordsvannet gjerne slipper ungene løs på stranda.

Sære sammenligninger? Litt sånn var mitt møte med Halloween da jeg en kort periode bodde i USA, midt i nyfundamentalismens blomstring og Moral Majoritys storhetsperiode. Makabre fortellinger om psykopater som ga bort forgiftet godteri og djeveldyrkere som ofret spebarn hørte til dagsordenen. Sammen med skrekkfilmer som viste nøyaktig hva som skjer når tenåringer prøver å ha sex: Da kommer monsteret med øksa. Halloween var en merkenatt for galskapen, det demoniske og det makabre. I mørket skjer mørkets gjerninger – og alle vet hvem som bor i det mørket. På Halloween forklér han seg ikke lenger.

Det gikk litt i glemmeboken. Men da jeg mange år senere holdt på å avslutte en hovedoppgave om wiccaideologen Miriam Simos, begynte det å svirre noen merkelige historier i norsk offentlighet. Det dreide seg om en skjult religiøs tradisjon som ingen hadde hatt kjennskap til, og som i flere varianter hadde et spesielt forhold til Halloween. Religionen hadde eksistert i ytterste hemmelighet gjennom århundrer, og hadde blitt en verdensomspennende organisasjon. Først nå ble den avdekket, hevdet man, og grusomme hemmeligheter kom til syne. For det var ikke uten grunn religionen hadde valgt å leve i det skjulte. I ly for offentligheten praktiserte man nemlig de verste former for utsvevende seksualitet. Ikke bare bedrev man orgier, der vilt fremmede hadde sex med hverandre, men man skilte hverken på kjønn, alder eller nær familie. I tillegg bedrev man rituelle voldtekter, ofringer og kannibalisme.

Min kollega Terje Emberland var kjapt ute med å informere om at denne typen anklager vel ikke var så revolusjonerende som noen hevdet. Allerede tidlig i det annet århundre fortalte Minucius Felix følgende historie om en religion som praktiserte sine ritualer i skjul:

Når det gjelder innvielsen av nye medlemmer er detaljene like avskyelige som de er velkjente. Et spebarn, dekket med brøddeig for å narre den ubesindige, blir lagt frem for den tiltenkte novise. Novisen stikker barnet i hjel med fordulgte hugg. Lurt av deigen som skjuler barnet, tror han selv at huggene er harmløse. Siden – å hvilken gru! – drikker de hungrig barnets blod og kappes om deler av legemet. … Det er også velkjent hva som skjer ved deres høytider. På høytidsdagen samles de med sine barn, søstre og mødre – mennesker av begge kjønn og i alle aldre. Når selskapet er i godt lune fra festingen, og uren lyst springer frem av drukkenskapen, kaster de kjøttstykker til en hund som er festet til en lampe. Hunden løper frem og rykker i lenken. Lyset, som ville ha vært et forræderisk vitne, velter og slukner. I mørket, som er så gagnlig for skamløse handlinger, knyttes så de unevnelige lysters bånd, slik tilfeldighetene avgjør. På denne måte begår alle incest – om ikke alltid gjennom handling så ved medvirkning – for det som utføres av den enkelte er i overensstemmelse med alles ønsker.

Minucius Felix avrunder oppramsingen av grusomheter og idiotier (de tilber også et esel) med følgende betraktning: «Nettopp at denne onde religion er så hemmelighetsfull beviser at alt dette, ihvertfall det meste, er sant.»

Anklagene både Terje og jeg svarte på den gangen dreide seg om noe anklagerne kalte satanisme. Minucius Felix reiste sine anklager mot en annen religion som ble regnet for å undergrave moral og samfunn: de kristne.

Anklagene mot de kristne var like godt – eller dårlig – belagt som vår tids anklager mot satanister. Man hadde både vitnemål fra påstått frafalne kristne og tilståelser fra anklagede.

Både dengang og nå var anklagene grunnløse. Og både den gang og nå fikk de ødeleggende konsekvenser for dem som ble anklaget.

Når jeg sier at anklagene var grunnløse, vil det si at de var usanne, ikke at de som reiste dem ikke hadde motiver. Alt fra ønske om å bekjempe ondskap til å begjære den anklagedes eiendom har vært involvert. Tanken om å bekjempe ondskapen finner vi tydelig i måten man konstruerer den tenkte religionen på: De gjør alt ondt, alt usivilisert, bryter alle sivilisasjonens normer. Da må de bekjempes.

