Artikkel

Hekseprosessene i Norge og Europa

hekser2.jpg Tror du med prinsessen at vi brente hekser på bål rundt Grunnlovens tid? Eller at det var «kloke koner» som ble brent på bål? Eller tror du kanskje at det var «den mørke middelalder» som var heksebålenes storhetstid? Og med salige Pax leksikon at et tosifret antall millioner hekser ble henrettet, og at en anklage var synonymt med dom og død? Historiker Rune Blix Hagen gir noen konsise svar fra vår tids hekseforskning.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Rune Blix Hagen (publisert 28.08.2007)


(Utdrag fra boken Hekser.)

Tidsrom

Det er vanlig å hevde at det første utbruddet av moderne heksejakt finner sted i Sveits, rundt Genèvesjøen, på 1420-tallet. Omtrent samtidig kan det etterspores lignende prosesser i Roma, og i de nordvestlige regionene Lombardia og Piemonte i Italia. I det hele tatt er det særlig i Alpeområdet mellom Italia, Sveits og Frankrike at det tidligst oppstår forfølgelse av hekser. Det vil derfor ikke være ukorrekt å si at heksene hadde sitt utspring i renessansens Italia.

Rundt 1430 kommer de første lærde avhandlingene om den nye heksetrusselen. Johannes Niders studier fra 1438 i Formicarius er blant de mest sentrale og blir en viktig forløper for den senere Heksehammeren fra 1487. Med periodebestemmelsen tidlig moderne tid eller viser historikerne gjerne til et tidsintervall som strekker seg fra slutten av 1400-tallet og fram til 1800- tallet. De aller fleste formelle rettssakene med trolldomsinnhold finner sted i perioden fra 1420 til 1770, men innenfor perioden er det store variasjoner både geografisk og tidsmessig. Vi kan grovt sett dele forfølgelseskronologien inn i fire hovedfaser:

1420-1520: De førreformatoriske hekseprosessene. I største del av denne fasen er forbrytelsen ikke så klart definert som en kvinneforbrytelse. Derfor finner vi en relativt høy prosentandel menn involvert i sakene. Skillet mellom kjetteri og hekseri er ikke alltid helt entydig under denne første fasen. Prosessene er stort sett konsentrert til Mellom- Europa og fører trolig til noe i overkant av 2000 henrettelser. De fleste sakene er fra tidsrommet 1480 til 1520.

1520-1570: I denne femtiårsperioden forsvinner hekseprosessene så å si fra det europeiske rettsvesen. For å betegne perioden har enkelte historikere skrevet om en latensfase. Den verdslige og geistlige makt brukte sin energi på reformasjon og motreformasjon. Store opprørsbølger av bønder i land som Tyskland kan også ha hatt betydning for mindre intens forfølgelse av heksekriminalitet. Perioden preges dessuten av relativt stor åpenhet i debatten omkring hekseri. Flere statsledere tar initiativet til nøyere undersøkelse av dette diffuse fenomenet, nærmest som et moderne forskningsprosjekt. Den sentrale manualen for heksejakt, Heksehammeren, kom ikke ut i nye opplag mellom 1520 og 1576.

1570-1680: Dette er perioden for den store europeiske hekseforfølgelsen. I denne tiden er hekseprosessene et massefenomen med flere hundre heksebål over korte tidsrom. Prosessintensiteten er størst i årene fra 1580 til 1630. De fleste land opplever større eller mindre grad av forfølgelsesbølger. Heksehysteri og heksepanikk er passende betegnelser på de verste utslagene innenfor denne perioden. Prosessintensiteten i Norge er størst på 1620- og 1660-tallet.

1680-1770: Avtagende forfølgelse og gradvis avkriminalisering av hekseri. I enkelte land, for eksempel Polen og Ungarn, fortsetter trolldomsprosessene til midten av 1700-tallet. De fleste heksesakene i Ungarn kommer opp i perioden 1710-1730.

