I Terry Pratchetts Going Postal beskrives svindlerens forhold til håp som en vidunderlig ting, fordi det kan få folk til å tro at de får noe for ingenting eller svært lite. Svindleren selger håpet, og ingenting selger som håp. Boken er, som mange av Pratchetts bøker, nesten skremmende treffsikker (og mer så enn populærvitenskapsbøkene han […]

I Terry Pratchetts Going Postal beskrives svindlerens forhold til håp som en vidunderlig ting, fordi det kan få folk til å tro at de får noe for ingenting eller svært lite. Svindleren selger håpet, og ingenting selger som håp.

Boken er, som mange av Pratchetts bøker, nesten skremmende treffsikker (og mer så enn populærvitenskapsbøkene han har skrevet, but I digress). Og den treffer i det minste både pasientsiden og etikksiden av alternativ kreftbehandling, noe vi får tydeliggjort i denne artikkelen i Newsweek.

What price do you put on hope? Is $3,000 a week too much? Said Nedlouf faced that question when his wife, Mary, was diagnosed with an inoperable recurrence of breast cancer in the summer of 2006. It did not at first seem like too much to spend on «bioresonance therapy,» «quadrant analysis» and «autosanguis» treatments by Dr. Jarir Nakouzi, a homeopathic physician in Bridgeport, Conn.


Homøopaten var den eneste som tilbød håp, forteller Nedlouf. Der legen sa at alt som gjenstod var muligheten for utsettelse, hadde kvakkalveren en fortelling om helbredelse:

Nakouzi did talk about a cure, according to Said Nedlouf. «He talked about getting to the ‘root’ of the cancer, and that there could be as many as 20 roots,» Nedlouf says. He recalls that Nakouzi took a history that went back to Mary’s early childhood, focusing on emotional traumas and the deaths of people close to her, probed her with electrodes and prescribed a daily regimen of 30 to 40 pills and supplements. «He talked about eating healthy, using the right toothpaste,» Nedlouf says, wonderingly.

Dette fokuset på psyke og traumer er standard for flere livsfarlige alternativbehandlinger når det gjelder kreft. Best kjent er kanskje «den nye medisin», men en rekke andre teorier er bygget over samme lest.

I dette tilfellet var det uansett for sent for noen kurativ behandling. Håpet om at noe slikt likevel skulle finnes i «det alternative» landskapet kom til en pris på over 200 000 for noen ukers «behandling» og muligheten for å få tatt farvel på ordentlig vis. Og unødvendig ekstra lidelse i livets siste fase:

By December, Mary’s cancer had broken through the chest wall, covering her skin with an oozing sore. The hotel maids refused to touch her sheets, so Said washed them himself. A cancer-weakened vertebra fractured, excruciatingly.

Det var ikke nok til at «behandleren» avsluttet den uvirksomme «behandlingen». Heldigvis gjorde mannen det.

Problemet i slike saker er som Newsweek helt riktig setter fingeren på, er at i desparasjonens timer søker man til den som kan gi håp. Dødssyke blir (på linje med kronisk syke) dermed lett utnyttet av sjarlataner og selvbedragerske «behandlere» som «bare vil hjelpe».