Heaven’s Gate og den forløsende død

Publisert: 12.09.2005 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

En av nordens fremste eksperter på nyreligiøse bevegelser, Mikael Rothstein fra Københavns Universitet skriver om Heavens Gate-sekten.

av Mikael Rothstein


Det kollektive selvmord blant medlemmer av Heaven’s Gate, setter flere temaer under debatt, men først og fremst: Hva er det som gjør at mennesker, frivillig og med full bevissthet søker døden på en slik måte? Nøkkelordet er millenarisme; religiøse forestillinger om at verden snart vil bli renset og fremstå i en transformert utgave.

Forutsetningen for overhodet å kunne diskutere saken på et kvalifisert grunnlag er naturligvis et nøyere kjennskap til de mennesker og de religioner det er snakk om. Når det er snakk om Heaven’s Gate har det vist seg at det var en gammel kjenning i ny forkledning. De historiske og sosiale forutsetninger for denne gruppes gjøren og laden kan derfor allerede nå skisseres noenlunde klart.
Historikk

At vi overhodet kjenner til gruppens forutsetninger skyldes først og fremst sosiologen Robert W. Balch, som siden 1975 (dog med flere avbrytelser) har fulgt gruppens leder Marshall Herff Applewhite. Senest har Balch i 1995 oppsummert sine iakttagelser. Det viser seg når man tar Balchs forskning i betraktning, at selvmordet som for utenforstående var sjokkerende nytt og merkverdig, i virkeligheten var kulminasjon på en mer en tyve år lang utvikling.

I september 1975 ble det avholdt et åpent møte i Waldport, Oregon, hvor en mann og en kvinne under betegnelsen «the Two» foreleste om UFOer og nært forestående begivenheter som skulle ryste verden. Få dager senere hadde 30 personer sluttet seg til paret, og avisene fløt over av historier om en fanatisk flokk som hadde forlatt alt og alle for å vente på de flyvende tallerkener som skulle «beame» dem opp til «et høyere eksistensplan». De skulle til et «nivå over det menneskelige», og veien til å realisere målet var en «individuell menneskelig metamorfose». Kort tid etter infiltrerte Balch og en annen sosiolog (David Taylor) gruppen, og konstaterte at folk hadde latt seg rekruttere frivillig, og at de trodde oppriktig på budskapet. Det var positiv nysgjerrighet og religiøse forhåpninger som drev verket. De troende aksepterte også at lederne, som kalte seg Bo og Peep, kom fra det ytre rom, og at de om ikke lenge ville vende hjem igjen.

De to lederne kom fra hvert sitt religiøse miljø. Bo (Applewhite) kom fra en kristen familie (hans far var prest), mens Peep (Bonnie Lu Nettles) i mange år hadde vært sterkt engasjert i Teosofisk Samfunn i Houston, hvor hun blant annet fungerte som medium for ikke-jordiske vesener. For Applewhite, som var musikklærer ved et universitet i Alabama, så livet lovende ut, inntil en seksuell affære med en av hans mannlige studenter satte alt over styr. Han fikk et nervesammenbrudd, ble innlagt, og møtte Nettles under sin innleggelse i 1972. Hun var hans sykepleierske. Fra 1973 inntil deres entré i offentligheten et par år senere reiste de rundt i USA og søkte etter det de selv betegnet som «den høyere mening med tilværelsen». De kom i kontakt med personer i okkult-religiøse miljøer, og formulerte stadig tydeligere forestillingen om at de selv var noe helt spesielt. I en åpenbaring fikk Applewhite f.eks. beskjed om at de ville bli myrdet, men ville gjenoppstå tre dager etter og fly til himmelen.

Bo og Peeps tilhengere var neppe flere enn 40-50 personer på én og samme tid, men til gjengjeld var frafallet enormt. Folk holdt sjelden ut mer enn et par måneder, og etter et par år syntes det umulig å opprettholde gruppen. I 1980 var det stort sett blitt umulig for Balch å følge gruppen; dels var den skrumpet inn til nesten ingenting, dels var de få eksisterende medlemmer overordentlig stillferdige og vanskelige å få i tale. I 1983 dukket en liten håndfull medlemmer plutselig opp hos sine familier, ble et par dager og forsvant igjen. Heretter var det ingen livstegn fra gruppen før de i 1993 under navnet Total Overcomers Anonymous annonserte i USA Today. I annonsen fremsatte de «et siste tilbud til verden»; et klokkerent millenaristisk budskap som erklærte at den nåværende sivilisasjon sto overfor sitt endelikt.