Ved overgangen mellom 1600- og 1700-tallet har imidlertid rettsapparatet i de fleste land sluttet med å sende mistenkte trollfolk til «bål og brann». Privat rettshåndhevelse i form av lynsjing av kvinner med trolldomsrykte kan etterspores i flere land utover 1700- tallet, men omfanget synes ikke å ha vært særlig stort.

Før 1420 og etter 1770 er hekseprosessene et svært sporadisk fenomen. Fenomenet tilhører primært renessansen og tidlig moderne tid. Harry Potter som skulle skrive et sommeressay om heksebrenning på 1300-tallet, fikk med andre ord svært lite å skrive om.

En av de få sakene man kjenner til fra 1300-tallet og som gjerne blir trukket fram som historiens første hekseprosess, er saken mot den høytstående Dame Alice Kyteler fra Kilkenny i Irland fra 1324. Hun klarte å rømme til England, men hennes tjenestejente Petronilla ble brent for anvendelse av kjærlighetsmagi, for drap på udøpte småbarn og for samleie med demoner. I saken kom det fram at hun tørket opp djevelens sæd etter styggmannens samleie med husfruen. Vi kan vel si at denne saken foregriper det som skulle komme.

Fra Norge har vi en sak fra 1325 mot bergenskvinnen Ragnhild Tregagås, som skulle ha brukt kjærlighetsmagi. Saken handler mer om kristen synd og vranglære enn om hekseri (se rammetekst). De første kjente dødsdommene over norske hekser ble avsagt i Telemark på 1570- tallet.

Det forekom prosesser under seinmiddelalderen i løpet av det tidsrommet vi over har betegnet som den førreformatoriske fasen. Utover prosessene på 1400-tallet var rettslig forfølgelse av trollfolk svært sjelden gjennom den såkalte «mørke» middelalderen, selv om det på denne tiden eksisterte lover rettet mot alle former for magi.

Den religiøse splittelsen på midten av 1500-tallet med påfølgende oppdeling i uforsonlige kirkesamfunn, er en viktig grunn til at antallet hekseprosesser ble så stort. I denne sammenhengen er årstallet 1563 viktig. Da avsluttet det katolske Trent-konsilet sine samlinger og la grunnlaget for en mer militant katolisisme og dermed også for stridigheter mellom de forskjellige kirkesamfunnene. Etter reformasjonen og motreformasjonen var de ulike religiøse retningene svært på vakt mot fiender, særlig indre fiender. Alle former for avvik fra «den rette tro» fikk et mistenkelig slør over seg. Hekseprosessenes begrensning til en bestemt tidsperiode er et av kjennetegnene ved fenomenet, og skiller trolldomskriminalitet fra de fleste andre forbrytelser.

Den sentrale historiske problemstillingen, gjerne kalt heksegåten, ser derfor slik ut: Hvordan forklare et tidsbegrenset fenomen slik som trolldomsprosesser i forhold til et nærmest globalt og tidløst fenomen som trolldomstro? Normaltilstanden er altså at troen på magi vanligvis ikke slår ut i forfølgelse av de som driver med slikt.

Hvor?

Hekseprosessene er et europeisk fenomen med avleggere i de amerikanske koloniene. Verdens mest omtalte hekseforfølgelse fant sted i 1692 i nybyggerbygda Salem (nord for Boston) i det daværende New England. Inkvisisjonen førte slike saker i de spanske og portugisiske koloniene i Mellom- og Sør-Amerika, men her er det bare snakk om enkeltstående rettssaker. 20 heksehenrettelser i Mexico regnes som et unntak for kontinentet som helhet. Den amerikanske urbefolkningen, indianerne, kom til å stå utenfor forfølgelsen, selv om de lenge var oppfattet som djevelens barn.

Hekseprosessene var verst i de mange tyske småstatene (halvparten av dødsdommene), Luxemburg, Sveits, Nord- Italia, Østerrike, Liechtenstein, Skottland, Flandern og Kanaløyene. Dersom vi tenker oss et bredt geografisk belte som strekker seg fra Den engelske kanal gjennom midten av Europa til Ungarn, har vi lokalisert åstedet for brorparten av den store europeiske hekseforfølgelsen.