Man tenkte seg altså at alle normbruddene foregikk i det skjulte. Selve det at ting foregikk i det skjulte var mistenkelig. Det var hverken helt uten grunn eller uten forbilder. Før romerne anklaget de kristne, brukte de mange av de samme anklagene mot Dionysos-kult, de såkalte bacchanaliene. Og både grekere og romere hadde en om ikke inngrodd så i alle fall velholdt mistanke mot hemmelige selskap, dels basert på politiske og kriminelle utfall. Når man holdt ting for seg selv, tydet det allerede på en sammensvergelse mot allmennheten.

En religion som den tidlige kristendommen, som i tillegg begikk de romerske helligbrøder å være en ny religion (pr def. «superstitio») som ikke ville ofre til gudene, viste dermed at den ikke var opptatt av det felles gode. Fra denne observasjonen var veien kort til de mer morbide mistankene.

Det viste den seg hurtig å være for kirkens menn også, når de selv kom til makten og så sin religion utfordret både innenfra og utenfra. Clemens av Alexandria var faktisk enda tidligere ute, i og med at han brukte anklagene mot Karpokratene, en gnostisk-kristen gruppering, allerede rundt 200. Eusebius tok opp igjen samme vers to hundre år senere. I 719 ble Paulikianerne anklaget for det meste av det samme.

Mannen bak anklagene mot paulikianerne var den hellige Johannes IV av Ojun, som er en av brukerne av den stereotype påstanden at de forbudte gjerningene skjer «i ly av mørket». Dette var standard vare, og dukker opp igjen gang på gang. Hos den bysantinske statsmannen Psellos (1050) finner vi for eksempel en beretning som knapt nok skiller seg fra Minucius Felix’, denne gang rettet mot bogomilene, som på et visst tidspunkt i året «samler unge kvinner som er innviet i deres riter, i et hus som er utpekt til formålet. Så slukker de lysene, slik at lyset ikke skal kunne bære vitne om deres avskyelige handlinger, og kaster seg vellystig over jentene; hver og én over den første han får tak i.»

Psellos setter dette i sammenheng med djevelens virke. Boken er et demonologisk verk, for ham er det logisk at mørkets gjerninger tilhører mørkets fyrste, og at alle som ikke befinner seg i lyset tilhører mørket. Selvfølgelig ender også Psellos’ fortelling opp med spebarnsofringer og bloddrikking, som den naturlige konklusjonen på seksuelle og incestuøse orgier. Han tenkte seg at bogomilene ønsket å bli demonbesatte, fordi dommedag nærmet seg. (Fordi han mente bogomilene trodde djevelen ville vinne, virket det logisk.)

I den mer nøkterne virkelighet som avtegner seg i skriftlige kilder, var dette omtrent så feil man kunne ta. Bogomilene som katarene (og gnostiske og manikéeiske grupper) mente tvert om at det jordiske og kjødelige liv var et fengsel skapt av en ond skikkelse, en djevel. Veien ut av verden, veien til frelse var å leve i avholdenhet. Snarere enn å fremme umoral, var deres kritikk heller at kirken var alt for slapp og dennesidig i sin moral. Det ser vi ikke minst av det innvielsesritual vi finner felles for bogomiler og katarer, der kandidaten lover å leve et liv i kyskhet, strengt vegetarisk, ikke-voldelig, aldri gi seg hen til kroppslig nytelse, aldri lyve og aldri fornekte sin tro.

Men forestillingen om at kristne kjettere var djeveldyrkere som snudde kristen tro, kristne forventninger og kristen moral på hodet, var utbredt. I bullen Vox in Rama fra 1233 – hvorigjennom Gregor den IX forøvrig også setter i gang jakten på svarte katter – sies det om den kristne fromhetsbevegelsen valdenserne, at de, i tillegg til det vanlige om orgier, mener djevelen ble urettmessig kastet ut av himmelen og vil vende tilbake på dommens dag. Gregor forestilte seg at de mente at Gud hverken vet om eller straffer aktiviteter som foregår under jordens overflate. Det er derfor, tenkte Gregor IX og andre seg, at de holder ritualer i underjordiske huler, kjellere og andre steder de tenkte seg at Guds overblikk ikke rakk.

Det var forøvrig en slags logikk i dette, i og med at mange tenkte seg Helvete i jordens sentrum, og englene i varierende avstander over jorda. Noen av de mektigste demonene holdt til i luftlaget rett over jorda, mens de fleste krøp rundt på eller under jordoverflaten – når de ikke fant en kjetter eller synder å krype inn i.

Anklagene ble gjentatt om igjen og om igjen de neste århundrene. Ikke alltid helt uten grunnlag for en viss mistanke.

