OK, det er ikke det at jeg er uvant med mediale snåserier. Heller ikke at virkeligheten tar en snåsete retning. Men denne uken har det kanskje vært litt mer av det gode enn vanlig. Det har bare bittelitt med sesongens snørring og feber å gjøre.

Vi kan begynne med dagen i dag, siden det er utgangspunktet for at jeg (noe motvillig) forflytter meg fra varm stue til vindkjølt kontor. Jeg halvvåknet til nyseanfall, snørring, sår hals og nyheten om at en eldre herre var «såret» over at en annen, ikke fullt gammel, men ikke desto mindre ærverdig nok, herre, hadde antydet at det ikke var alt den eldste hadde fortalt om livet sitt som hang helt på greip.

Siden jeg har snakket (bitte)litt med Ronnie underveis og har en vag idé om hva han har utelatt fordi han ikke synes det var solid nok dokumentert, aner det meg at de kritiske momentene nok kan legges på bordet for felles inspeksjon. Mitt tredje øye forteller at det nok ikke blir aktuelt nå heller, og at den eldste fortsatt helst ikke vil i dialog.

Det å være «såret» er imidlertid en nokså generell strategi i møte med kritisk oppmerksomhet (og jeg blir virkelig lei meg om noen er kritiske til det …), så saken ville fort vært glemt om det ikke hadde vært dagen fra Snåsa.

Neste sak ut var sannsynligvis den første, nemlig politiinspektøren som skulle ha seg frabedt ikke-overnaturlige forklaringer på Gjerstads virke i et konkret tilfelle.

Nei, det å være flink med folk og et varmt medmenneske i møte med andres lidelser er nok, når man har skaffet et navn, til å få hvem som helst til å gripe til post hoc ergo propter hoc som refleks. Om det er aldri så forståelig er det kanskje ikke spesielt imponerende, særlig ikke koblet med den siterte holdningen om at «ingen skal fortelle meg noe annet». Men at folk, selv om de er politiinspektører, tror det meste på privat hold er hverken oppsiktsvekkende eller noe å hisse seg opp over.

Med mindre man ikke skiller mellom profesjonens bevisføring og den personlige tro. Jeg har sett nok om kjedelige rettssaker der «ingen skal fortelle meg noe annet» later til å ha vært dominerende både som holdning og i praksis som bevisføring til å ha det vagt i bakhodet. Uten at jeg ville tro det hadde noe å si her – ikke uten dokumentasjon.

Det er vagt sett her dagens «oppklaring» kommer inn. Da jeg noe senere på dagen ble oppringt av Dagbladet om saken, svarte jeg på spørsmål om politifolk som tror på «synske», ikke på politifolk som tror på «helbredere». Det er en nyanse jeg ikke er sikker på at er like forståelig for alle, så for sikkerhets skyld skal jeg si (gjenta) bittelitt om akkurat dét, men kort sagt er sammenligningsleddet potensialet for legen som tror (mest) på healing.

Politifolk er som folk flest. De har, i varierende grad, en viss trening i å samle inn og vurdere bevis, men de blir ikke plutselig av en særdeles skeptisk natur det øyeblikket de går inn i yrket. De tror mye forskjellig, akkurat som professorer, gravemaskinførere og fransklærere. Men forestillingen om «synskhet» er av større potensiell betydning for politifolk enn de fleste av disse gruppene fordi en del innbilt synske gjerne vil ha med etterforskninger av «det ukjente» å gjøre og kommer med tips i slike saker. Gjentatte ganger.

Hvis man blander personlig tro og yrkesmessig vurdering her, og det er etter alt å dømme fristende for dem som tror på sånt fordi man nettopp tror på den beviselig fungerende evnen «synskhet» på basis av «egne opplevelser» (eg «egne tolkninger» av det man husker), blir ikke resultatet alltid veldig vakkert. Spesielt ikke koblet med en «Palme-etterforsknings-lik» overbevisning om at «ingen skal fortelle meg noe annet». («Det er min teori, ergo er den god.»)

Ut fra det som står online virker det som om jeg svarte på et spørsmål om helbredelse. Betydningen av at politifolk tror på helbredere er virkelig ikke all verden.