Anvender vi folketallet som målestokk i forhold til antall henrettelser, står eksempelvis Øst-Finnmark og andre deler av Norden fram som områder med mange hekseprosesser.

Vi finner en god del heksesaker i land som Polen, Ungarn og England. Hekseforfølgelsen er mindre utbredt i Sør-Italia, Spania, Russland, Irland, Nederland og Frankrike. Hekseprosessene kan derfor ikke knyttes til inkvisisjonen i de katolske landene.

Inkvisisjonen var mer opptatt av kjettere enn trollkvinner og var generelt sett skeptisk til hekseri. Europas mest omfattende hekseprosess fant imidlertid sted i Baskerland mellom 1609 og 1614. Men av rundt 7000 mistenkte ble bare 11 baskere brent. Etter 1614 opphørte heksebrenning i hele det spanske imperiet.

Innen de enkelte landområdene kunne det være store forskjeller. I Skottland finner vi nesten ikke spor av prosesser i høylandet og den vestlige delen av landet. Prosessene er konsentrert til de mest utviklede østlige kyststrøkene av landet hvor det bodde flest folk.

I Norge er det motsatt – her finner vi flest heksesaker i det avsidesliggende og folkefattige Finnmark. Andre grenseområder i Europa har også stor prosessintensitet. Det franskspråklige, selvstendige hertugdømmet Lorraine mellom Frankrike og Tyskland blir med sine 400 000 innbyggere (omtrent det samme som Norge rundt år 1600) og 2700 heksehenrettelser Europas kjerneområde for heksejakt. De sørvestlige distriktene av Tyskland har også noen av Europas største konsentrasjoner av rettssaker mot trollfolk. Bispedømmet Bamberg som ligger litt nord i Bayern, opplevde over 400 heksedrap fra 1626 til 1630. Det er flere tilfeller av slike massehenrettelser i tyske lokalsamfunn på denne tiden.

Rettsprosesser mot trollfolk forekom vanligvis der mesteparten av befolkningen bodde i det før-industrielle Europa, nemlig på bygda og i landsbyer. Men tilfeller av heksebrenning fant også sted i byene. I Norges største by på denne tiden, Bergen, var det flere heksebål mot slutten av 1500-tallet. Generelt kan man allikevel si at europeiske byer opplevde enkeltstående hekseprosesser, mens regelrett masseforfølgelse var et landsbyfenomen.

Omfanget av hekseforfølgelse

På basis av arkivfunn går det fram at det formelle rettsapparatet har behandlet saker der noe i overkant av 100 000 personer sto anklaget for trolldom. Av disse fikk knapt halvparten dødsdom, det vil si at opp mot 45 000 mennesker ble brent på bål eller henrettet på annen måte (se tabell 1, til slutt i boka).

I England og New England skulle en dødsdom gjennomføres ved hengning. Halshugging var en annen måte å eksekvere dødsstraffen på i enkelte trolldomssaker. Antallet henrettelser har aktuell trolldomsforskning kommet fram til etter hvert som man har åpnet rettsarkivene. Undersøkelse av gamle justisprotokoller har de siste årene ført til nedjustering av tidligere urealistiske tall. Det er derfor ingen grunn til å tro at nye arkiver vil øke antall henrettelser, snarere tvert imot. Polen har lenge vært oppfattet som et av Europas verste hekseland og 10 000 henrettelser har vært antydet i forbindelse med hekseprosessene. Nyere forskning i polske arkiver viser at man har operert med altfor høye tall. Det virkelige tallet på heksehenrettelser i Polen ligger på rundt 1000, kanskje enda lavere.

Fortsatt kan man lese i mange framstillinger at flere hundre tusen, kanskje millioner, mennesker måtte lide på bålet. Dette er grove overdrivelser. Det har lenge vært vanlig å bruke tallet som en tysker ved navn G.C. Voigt regnet seg fram til i 1784. Etter et høyst tvilsomt og kuriøst regnestykke kom han fram til et prosessantall på 9 442 994 hekser.

