Artikkel

Heyerdahl uten peiling – Om Heyerdahl & Lillieströms bok «Ingen grenser»

Thor Heyerdahl har skrevet bok. Ifølge Christian Keller burde han kanskje ha latt det være. For hvor mange grove feil og stygge unnlatelser kan en populærvitenskapelig bok tillate seg?


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

av Christian Keller


Thor Heyerdahl liker å framstå som amatøren som med sine enkle spørsmål stiller forskersamfunnet til veggs. Denne rollen inntar han også i boka «Ingen grenser», skrevet sammen med Per Lillieström. Boka skal etter forfatternes eget utsagn inneholde nye og kontroversielle teorier om bl.a. den norrøne befolkningen på Grønland i middelalderen, og om Leiv Eiriksson som «katolsk misjonær». Teorier som de to forfatterne venter vil skape debatt.

La meg si det med en gang – teoriene til de to består stort sett av resirkulert materiale og er knapt verdt en debatt. Men det er andre forhold ved denne boka som forskersamfunnet absolutt burde ta et oppgjør med. Hvor mange faktiske feil kan man tillate seg i det man pretenderer skal være et populærvitenskapelig arbeid?

Under lanseringen av boka koketterte Heyerdahl med at det var en fordel «ikke å ha peiling på det en skal begynne på.» Mangel på kunnskap er altså en dyd hvis man vil gjøre nye oppdagelser. Denne uttalelsen kunne kvalifisere til en debatt i seg selv. I virkeligheten avslører denne holdningen det som kanskje er Heyerdahls største svakhet.

Alminnelig anstendighet tilsier at allerede kjent stoff ikke skal publiseres som «nye oppdagelser». Heller ikke skal man utgi andres oppdagelser i sitt eget navn. «Vårt mål med boken har vært å forsøke å belyse en del av det som hittil har ligget i et vitenskapelig mørke», sa Heyerdahl på pressekonferansen. Men boka er utformet på en slik måte at det tidvis er vanskelig eller umulig for en ukyndig leser å skille mellom hva som er forfatternes egne oppdagelser og teorier, og hva som er andres. Jeg mener det er et forskningsetisk problem hvis teksten i et populærvitenskapelig verk utformes på en slik måte at det kan oppstå tvil om opphavet til det stoffet som presenteres. Denne type uklarheter, som det er flere av i boka, burde vært ryddet av veien før den gikk i trykken.

Ut fra boka har jeg valgt noen få eksempler fra mitt eget fagområde, hvor jeg lett kan kontrollere Heyerdahl og Lillieströms opplysninger: Heyerdahl gjør et nummer av å ha fått adgang til Vatikanets hemmelige arkiv, og hevder derfor å kunne publisere hittil ukjent stoff. På side 228-229 presenterer han eksempelvis en liste over Grønlands biskoper i middelalderen: «Det var ved hjelp av erkebiskop Mejía og hans assistenter at jeg fikk listen med navn på alle katolske biskoper som sto oppført under katedralen St. Nicolai i hovedsetet Gardar på Grønland i perioden 1112 til 1550. Jeg drømte ikke om at den var bevart i Roma når den var gått i glemmeboken i Nordens kirkehistorie.» (Min vektlegging)

Her gis leseren feil informasjon: Bispelisten er meget godt kjent i norsk kirkehistorie, og er for øvrig et av de mest sentrale dokument i Grønlands historie: Grønlands biskopliste ble først publisert av Tormod Thorfæus i 1706 (ny utgave 1947). Deretter i standardverket Grønlands Historiske Mindesmærker, trykt i København 1845. Dessuten ble den i 1913 utgitt i det som er middelalderforskernes mest brukte kildesamling, Diplomatarium Norvegicum. Denne listen er ikke bare mer detaljert, den har også omkring et halvt tusen henvisninger til samtlige andre middelalderdokumenter hvor Grønlands-bispene er nevnt. Grønlands kirkehistorie er dessuten grundig behandlet i våre to store norske kirkehistorier; Keysers fra 1856-58 og Kolsruds fra 1958. Når Heyerdahl hevder at denne listen har gått i glemmeboken, så må han enten tale mot bedre vitende, eller så har han ikke engang åpnet en kirkehistorie.

En forståelig feil fra en eldre herre? Dessverre. For Heyerdahl bruker biskoplisten som argument for at Grønlands befolkning levde til ut på 1500-tallet, femti til hundre år lengre enn de siste arkeologiske dateringene. «I perioden mellom 1112 og 1520 ble den katolske kirken til en virkelig maktfaktor og Grønlands store landeier.» sier Heyerdahl, og vil overbevise oss med listen som viser at den siste biskopen ble utnevnt i 1520. For da må vel befolkningen på Grønland ha levd like lenge?