Året etterpå, i 1994, forkynte man nok en gang at UFOene ville komme, og det ble avholdt offentlige møter igjen. Alt tyder på at langt de fleste medlemmene av Heaven’s Gate kan telles blant de som ble rekruttert etter 1994. I 1994 hadde tolv mennesker meldt seg i forbindelse med «det siste tilbud», og det virker realistisk å anta at resten er kommet til i de etterfølgende år. Gruppens forestillinger har altså gått i arv fra medlems-generasjon til medlems-generasjon. det kollektive selvmord var derfor finalen i et storslagent frelsesprosjekt som Applewhite lanserte en gang på begynnelsen av 1970-tallet, og som han maktet å fornye og tilpasse igjen og igjen (Nettles døde på 80-tallet).

Selvmordene – kristen modell?

Hvorfor dødsfallene kommer nettopp nå, er i skrivende stund ikke mulig å si med bestemthet. Den massive ryktedannelse om Hale Bopp-kometen som ses som et tegn på de siste tider av såvel New Age-inspirerte grupper som kristne organisasjoner, kan være én del av en forklaring. Den religiøse lederens personlige behov for å se sitt livsverk omsatt i radikal handling en annen. Applewhite hadde kjempet for sin sak i årtier, og det er klare indikasjoner på at han løy om at han var døende for å motivere de troende til å følge ham i døden. Man ser altså at de religiøse forklaringer i Bo og Peeps fortløpende forkynnelse ikke snakker om selvmord. Det er derfor dette som utgjør den virkelige religiøse innovasjon, ikke forestillingene bak. Selvmordet, den absolutte frelseshandling, var samtidig en ultimativ markering av tilliten til trossystemet.

Påsken har sannsynligvis også spilt en rolle. I den forbindelse er det verdt å legge merke til at selve begrunnelsen for selvmordet i høy grad bygger på kristne forestillinger og ikke UFO-mytologi alene: De troende hadde inntatt et siste måltid (nattverd) sammen, flere av dem var kastrert (jf. det nye testamentets Jesus-ord om at folk har gjort seg til evnukker for himmerikets skyld) og alle lik var dekket med et lilla klede – kirkens liturgiske farge for påske («oppstandelse»). Hele initiativet hvilte på en paradisvisjon á la den bibelske, og endelig forekommer det desiderte Kristus-identifikasjoner i Heaven’s Gates retorikk. Applewhite anså seg selv for å være i samme posisjon i dag som Jesus var for 2000 år siden. Men først som sist: De troende mente at de kun skulle være på jorden for en tid, og at deres ferd hjem forutsatte at de oppga sine fysiske legemer. Døden var derfor en kjærkommen og nødvendig ting, og på ingen måte noen ulykke.

Et bredt perspektiv

En dypere forståelse av forestillingen om en kommende verden hvor alt er perfekt, krever dog en langt bredere perspektivering. Religioner som venter på en ny tidsalder, eller som mener at vi lever i de siste tider, er nemlig særdeles alminnelige. Også vår egen kultur har millenaristiske forventninger som en viktig religiøs forutsetning. Det nytter derfor ikke å isolere overveielsene til de få grupper som inndrar rituelle selvmord i sin millenaristiske virkelighetsforståelse.

For eksempel lærer kristendommen at Kristus skal komme igjen, og at en ny og renset verden skal fremstå etter hans dom. De første kristne forestilte seg at det ville skje i deres egen levetid, men de kristne venter enda (når man ser bort fra de utallige kristne retninger som mener at nettopp deres leder er den gjenkomne Kristus). Visjonen om Dommedag, om en kvalitativ endring i det enkelte menneske og i hele Kosmos er således rotfestet og nødvendig for kristen teologi. På lignende måte er også forestillinger om død og frelse uløselig vevet sammen i den vestlige kulturs religiøse forestillinger. I en konvensjonell forståelse av myten om den døde, men oppstandne Kristus, er det nettopp døden som skaper forutsetning for frelsen. Kristus dør på vegne av hele menneskeheten, som på det grunnlag kan gå inn i en kvalitativ annerledes tilstand.

I konkret forstand er det naturligvis forskjell på 39 døde mennesker i San Diego og myten om de kristnes gud, men tematisk sett er det et påfallende sammenfall: Døden som inngang til frelsen. I kristen teologi er det da også meningen at Jesus skal dø. Hele påskens idé er jo nettopp at han skulle dø «for våre synders skyld», slik at alle kan bli frelst. I det perspektiv kan man utmerket betrakte historien om Jesu’ død som en selvmordsberetning, slik som f.eks. kirkefaderen Tertullian også gjorde det. Parallellen mellom kristne martyrer som nådde saligheten ved å late livet for troens skyld, og de mennesker som i dag har valgt døden for egen hånd i en høyere saks tjeneste er enda mer konkrete. Her er det snakk om mennesker hvis personlige valg, styrt av deres religiøse overbevisning, førte til deres død – men altså en frelsende død.