Slike fantastiske overdrivelser har vært vanlige gjennom de to siste århundrene. På 1920-tallet ble oppfatningen om brenning av 9 millioner hekser politisert av nazistene og gjort til nasjonalsosialistisk propaganda mot kirken. Samme antall ble også utnyttet av kvinneaktivister på 1970-tallet og koblet til forestillingen om et kvinneholocaust. I et norsk leksikon utgitt i 1979 tar man enda kraftigere i og antyder at «Ein stad mellom 9 og 30 millionar, for det aller meste kvinner, vart gjennom godt og vel to hundreår torturerte og drepne, kanhende den største menneskejakta verda har sett».

Dessverre ser det ut til at millionmyten fortsetter å leve i beste velgående. Hva enhver nordmann bør vite er tittelen på ei bok som skal «bidra til ny kunnskap og refleksjon », utgitt i 2002. Her heter det på side 397 at «i Europa ble sannsynligvis flere millioner kvinner brent på bål». I samme bok (side 396) får vi også presentert myten om Blokksberg.

Igjen: I trolldomsprosessenes tidsalder var det ingen i Norge som kjente til Blokksberg som møtested for heksene. De fleste europeere på 1500- og 1600-tallet fikk aldri oppleve rettslig forfølgelse av trollfolk eller heksebrenning. I et Europa med rundt 100 millioner innbyggere ved inngangen til 1600-tallet kan hekseprosessene regnes som et marginalt fenomen. I et langtidsperspektiv har ikke trolldomsprosessene satt sitt preg på Europas historie.

Enkelte historikere mener at oppgaven består i å forklare hvorfor prosessene ikke grep mer om seg, tatt i betraktning tidens mentalitet med sterk fokusering på djevelens herjinger.

I Norge kan vi dokumentere at 307 mennesker ble henrettet for hekseri fra 1570-årene til 1695 (se tabell 2, til slutt i boka). Heksejakten i Norge rammet Finnmark verst, der fikk iallfall 92 mennesker dødsdom. Til sammen kom nesten 800 mennesker fra hele landet i kontakt med rettsapparatet, anklaget for trolldomsvirksomhet.

Som tallene viser fikk de anklagede langt fra alltid dødsdom. Foruten henrettelse dømtes trollfolk til straff i form av livsvarig landsforvisning, bøter og pisking – det er viktig å understreke at mange mistenkte kvinner gjennomgikk en hekseprosess der utgangen ble frifinnelse. Selv om vi har redusert antall trolldomsdømte nokså kraftig i forhold til tidligere beregninger, er det allikevel ingen tvil om at hekseforfølgelsen er blant Europas mest tragiske, brutale og verste kapitler. Uhyggelige henrettelsesmetoder og radbrekking av hender, føtter og lemmer er avskyelige trekk ved denne rettslige og statlige menneskeforfølgelsen.

Kjønn, etnisk herkomst og religiøst ståsted

Gjennomsnittlig var nesten 80 prosent av de rettsforfulgte kvinner. Europa har hatt en lang tradisjon med å forfølge og demonisere minoritetsgrupper som syndebukker. Som menneskejakt representerer ikke trolldomsforfølgelse noe historisk nytt. Det nye ved denne typen menneskeforfølgelse er overvekten av kvinner.

Det er faktisk den eneste kvinnedominerte forbrytelsen vi kjenner til i historien. Over 90 prosent av alle forbrytere i europeisk historie har ellers vært menn. Et av de vesentligste kjennetegn ved heksejakten er altså det faktum at de fleste heksene var kvinner. Dermed oppstår følgende historiske problemstilling: Hvorfor fikk kvinneforakt en slik uttrykksform i akkurat denne perioden av Europas historie? Hvorfor ble heksekunst forbundet med kvinner i tidlig moderne tid? Forståelig nok er dette et av de mest omdiskuterte emnene i moderne hekseforskning

I enkelte land og regioner, for eksempel Island, Finland, Estland, Normandie og blant samene på Nordkalotten, var det omtrent like mange eller flere menn blant heksene. En stor overvekt av prosessofrene i Salzburg i Østerrike på slutten av 1600-tallet var yngre menn.