Letingen etter djeveldyrkende satanister tok flere former, blant annet som forklaring på reelle kriminelle handlinger. Det mest kjente eksempel i galleriet av slike angivelige «satanister» fra historien, er antagelig den franske adelsmannen Gilles de Rais. Han var en militær leder for dem som kjempet sammen med Jeanne d’Arc, marskalk av Frankrike og en steinrik mann. Men det som har gjort ham mest kjent for ettertiden er en serie drap, som har gjort at mange har ment at han var den historiske skikkelsen som inspirerte eventyret om den morderiske «Ridder Blåskjegg».

Etter at Gilles de Rais hadde sløst bort det meste av sin rikdom, forsøkte han å vinne den igjen ved å forvandle uedle metaller til gull. Dette var periodevis en ganske utbredt aktivitet blant adelige, og en arena for alle mulige slags svindlere. Gilles de Rais foretok makabre alkymistiske eksperimenter, etter råd fra alkymisten François Prelati.

Rådene inkluderte oppskrifter på å fremmane djevelen. Til dette formål skulle det også være behov for å ofre barn. Selv om det er noe tynt med bevis for noen mengde med eksplitt rituelle ofringer, tilsto de to (og flere medskyldige) en lang rekke virkelig bestialske drap – på både barn og ungdom – utført med en sterkt seksuelt betont sadisme de Rais hadde vist lenge. Tenk American Psycho. Eller enda bedre: la være.

De Rais er et ekstremt pervertert eksempel på en trend vi kan se i enkelte magiske grimoirer fra middelalderen. Her inkluderte den rituelle praksis for å kontrollere demoner, blant annet faste, hellige navn og hellige symboler. Langt fra å dyrke demoner, skulle de kommanderes og slavebindes ved hjelp av formularer som dette: «I Faderens, Sønnens og den Hellige ånds navn, ved Maria Herrens mor, ved Maria Magdalena, Maria, Johannes mor og Salome.» Selv om enkelte manuskripter vedrørende denne magisk-religiøse praksisen påkaller navn man tenkte som demoniske, var langt de fleste rettet mot det man tenkte som englenavn.

Et annet eksempel på en, i alle fall tidligere, populær kandidat til morderisk, satan-dyrkende skikkelse i middelalderen, er Lady Alice Kyteler. Hun rømte Irland for nesen på domsmyndighetene i 1325 og unngikk dermed bålet for mord, sort magi og djeveldyrkelse, etter Alice i kort rekkefølge hadde overlevd en serie med rike ektemenn. Hvilket, slik også anklagende (og arveløse) slektninger av avdøde påsto, jo ikke behøver å skyldes noen tilfeldighet. Men til disse anklager og tilståelser hører også påstander om seksuell omgang med djevelen. Slike historier virker kanskje litt mindre troverdige for en domstol i dag. Alice Kyteler kan med andre ord godt ha vært både morderske og djeveldyrker, slik biskopen og andre anklagende røster hevdet, men vi har ikke noe materiale som tillater oss å trekke en slik slutning.

Kyteler var en periode kandidat til modell for tidlig heksejakt. Men historien ligner mer på ting som skjedde etterpå. I etterkant av at heksejaktene døde ut, oppsto en ny og mer «rasjonell» form for panikk i sosietetens øvre lag. Man kunne kanskje ikke drepe med magi, men man kunne gjøre det med gift. Og siden mange av de samme tvilsomme skikkelsene som sto for svart magi også ble ansett (iblant med rette) for å bedrive giftblanderi, kunne man gjerne se de to tingene i sammenheng. Da det i etterkant av en berømt forgiftningssak oppsto rykter om at noen hadde forsøkt å forgifte Solkongen selv, var det dermed ikke så underlig at man også endte opp med rykter om djevelkult, barnemord og sorte messer.

I ettertid har fortellingene først og fremst vært fokusert rundt tilståelsene til presten Tienne Guibourg. Han tilsto å ha begått flere spebarnsdrap, samt å ha feiret sorte messer på Madame de Montespans nakne kropp. Og Madame de Montespan var ingen hvemsomhelst: Hun var en av solkongens mest langvarige elskerinner og fikk syv barn med ham. Guibourg var heller ikke det eneste vitnet. Flere andre påsto å ha bevitnet slike affærer med Madame. Messene skal ha inkludert tenning av lys rundt kroppen, påkalling av demonene Astaroth og Asmodeus, barnedrap og undertegning av en pakt med djevelen.

Problemet er at disse fortellingene er fulle av selvmotsigelser, varierer fra tid til tid og mellom «vitner» – som vitner under trussel om tortur eller under tortur.

Dette var enkeltsaker. Når fantasiene slo ut på kollektivt nivå med større sammensvergelser i sikte, endte det regelmessig med forfølgelser, tortur og en mengde henrettelser – ikke minst under heksejaktene.