Å nei da, Heyerdahl bommer igjen. Han forteller ikke at på 1400 og 1500-tallet var «biskop av Gardar» en honorær tittel for biskoper som aldri dro for å besøke sitt bispedømme vest for havet. Et bispedømme der det ikke lenger var liv.

Men Heyerdahl vil gjerne gi inntrykk av at det fremdeles var mengder av folk på Grønland etter 1500. Derfor refererer han til noen pavebrev fra 1400-tallet som skal bestyrke denne oppfatningen. Brevene omhandler Grønland, men Heyerdahl og karteksperten Lillieström «glemmer» å fortelle leseren at på den tid var «Grønland» blitt et samlebegrep på alt land som omkranset Nord-Atlanteren, fra Labrador i nordvest til Novaja Semlja i nordøst, inklusive bl.a. det nåværende Svalbard. Flere av brevene handler derfor egentlig om nordnorske og karelske forhold (bl.a. det viktige pavebrevet fra 1448).

Årsaken til at Heyerdahl og Lillieström vil gi bosetningen på Grønland en så sen datering er at dette skal passe med en av deres andre teorier, nemlig at portugiserne drev med slavetokt på Grønland etter 1450, og at Portugal skal ha overtatt Grønland i henhold til Tordesillasavtalen i 1494. Deretter skal nordboerne, stadig ifølge Heyerdahl og Lillieström, ha endt sine dager som slaver på sukkerplantasjene på Kanariøyene (s. 355-358).

Denne teorien ble grundig tilbakevist av Helge Ingstad i en kronikk for et år siden. Sammen med professor Tom McGovern fra New York påpekte undertegnede i en kronikk i Dagbladet at de arkeologiske dateringene viser at koloniene på Grønland var utdødd lenge før 1494. Det er som å skvette vann på gåsa.

Innen historisk forskning er det alminnelig praksis å tilpasse teoriene etter de dateringer som foreligger. Heyerdahl og Lillieström gjør det omvendt; i dette tilfellet er dateringene tilpasset teorien. Dermed ser man også at når Heyerdahl gir inntrykk av å ha «oppdaget» biskoplisten i Vatikanet, så får dette følger for den videre argumentasjon. «Oppdagelsen» kan gi den ukyndige leser inntrykk av at her kommer nye data som forskningen ikke har kjent til tidligere. Et like graverende eksempel er omtalen av Adam av Bremens kirkehistorie fra 1000-tallet, som Heyerdahl også gjør et nummer av å ha «funnet» i Vatikanarkivet. Men dette «funnet» er også godt kjent fra før.

På s. 221 sier Lillieström at «…ingen later til å ha innsett at hans [Adams] opplysning om Grønlands og Vinlands oppdagelse […] er nok til å avfeie enhver tvil om hovedpoenget […] Vinland var alminnelig kjent i Norden og tydeligvis også andre steder i Europa…». osv. osv.

Hva i all verden mener han med et slikt utsagn?

Adams opplysning om Vinland har vært sentral i Vinlandsdebatten siden 1845. Alle fagfolk har visst at Vinland var et kjent begrep i Europa på 1000-tallet. Spørsmålet har vært hva man skulle legge i begrepet: Gustav Storm diskuterte emnet i 1887 og 88. Fridtjof Nansen tok opp spørsmålet etter de samme linjer som Heyerdahl & Lillieström i to arbeider i 1911, men kom til et annet resultat. Finnur Jónsson diskuterte saken i en artikkel samme år. Daniel Bruun presenterte alle kilder og diskusjonsinnlegg i 1918. Helge Ingstads diskusjon av emnet er faktisk nevnt av Heyerdahl, men etter Helge og Anne Stine Ingstads oppdagelse av den norrøne boplassen på Newfoundland i 1961 fulgte en internasjonal debatt som ikke er referert med ett ord. Og Ingstadenes publisering av boplassen på Newfoundland er ikke engang oppført i litteraturlisten.

Hvordan kan det ha seg at 150 år med vitenskapelig diskusjon blir fortiet på denne måten? Kan det være at Heyerdahl og Lillieström rett og slett ikke kjenner faglitteraturen, eller ligger det andre motiver bak? Uansett så inneholder ikke Heyerdahl og Lillieströms utredning om navnet Vinland ett eneste nytt poeng. Alt er sagt før. Nok et eksempel: Ivar Bårdsons Grønlandsbeskrivelse fra midt på 1300-tallet er omtalt i et eget kapittel. Heyerdahl sier (s. 250) at han hittil bare har sett «indirekte henvisninger og korte utdrag av det han skrev». Og så finner han altså hele teksten i det Arnamagneiske Institutt i København. Hvoretter han sørger for at Grønlandsbeskrivelsen blir oversatt til norsk ved Jan Ragnar Hagland og publisert i boken. «Antagelig har ikke så mange hatt anledning til å lese dette før oss.» sier Heyerdahl tre sider senere, i forbindelse med omtalen av to kongsgårder i Østerbygden.. «Men de må jo ha undret seg i sitt stille sinn.»