I visse områder av Europa ser det med andre ord ut til at trolldomstradisjonen unntaksvis er relatert til menn. Forekomsten av mange menn i enkelte forfølgelsesbølger kan dessuten ha andre årsaker, for eksempel nære slektskapsmessige relasjoner til dømte trollkvinner. I en del sammenhenger der menn sto anklaget for verdslige forbrytelser slik som drap, oppvigleri og tyveri, opplevde de at magi ble lagt til anklagen. Vi ser denne strategien brukt i kampen mot opprørske samiske menn i Nord-Norge.

I de virkelig store heksepanikkene kom jakten helt ut av kontroll og kunne ramme hvem som helst, og dermed gikk en del menn også med i dragsuget. I Norge er det registrert om lag 50 dødsdommer over menn, mens litt i overkant av 250 kvinner fikk dødsstraff. I Vest-Finnmark er det flere menn enn kvinner blant de dømte, noe som har sammenheng med det sterke samiske og kvenske innslaget i befolkningen. I hele Nord-Norge utgjør samene om lag en femtedel av prosessomfanget, og det er altså flest trollmenn blant personer av samisk herkomst.

Forfølgelsen av europeiske trollfolk rammet sjelden jøder, tatere, sigøynere og andre minoritetsgrupper.

Blant de mange trolldomsdømte i de sørvestlige tyske småstatene er det ikke funnet spor av en eneste jøde eller sigøyner. Sinnssyke eller psykisk ustabile individer er heller ikke å finne blant de trolldomsdømte. Det samme gjelder mennesker med «merkelige» sykdommer, slik som eksempelvis epilepsi. Stort sett klarte datidens myndigheter å skille mellom naturlig forårsaket sykdom på den ene siden og folk som var rammet av hekseskudd og unaturlig sykdom forårsaket av trolldom på den andre siden.

Ser vi bort fra land der katolisismen sto sterkt og ikke ble særlig påvirket av reformasjonen, synes religiøst ståsted ikke å ha hatt betydning for hekseprosessene. De mest omfangsrike hekseprosessene i Tyskland fant sted i områder som tilhørte den katolske liga. Sveits og Skottland er eksempler på kalvinistiske land med utbredt forfølgelse.

Det samme kan sies om de protestantiske nordiske landene. Nederland, som tilbød en viss religionsfrihet og som fungerte som tilfluktssted for trosflyktninger fra hele Europa fra slutten av 1500-tallet, har få heksesaker og er blant de landene som tidligst avblåste heksejakten.

Den lærde hekselæren gikk upåvirket ut av de religiøse konfrontasjonene. Den protestantiske utgaven av demonologien fikk visse særtrekk gjennom sin opptatthet av de kloke folkenes virksomhet. Dette skal vi komme tilbake til senere.

Innenfor den moderne heksebevegelsen vil man gjerne se på seg selv som etterkommere av de historiske heksene. Det gir seg utslag i mange merkelige forestillinger. Man oppfatter de hekseforfulgte menneskene som paganister av ymse slag, som den kristne kirke i flere hundre år brukte som menneskeoffer til sin gud Jehova. Slike forestillinger mangler fullstendig historisk belegg. De påståtte heksene var derimot dypt religiøse og gudfryktige mennesker i kristen forstand.

Sivil og sosial status

Var det mulig å kjenne igjen ei heks på hennes utseende og væremåte?

Var heksene fattige, enfoldige, gamle, stygge, enslige og illeluktende kvinner?

Eller kunne de være vakre, unge og forførende adelskvinner?