Disse kollektive dukket altså opp igjen nok en gang på 1980 og 1990-tallet, nok en gang i tidsriktig drakt.

Vi finner igjen de sentrale elementene her også, selv om kjellere og huler ikke var så enerådende i den fantastiske geografien. De var der fortsatt, sammen med bestialske orgier, kannibalisme og den skjulte, religiøse sammensvergelsen. Og, ble man altså fortalt: de foregikk gjerne på Halloween og andre virkedager. Men de var supplert med andre lokaliteter: tomme lagerbygninger, forlatte varehus og leiegårder. Bomberom og skjulte tuneller under jorda hadde man også forestilt seg. Det var ikke fordi man tenkte seg at «djeveldyrkerne» ikke trodde guden kunne se under bakken eller gjennom tak. Snarere peker det nok på at noe steder blir aktuelle som selve kanten av det siviliserte samfunn. Det ukontrollerte, forlatte og forfalne i storbyens «jungel» blir nye steder både for skrekk og gru og for fantasier om hvor lavt mennesker kan synke.

Det kan nok være momenter i hvorfor man plasserte det skjulte og forbudne på grensen, eller utenfor sivilisert landskap før også. Men hvorfor kommer slike påstander om at forbudt sex og skjult religion hører sammen, om igjen og om igjen? Norman Cohn, pionéren på dette feltet foreslo at det dreier seg om fantasier rundt det forbudte, de nær universelle tabuene, projisert på ønskefiender. Det er kanskje også det viktigste momentet, i alle fall så lenge vi holder blikket festet både på tabuene og ønskefiendene. For det siste minner oss på at dette også er politikk og makt – et spill om innflytelse og dominasjon, der seksualnormer blir påkalt som retorisk ressurs i kampen for egen makt.

Vi kan se det i måten lignende tematikk ble brukt under det engelske koloniregimet i India. I Barnetts Antiquities of India kan vi lese:

Shaktas treffes vanligvis i en skogglenne, hvor de, til lyset av et gedigent bål, starter sin seremoni med å drikke seg fulle og ete kjøtt av ei ku. På slike netter er alt tillatt. De urørbare sitter ved siden av kshatriaer, brahmaner stikker kniver i restene av ei ku, kvinner kommer til og kaster av seg slørene. En ung kvinne ligger på gresset med sarien kastet av seg … Hun må finne seg i at alle de innvidde bruker henne etter tur. … Denne avskyelige orgien konkluderes med slaktingen av en ung mann eller kvinne, som blir revet i filler av frenetiske shaktaer mens hun fremdeles er i live. … Det er prester og svarte magikere som fører an … som lover lykke til disse gale, tilbakestående menneskene som stønner og skriker mens de velter seg i den blodige gjørma.

Formen på overskridelsene varierer litt fra den vestlige – ete kukjøtt, sex med lavkaster, omgang og måltidsfellesskap mellom alle kaster – men substansen er fortsatt handlinger som bryter med all moral og samfunnets helligste normer. Drapene og orgiene er der, til og med detaljene i den frenetiske sønderslitingen av det levende mennesket er et litterært lån fra en antikk kilde.

Konklusjonen på det hele er selvfølgelig behovet for vestlig sivilisering og tildels for kristendommens lys i det hedenske mørket. (En bruk som periodevis har blitt adoptert mer eller mindre identisk av indiske reformatorer og maktvillige. Og som langt på vei ligner 1200-tallsbruk av lignende anklager i India.) I løpet av 1800-tallet gjorde man dette til en egen form for «religion» (Tantra), og siden til en kriminell, religionspolitisk konspirasjon mot all orden, moral og britisk kolonivelde. Den ble et av de sentrale påskuddene til å forsterke koloniherrenes kontrollregime, forkaste gamle lovverk og styringsmåter, og gi store, frie myndigheter til dem som satt ute i feltet.

På samme måte som de romerske anklagene ble knyttet til forfølgelser, ble senere kirkelige, sekulære og koloniale fantasier om seksualitet og religiøse hemmeligheter tilsvarende instrumenter til å definere, utvide og utøve sin makt.

Vi skal med andre ord ikke forveksle mistolkninger (og ikke alt har vært like galt) med dumhet. Det har vært noen av sin tids skarpeste sinn som har fremmet slike anklager, og man gjør det alltid i et språk som er tilpasset sitt publikum. Men vi bør være mistenksomme mot stereotype fortellinger. Ikke minst når fortelinger om hemmeligheter og sex, mørket og dystre ”van”helligdager vandrer sammen, hånd i klofingret hånd.