Leseren må jo tro at det dreier seg om et ukjent eller lite kjent dokument som nå presenteres for et norsk publikum for første gang. Det leseren ikke får vite, er at Grønlandsbeskrivelsen har vært publisert tre ganger tidligere. Først i Grønlands Historiske Mindesmærker i 1845, så av Finnur Jónsson i 1898 og på nytt av ham i 1930 etter oppdagelsen av en til da ukjent avskrift. Hvorfor forteller ikke Heyerdahl & Lillieström at Ivar Bårdsons Grønlandsbeskrivelse er sentral i diskusjonen om lokalisering av fjord- og kirkenavnene i Nordbobygdene på Grønland, en vitenskapelig diskusjon som har pågått gjennom mesteparten av det 20. århundre, med bidrag av kapasiteter som Povl Nørlund, Christen Leif Vebæk, Knud J. Krogh, og en lang rekke andre. Har de ikke lest denne litteraturen? Hvorfor forteller de ikke at Grønlandsbeskrivelsen dessuten er diskutert både i Vera Henriksens bok Mot en verdens ytterste grense fra 1988, og i Kirsten A. Seavers bok The Frozen Echo fra 1996. Forfatterne har kanskje ikke lest dem heller?

Denne tilsynelatende mangel på kjennskap til helt sentral litteratur blir enda mer påfallende når de to omtaler et av de mest kjente falsum i arkeologiens historie, Kensingtonsteinen. Den ble funnet i Minnesota i 1898 av en svensk utvandrer ved navn Olaf Ohman, og bærer en slags runeinnskrift som med 90 % sannsynlighet er laget av ham eller hans venner.

Den filologiske debatten om innskriften kan med fordel føres av kyndigere folk enn meg. Lillieström leverer en lengre argumentasjon for hvorfor innskriften ikke kunne ha vært laget av den enfoldige Ohman. For å gjøre en lang historie kort, så unnlater han å nevne den kanskje viktigste boken om Kensington-problematikken, Theodore C. Blegens The Kensington Rune Stone. New Light on an Old Riddle fra 1968. Den tar nettopp for seg omstendighetene omkring funnet, og ikke minst hvilke kunnskaper Ohman og hans venner hadde om runer. Her imøtegås de fleste av de argumentene Lillieström framfører, selv om boka er skrevet for tretti år siden.

Heyerdahl på sin side gjør spørsmålet om Kensingtonsteinens ekthet til et spørsmål om finneren Ohmans vandel. På s. 331 oppsummerer han debatten:

«Det er et svakt argument i en vitenskapelig debatt når den angripende part har sluppet opp for faglige innvendinger og griper til beskyldninger om uhederlighet -særlig når det ikke finnes et eneste bevis. Heri ligger bevisbyrden etter min mening helt og holdent hos anklageren, som må påvise at en hederlig mann er uhederlig, og at en uskolert svindler dessuten er så dyktig at han kan lure en hel verden av vitenskapsmenn og detektiver.»

Når Heyerdahl her hevder at debatten handler om påstander om finnerens uhederlighet, så trekker han oppmerksomheten bort fra det faktum at det er kommet en rekke filologiske og skrifthistoriske argumenter som bestrider innskriftens autentisitet. Disse arbeidene er ikke referert i boka.

Kampen om Kensingtonsteinen bunner i etniske konflikter i USA, der skandinavene er en aktiv part. Selve steinen er utstilt i et eget museum i den lille byen Alexandria på prærien i Minnesota. Utenfor museet står en ti meter høy betongstatue av en viking kalt Big Ole. På skjoldet hans står med røde bokstaver: Alexandria. Birthplace of America. Amerikas fødested???

Lakota Sioux indianerne som en gang eide området, bor på et reservat rett i nærheten. For dem er føljetongen om Kensingtonsteinen mer enn en historisk konstruksjon. Den er et eksempel på hvordan skandinaviske innvandrerne ikke bare har stjålet deres land, men også deres historie.

Alt i alt må det konkluderes at boka «Ingen grenser» rett og slett ikke tåler nærmere granskning. Og det er ikke fordi teoriene i boka provoserer. Det skal nemlig godt gjøres å bli provosert av teorier som langt på vei ble framført av Kåre Prytz i boka «Vestover før Columbus» for syv år siden, selv om Prytz ikke nevnes i «Ingen grenser». Selv vil jeg nok heller se folk velge Vera Henriksens «Mot en verdens ytterste grense. Vest for storhavet – Grønland og Vinland» fra 1988, som faktisk er helt etterrettelig, men ikke nevnt.

Heyerdahl og Lillieström har tydeligvis behov for å framstå som om de er alene på scenen.