Det er vanskelig å gi et entydig svar på heksenes sivile og sosiale status. Mange av de anklagede var noe oppe i årene, gjerne over 40 år. Det kan ha sammenheng med at de hadde hatt hekserykte hengende over seg i lang tid før rettsmyndighetene grep inn.

Blant trollkvinnene finner vi imidlertid også unge tjenestejenter og pikebarn, det vil si «trollunger» under 12 år. En god del av heksesakene fra Sverige, Tyskland, New England og Spania er kjent for sitt store innslag av barn, både som prosessdømte og som anklagere. I Norge er det registrert 17 barn blant de prosessdømte. I Finnmark førte vitneprov fra barn og ungdommer til dødsdom over flere voksne kvinner.

Trollkvinnene var oftere gifte kvinner enn enslige. De tilhørte heller ingen spesiell yrkesgruppe, for eksempel jordmoryrket, som enkelte forskere har hevdet. Myten om jordmødre som hekser har sammenheng med at demonologien advarte sterkt mot kvinner som sto i nære relasjoner til nyfødte barn. Å koke suppe på bein fra udøpte spedbarn var blant jordmødrenes diabolske vederstyggeligheter, hevdet flere av hekselærens fremste talsmenn. Men i praksis var jordmødrene ikke spesielt utsatt for anklager om barnedrap.

I mitt materiale fra Finnmark utgjør heksene et tverrsnitt av kystbefolkningen. Bergen har mange trolldomsdømte fra høystatusgrupper. De samme kan sies om en god del av de dømte i Skottland.

Generelt sett viser forskningen at Europas hekser ikke utgjorde en typisk fattigdomsgruppe. Selv om det finnes både fattigfolk, omstreifere og tiggere blant de dømte, forekommer det også mennesker fra høytstående sosiale grupper. I visse deler av det sørvestlige Tyskland var det så mange rikfolk blant de dømte at kritikere beskyldte rettsmyndighetene for å lage gull av blod og menneskeaske gjennom hekseprosessene. Overalt i Europa var det nemlig slik at statsmakten konfiskerte de dømtes eiendom og jordiske gods.

Stort sett vil det være riktig å si at de aller fleste heksene i Europa var utpregede, jordnære landsbykvinner, uten noen marginal posisjon i det lokalsamfunnet de levde innenfor. Forestillingen om heksene som gamle, pukkelryggede, vortebefengte, fattige og stygge kjerringer er mer en arv fra romantikkens tidsalder og fra eventyrenes verden på 1800-tallet, enn fra hekseforfølgelsene på 1500- og 1600- tallet.

Lovgrunnlaget

Trolldomskriminalitet var regnet som et absolutt lovbrudd i de fleste europeiske land og oppfattet som en av datidens mest alvorlige forbrytelser. Diabolisme (djevelpakt) var trolldommens verste form, men også skademagi og hvit magi (signeri) kom ofte i rettens søkelys. På 1500- og 1600-tallet vedtok en rekke europeiske land egne trolldomslover, ofte hjemlet direkte ut fra Bibelen, det vil si ut fra lovbestemmelser i det gamle testamentet.

Særlig protestantiske land kom til å legge vekt på Moselovene i den strafferettslige utviklingen. Den hellige skrift fikk betydning for lover i saker som gjaldt sedelighet (sodomi, utenomekteskapelig samleie, blodskam), drap og trolldom.

Lovene formidlet en streng religiøs anskuelsesmåte i regimenes interesse. Det vanligste skriftstedet som legitimerte forfølgelse av trollfolk, er 2.Mosebok 22,18 hvor det heter: En trollkvinne skal du ikke la leve. Med henvisning til dette skriftstedet krevde Martin Luther at slike «Djevelhorer» skulle brennes. Derfor heter det i Dansk og Norsk Lov av 1683 og 1687 (artikkel 6-1-9):

«Befindis nogen Trold- mand, eller Troldquinde, at have forsvoret Gud og sin hellige Daab og Christendom, og hengivet seg til Diævelen, den bør levendis at kastes på Ilden og opbrændis.»

