Da er Nobelprisen i retorikk omsider delt ut, og etter avisomtalene å dømme kunne den knapt vært tildelt en bedre taler. Så nesegrus har beundringen vært at det har gått ut over alle mulige kritiske sanser.

For eksempel har VG-journalistene Haugdal og Eisenträger skrevet en totalt ukritisk artikkel om hva en håndskriftsanalyse av Obamas skrift «avslører» om personlighet:

Skriftekspert beskriver president Barack Obama som følsom, energisk, sårbar og rettferdig. … Hans intellektuelle kapasitet er utpreget. Han har fremragende overblikk og er så fleksibel i sin tankegang at han ikke tenker tradisjonell løsningstenkning. Tankegangen hans er selvstendig og original, sier grafolog og skriftekspert, Per F. Andersen, til VG Nett.

Og det er bare begynnelsen. Det står dessverre ingenting der om hvordan den kritiske sansen settes ut av spill på grunnlag av oppskrudde forventninger. Andersen smører nemlig bare tykkere og tykkere på.

Hvilket ville gjort det interessant om et mer kritisk journalistpar hadde skiftet ut avsender. For er det egentlig noen grunn til å tro at det er noe annet enn forventninger som styrer tolkningen?

Bertram Forer skrev i 1949, forøvrig i rapporten som ga navnet til «Forer-effekten» («The Fallacy of Personal Validation: A Classroom Demonstration of Gullibility»), at «a psychologist could make a blindfold reading and attain the same degree of verification» (s.119) som en grafolog. Det sentrale i analysen lå i personlig validering der selvbedraget ut fra Forer-/Barnum-effekten slo ut i fullt monn mente han.

Det er muligens ikke så ueffent. De foreslåtte sammenhengene mellom håndskrift og personlighet er nemlig ikke blitt til med utgangspunkt i empirisk forskning:

When we take a closer look at the academic literature, we note that there is no discussion of the actual rules by which graphologists make their assessments of personality from handwriting samples. Examination of these rules reveals a practice founded upon analogy, symbolism, and metaphor in the absence of empirical studies that have established the associations between particular features of handwriting and personality traits proposed by graphologists. These rules guide both popular graphology and that practiced by professional graphologists in personnel selection.

Analogi, symbol og metafor er fint til sitt bruk, men det er ikke sikkert de forutsier noe videre utover grafologers kulturelt bundne forestillinger om sammenhenger.

På den annen side kunne det jo hende det hadde noe mer for seg enn Forers antagelser om «personlig validering» og selvbedrag. Så det er gjort en del forskning.

Det forundrer neppe så mange at jo mer stringente forsøk som blir gjort, desto mindre substans synes det å være til grafologiens påstander. Resultatene er rimelig greit oppsummert frem til 1990 her med følgende kommentar:

in properly controlled, blind studies, where the handwriting samples contain no content that could provide non-graphological information upon which to base a prediction (e.g., a piece copied from a magazine), graphologists do no better than chance at predicting the personality traits (Rafaeli & Klimosky [1983], Ben-Shakhar [1986], Karnes [1988], Jansen [1973]). There is also ample evidence (Karnes, 1988) that a randomly-chosen graphologist’s report will be accepted overwhelmingly as an excellent description of themselves by a large group who think it was done individually for them.

The only evidence that graphologists really can discern complex personality traits from handwriting comes from their own reports, given in their sales pitches, or in privately published books or articles.

Både tidligere og senere forskning viser jevnt over samme resultat. Blant de siste og mer positivt innstilte jeg kan finne er denne studien, som likevel er klar:

of the 119 predicted relations, only six (5.0%) were significant in the expected direction and five (4.1%) were significant in the opposite direction. All told, current findings replicate those of previous studies and suggest limited value in hand-writing analysis as a predictive tool.

«Limited value» skal leses omtrent som «verre enn blekkflekker«.

Hvilket selvsagt ikke hindrer at aviser, ukeblader og andre promoterer det fortsatt. Men ikke minst blir det altså brukt i ansettelsesprosesser, hvor det har omtrent samme verdi som stjernetegn eller Tarot-lesning. Til begrenset glede for både arbeidstagere og arbeidsgivere.

Hvilket hverken hindrer folk i å selge eller kjøpe slike tjenester. Men vi kan jo håpe at det bare var «Obama-rusen» som har fått redaktøren av VGNett til å synes det var en god idé å sette sånt sludder på trykk.