I samme forbindelse sa jeg også at hvis man var generøs, antydet det mest positive av noenlunde anstendig, parapsykologisk forskning at hvis synskhet i det hele tatt finnes, så er evnen så svak og upålitelig at den i praksis ikke er anvendelig til noen verdens ting. Det blir rett og slett for vanskelig å skille støy fra signal. Den mindre generøse varianten ser på hva slags «prior probability» som er tilgjengelig for synskhet i det vi mener å ha etablert av kunnskap om verden rundt oss. Da blir det potensielt svake signalet overveiende sannsynlig til noe helt annet.

Jeg kan godt si noe kritisk om tolkningen av helbrederes virke som noe «overnaturlig» – hvilket jeg også gjorde etterhvert, nemlig å gjenta at post hoc ergo propter hoc er logisk ugyldig, og at det finnes (slik Francis Lundh utmerket gjorde oppmerksom på i VG) bedre funderte forklaringer på virkninger i etterkant av møter mellom mennesker – men det var altså i høyst begrenset grad det jeg gjorde i intervjuet.

Uten at nyansene sannsynligvis spiller noen rolle for andre.

Når jeg snakker om uken fra Snåsa, handler det imidlertid ikke bare om det bokstavelig snåsiske. Vi har jo også hatt én av den nyere Norgeshistoriens morsomste rettssaker i uken som gikk:

Tirsdag behandlet Nord-Gudbrandsdal tingrett det som må betegnes som en historisk rettssak. Det handlet om kjøp og salg av et hus på Vinstra, der det angivelig spøker.

Kort sagt: huskjøper vil heve kjøpet pga spøkelser, selger synes det er litt dumt og har bragt førstnevnte for retten for å få det hun har krav på. Bevisføringen i saken er, ut fra de dessverre sparsommelige referatene, morsomme nok. Her får vi alt fra resirkulerte spøkelsesfortellinger fra agurksesongen (som ser ut til å ha blitt permanent) til bildebevis. Noen har nemlig dokumentert «orbs og «følt» noe:

Da jeg kom inn i huset ble jeg veldig svimmel og tungpustet. Jeg merket en dragning mot kjøkkenet i andre etasje.
Jeg kunne fornemme energien fra en mann og en kvinne som lå igjen i huset.

Jeg for min del skulle gjerne ha invitert det kaffelagende spøkelset til eget hus – her er nok husstøv til å manifestere seg som «orbs» når som helst – om det ikke var for den uvanen det angivelig har med å spille trekkspill. Der går grensen.

Men innvollsormen min og jeg kan knapt vente på utfallet av saken og er egentlig litt ambivalente i forhold til utfallet. Tenk så mange arbeidsplasser og så mange morsomme prospekt et rettslig medhold for å heve kjøpet vil kunne medføre! Ikke bare må du oppmuntres til å ha med byggkyndige, du må også medbringe synske, sjamaner, prester eller spesialinnkjøpte spøkelsesdetektorer. Og i rettssaker må du jo også dokumentere at det reellt er spøkelsene (dem sjamanen overså) du vil ha deg frabedt, ikke våtromsproblemene du burde ha oppdaget, eller lånestørrelsen du ikke orker leve med …

Dom i saken faller visstnok om to uker. Ta med synske og vedd om utfallet.

(Jeg nevner forøvrig spesifikt det med å ta med prest fordi den norske kirke nå har begått en generell liturgi om «velsignelse av hjem» som (ikke minst) skal få slutt på opplevelser av spøkerier. Det kommenteres visstnok kort i morgendagens Lørdagsrevy, og da i noe mindre kjedelige former enn hva større plass og mindre ledende spørsmål ville medført. En mer fullstendig redegjørelse ville neppe vært veldig mye å bry seg med.

Men det gir muligens anledning til å bli angrepet for noe annet enn støtte til barneofrende sataniske NWO-agenter som bomber all verdens land og dessuten sprer Chemtrails. )

Nevnte jeg at noen vil snakke mer om snåserier og nordmenn allerede i kveld? «HerreXenu» er ikke dekkende nok.

(For den som trenger litt motsnåsisk behandling har Gunnar Tjomlid sagt sitt i klare ordelag i dag.)