Men også andre typer magi enn diabolisme var kraftig fordømt i Bibelen. I 3. Mosebok 19,31 advares det mot spådomskunst:

«I skal ikke vende eder til dødningemanere og ikke ty til sannsigere, så I gjør eder urene ved dem.»

Og i samme bok 20, 27 gis det grunnlag for sterke reaksjoner mot folk som driver med slikt:

«Når det i en mann eller kvinne er en dødningemaner-ånd eller en sannsiger-ånd, da skal de late livet.»

Alle typer magi, svart eller hvit, skadende eller helbredende, var altså ut fra tidens teologiske grunnsyn en forbrytelse mot Gud.

De aller fleste trollfolk i Danmark og Norge er dømt etter hovedforordningen mot trolldom fra oktober 1617. I 1617-lovgivningen defineres «rette trollfolk» som de som har «bebundet» seg eller omgår djevelen. I perioden fra 1593 til 1617 hadde Norge en av Europas strengeste lovgivninger i heksesaker. Da risikerte signere (healere og «hvite» hekser) dødsdom.

Etter å ha vært en sovende bestemmelse i lengre tid, ble trolldomslovene i Norge omsider opphevet i 1842. Dermed var trolldom avkriminalisert og oppfattet som en ikke-eksisterende forbrytelse. Tidligere trolldomslovgivning ble nå til kvakksalverlover.

Datidens lovbestemmelser åpnet for bruk av tvang for å presse fram tilståelser. Anvendelse av psykisk press og direkte tortur er et gjennomgående kjennetegn ved den historiske hekseforfølgelsen. Mange av de fantastiske tilståelsene er kommet fram som følge av brutal tortur og hard justis, ikke minst gjelder dette innen de store kjedeprosessene. De sikkerhetsventilene som var bygd inn i datidens strafferettspleie når det gjaldt tortur, ble gjerne satt til side av lokale rettsinstanser.

En god del av hekseprosessene over hele Europa var justismord sett i forhold til landenes egne juridiske standarder. De brøt med interne normer i samtidens offisielle rettsforståelse. Men det er viktig å legge merke til at den juridiske prosedyren i mange land tillot en viss bruk av pinlig forhør. Anvendelsen av tortur førte til at flere mistenkte mennesker enten døde som følge av behandlingen de fikk eller begikk selvmord under forvaring. I Norge kjenner vi til at minst 13 kvinner har dødd under slike omstendigheter før sakene deres kom opp til endelig dom.

Torturistene gikk ofte lenger enn hva lovhjemmelen tillot. Anvendelse av pressmidler slik som den såkalte vannprøven er eksempel på tiltak med tvilsomt rettsgrunnlag. Ingeborg fra det lille kystværet Makkaur ytterst på Varangerhalvøya ble prøvd på vannet en januardag i 1663. Hun fløt, men ville allikevel ikke si noe da hun kom opp av vannet. Dermed var det klart for det pinlige forhøret. Hun ble pint og klippet med glødende tenger, og med «Svovl paa hendes Bryst paa Pinebænken ». Deretter spurte torturistene om Ingeborg ville bekjenne. Hun ga dem følgende svar:

«Jeg kan ikke lyve på meg selv eller noen andre. Å nei, så kan de pine kroppen, men sjelen skal de dog intet pine.»

Noen dager senere døde Ingeborg uten dom. Liket ble slept ut av fengslet, av samtiden betegnet som trollkvinnehullet på Vardøhus festning, og lagt ut på øya ved galgen.

Tortur kunne i tillegg brukes som en del av straffen. Ei trollkvinne som ble brent i Gdansk i Polen i 1573, måtte først gå rundt i byen mens hun ble klippet med rødglødende jerntenger. I en så alvorlig forbrytelse var det viktig å skremme tilskuerne gjennom et «skrekkens teater».

Hekseforfølgelse i dag

Mange afrikanske land er i dag plaget av en nokså intens hekseforfølgelse som minner mye om prosessene i Europa.