Kulturbærende religion vs. «avvikere»

Kristendommen er imidlertid den kulturbærende religion, og ingen ser noe merkelig i kristne myter og forestillinger. De er jo nettopp felleseie for størstedelen av samfunnets medlemmer. Enten tror man på religionenes budskap, eller også aksepterer man at andre gjør det. I siste instans betyr det at den kulturbærende religion oppfattes som gitt, mens det fremmede kaller på forargelse eller undring. I den sammenheng bør man bemerke at 40% av den amerikanske befolkning ifølge sosiologiske undersøkelser sier at de tror på Bibelens bokstavelige budskap: Disse mennesker må altså formodes også å tro på Johannes Åpenbaring i det Nye Testamente, som nettopp beskriver de siste tider, og de må mene at den frivillige død kan føre godt med seg (jf. Jesus).

De små religioner er ikke bundet opp av samfunnets konvensjoner og har derfor større rom for religiøs kreativitet. I USA er de små millenaristiske religioner f.eks. så mange og så aktive at flere akademiske organisasjoner har som en hovedoppgave å iaktta og følge utviklingen. En viss bekymring for en videre utvikling i kollektive selvmord eller andre former for sosiale reaksjoner på religiøse forestillinger er således vakt. Forskere ved the Millennium Watch Institute i Philadelphia og deres kolleger ved Center for Millennial Studies ved Universitetet i Boston regner f.eks. med at det er mer enn 1200 millenaristiske organisasjoner – politiske og religiøse – i USA alene, og at det hele tiden kommer til nye. Disse gruppene er umåtelig forskjellige, men de fleste er kristne eller kristent inspirert og venter (inspirert av årtusenskiftet) på Kristi gjenkomst. Mange har en høyreradikal politisk orientering og hører til de såkalte militia-grupper som kjemper mot statsmakten, fargede og jøder.

Man har registrert omkring 1100 grupper i alt, men det ligger en enorm oppgave i å følge utviklingen hos dem alle. I disse tallen er det ikke engang regnet med den brede, folkelige New Age interesse, som nettopp baseres på forestillinger om den nye tid, om Tusenårsriket, Maitreyas komme, Kristi gjenkomst, UFOer som lander osv. Med andre ord: de millenaristiske forestillinger er helt sentrale for religion i den moderne verden, og man må derfor regne med at de kan gi seg utslag i sosiale reaksjoner.
Anti-kult bevegelser og offentlig debatt

Religionsforskere over hele verden vil i den kommende tid kartlegge hva som egentlig fant sted i San Diego. Men langt hurtigere vil en håndfull smarte sensasjons-journalister ha skrevet en rekke tåpelige bøker om begivenhetene. I USA klager religionsforskere allerede over at mediene igjen har lyttet til de høytropende «Anti-Cult Movements», hvis virke igjen og igjen forkludrer en sunn samfunnsdebatt om emnene. Religionsforskere har således pekt på at folk uten faglig innsikt uttaler seg på et ukvalifisert grunnlag, at politikere reagerer overilt og at begivenhetene benyttes i en politisk eller religiøs retorikk som ligger langt utenfor sakens realia. CNN, den toneangivende nyhetsformidler i Heaven’s Gate affæren, har blant annet basert deler av sine historier på hva de verste representanter for den organiserte motstand mot de nye religioner, bl.a. folk som tidligere har vært straffet for sine forbrytelser mot medlemmer av flere minoritetsreligioner.

Og hva mer er: Ved å debattere tingene på denne måte bekrefter man automatisk de avvikende religioner i deres selvforståelse. Når de demoniseres i offentligheten gjør man det lettere for dem å identifisere omgivelsene som Satan, Antikrist eller noe annet avskyelig, og de bestyrkes i troen på sin egen suverenitet og det ufeilbarlige i egne handlinger. Alene av denne grunn påtar medier og myndigheter seg et enormt ansvar når de gir dominerende plass til de avvikende religioners erklærte motstandere. Flere amerikanske forskere som følger utviklingen på kloss hold mener blant annet at Heaven’s Gate folkenes selvmord har direkte sammenheng med den stemning som Applewhite hadde opplevd gjennom mange års konflikt med det omgivende samfunn.

Selvmordets mening?

Vi kan konstatere at folk begår selvmord av personlige problemer; ensomhet sykdom etc. Vi liker det ikke, men vi innser at folk handler som de gjør fordi de mener noe med det. Vi må erkjenne at religion også kan være en motiverende faktor for noen mennesker – selv om det er uakseptabelt for oss andre, og selv om vi som samfunn ikke kan bifalle det. I tilfellet Heaven’s Gate må vi tilføye at døden var det frelsende og forløsende. Her søkte man døden i lykkelig visshet om et paradisisk liv i en høyere verden. Hverdagens selvmordere har neppe det samme perspektiv når de velger den siste løsning.