På samme måte som i det tidlige moderne Europa ser dagens hekseforfølgelse i Kongo, Sør-Afrika, Zimbabwe, Kamerun og andre land ut til å ha sammenheng med modernitetens oppkomst. Fenomenet er altså ingen rest fra en tradisjonell afrikansk kultur som vil forsvinne med moderniseringen, snarere tvert om.

Nelson Mandelas regime i Sør-Afrika måtte på 1990-tallet opprette asyl for hekseflyktninger for å demme opp for hekseforfølgelsen og for å gi de forfulgte en viss grad av beskyttelse. I perioden fra 1970 til midt på 1980-tallet er det registrert godt over 3000 drap på såkalte hekser i Tanzania. Om lag 70 prosent av de drepte var kvinner. Opplysninger fra det tanzanianske familieministeriet går ut på at ytterligere 5000 mennesker døde som følge av heksejakt i årene mellom 1994 og 1998. 80 prosent av ofrene var eldre kvinner, og de fleste av drapsmennene var unge menn mellom 16 og 35 år.

I flere tilfeller støttet landsbyfellesskapene heksedrapene og betalte mennene for å utføre det de oppfattet som gode gjerninger. Dette er bakgrunnen for et avsnitt i Amnesty Internationals årsrapport fra 2000. Her heter det at flere hundre eldre kvinner ble drept av landsbymobben for å ha utført heksekunst. Det hevdes videre at drapsmennene var innleid av mennesker som følte seg rammet av heksekunsten. Selv om regjeringen kritiserte hendelsene og kalte det en «nasjonal katastrofe», mener Amnesty at myndighetene har gjort lite for å hindre volden og stille de skyldige for retten.

De nordlige provinsene av republikken Sør-Afrika har vært hardt rammet av hekseforfølgelse. Fra januar til april 1994 anslo Lebowa-politiet at 60 mennesker mistet livet som følge av en lokal heksejakt. I løpet av en natt i februar 1995 ble sju gamle kvinner maltraktert, helt bensin over og brent levende i landsbyen GaMolepo. Andre hekser ble sperret inne i hyttene sine og brent sammen med både hus og eiendeler. En heksedoktor eller tradisjonell healer hadde pekt ut kvinnene som skyldige i å ha dirigert et dødelig lynnedslag mot ei ung skolejente. De som utførte ugjerningen, ble hyllet som helter i landsbyen.

Det rapporteres stadig om lignende summariske massehenrettelser. Bare i løpet av juni måned 2001 ble rundt 800 påståtte hekser tatt av dage i Aru-regionen i Kongo. Det som kommer fram i vestlige medier om denne moderne hekseforfølgelsen, er sannsynligvis bare toppen av et isfjell. En 54 år gammel kvinne og hennes datter på 24 år ble steinet og brent i hjel i begynnelsen av september 2002. En stammemobb i Bochum-distriktet i det sørlige Afrika anklaget dem for å ha utøvd hekseri. Dermed ble de dratt ut av sitt hjem, kastet stein på og tent fyr på etter å ha blitt helt bensin over.

Fra andre verdensdeler enn Europa og Afrika har det gjennom hele 1900-tallet fra tid til annen blitt meldt om brenning av hekser. Etter frigjøringen har heksebrenning også økt i India. Sommeren 2000 fanget vestlige medier opp en sak fra de sørligste deler av landet der tre kvinner og to menn ble helt bensin over og satt fyr på. På samme måte som i mange afrikanske land var det en indisk heksedoktor og spåmann som hadde avslørt de fem heksene i nabolaget. I slutten av juli 2002 ble fem kvinner slått i hjel til stor applaus fra en jublende folkemasse i en indisk landsby ved foten av Himalaya. Landsbyjuryen fant kvinnene skyldige i å ha drevet heksekunst slik at en sjåfør døde av en ukjent sykdom.

(Rune Blix Hagen er førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Tromsø. Boken Hekser kan du bestille her.)