"Hjernevask" – et historisk gløtt

Publisert: 03.08.2009 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Det finnes en del noenlunde (oftest statistisk) virkningsfulle teknikker til manipulasjon av mennesker. Jeg har nevnt det her tidligere i litteraturen om atferdsøkonomi og overtalelse. Men den sterke formuleringen av illegitim manipulering man finner i uttrykk som ‘hjernevask og ‘tankekontroll’ betraktes jevnt over som politisk retorikk og når det dukker opp i «vitenskapelig» sammenheng, som pseudovitenskap.

Jeg skal ikke gå dypt inn på årsakene her. Jeg bare kom på det i dag da jeg snublet over litt bekymring om hjernevask og tankekontroll i forlengelsen av The Manchurian Candidate. Det er en komplisert historie som fortjener mye bredere gjennomgang enn her, men det er en slags introduksjon til en flik av historien.

Til saken

Konspirasjonsfolklore har fortrinnsvis inkludert påstander om at «Den Store Sammensvergelsen» på et eller annet vis kontrollerer informasjon og styrer folkets tanker. I forlengelsen av Koreakrigen fikk denne typen tenkning en ny utforming. Tidligere teorier om tankekontroll dreide seg helst om media: Jøden, Illuminati, finanskapitalen, kommunistene eller andre fiender kontrollerte offentlig tilgjengelig informasjon og styrte tanken i bestemte baner.

Det er en psykologisk sett ytre forestilling, om passivt mediekonsum på produsentenes premisser. (Hvilket som tidligere nevnt allerede er overforenkling langt over til det nokså misforståtte om mediebruk.) Så skjer noe ny-gammelt i forestillingsverdenen: Onde krefter trenger inn i individets selv, utenfor bevissthetens visshet og kontroll. Med hjernevaskteoriene kunne tankekontrollen flytte inn i individet, og psykologien entret bildet på en ny måte.

«Hjernevask» og «tankekontroll» brukes gjerne synonymt og løselig om tvangsprosedyrer som skal tilsidesette individets frie vilje og få det til å endre oppfatninger og atferd. Begrepet «hjernevask» har en bestemt ideologisk forhistorie: det ble anvendt på det som ble sagt å være kommunistiske strategier for å rekruttere fiender og resosialisere av dissentere (e.g. Hunter 1956).

Slike strategier var høyst reelle, om de ikke hadde så meget til felles med mytene om hva de inneholdt. Prosessene skulle få kommunismens fiender til å innse sine egne feil og bli overbevist om myndighetenes og ideologiens fortreffelighet.

Slike prosesser fikk interesse i lys av den kalde krigen og dens fokus på kommunismens overgrep. Stalins «Moskvaprosesser», der den ene etter den andre tilsto usannsynlige og tildels umulige forbrytelser i detalj, vekket oppsikt og (blant de mer vantro) mistanke: hvordan kunne det ha seg at folk tilsto – robotaktig, men tilsynelatende frivillig – handlinger som ikke bare stred mot alt de hadde stått for, men også var klart usanne og tildels nær umulige?

Spørsmålet ble akutt relevant, ikke minst som resultat av krigsfangeproblematikk under Koreakrigen. Amerikanske soldater ble uunngåelig nok tatt til fange og internert. Etter en tids fengsling ble enkelte av disse brukt i propaganda, for eksempel mens de tilsto amerikanske krigsforbrytelser (e.g. Hunter 1956:44f.; cf. Spanos 1996:49).

Bakgrunnen for at enkelte ga etter var som regel en kombinasjon av straff og belønning: Man utsatte for eksempel fangene for sterkt ubehagelige forhold og lovet at de skulle bli bedre om man bare gjorde som vokterne sa. Noen ganger var virkemidlene mer raffinerte, men med få om viktige unntak oppnådde man først og fremst kun ytre tilpasning. Fangene kunne nok iblant snakke vokterne etter munnen, men det var færre som mente noe med det.

Det var enda færre som fortsatte å mene noe med det når de ble sluppet fri. Dette ble også etterhvert rapportert i de klassiske forskningsarbeid på fenomenet (Schein 1961; Lifton 1961). Det forhindret ikke at folkelig teoretisering tok en ganske annen retning, og elitene var ikke stort bedre. Idéer om hjernevask kom til å bli preget av alt annet enn nøktern granskning.

Forskningen kom her, som så ofte ellers, så langt i etterkant at den ikke maktet å forme folkelig oppfatning i særlig grad.

Andre var tidligere ute. Det ser ut til å være stor grad av konsensus om at selve fokuset på hjernevask i 1950-årene stammet fra amerikansk, antikommunistisk «mot»-propaganda: Edward Hunter, skribenten som introduserte begrepet og som populariserte teorien i artikler og bøker, arbeidet for CIA (e.g. Anthony & Robbins 2005:250). Det virker klart at det han beskrev, først og fremst var ment som diskreditering av blant annet den typen vitnemål som «hjernevaskede» soldater ga, og dertil å opprøre tilhørere som «fikk vite» hva som egentlig lå bak.

Ikke at det som egentlig skjedde var spesielt sympatisk, men Hunters versjon av hjernevaskteori gjorde hjernevasking både langt mer effektivt og mer esoterisk-«vitenskapelig» enn virkelig praksis var.

I Hunters artikler og bøker besto hjernevask blant annet i bruk av hypnose, narkotiske stoffer og avanserte manipulasjonsteknikker. Disse skulle resultere i at offeret ble omgjort til en slags viljesløs robot, en zombie (e.g. Hunter 1956:309). Dette ville imidlertid ikke være synlig fra utsiden. Den indre identiteten var imidlertid forvandlet, og man kunne ha fått konstruert feilaktige minner om sin fortid.

Det sies altså ofte at dette fra starten av var en bevisst desinformasjonskampanje fra CIA. Det virker både rimelig og riktig, men det er meget som taler for at dette neppe er hele historien.

For Hunter var ikke alene om sine påstander. En rekke andre skribenter i samme retning som Hunter og påsto at ofrene kunne programmeres ved hjelp av psykologiske teknikker (ibid.). Det skjedde blant annet fordi teoriene slett ikke ble grepet ut av løse luften. De lånte blant annet tungt fra eldre folklore og psykologiske teorier om «hypnose».

De hadde imidlertid lite felles med den praktiske hverdag som hadde møtt krigsfangene. Derimot, og som et tredje argument mot en alt for enkel ”bevisst desinformasjon”-hypotese, eksperimenterte man innenfor CIA selv med den type teknikker.

Det er kraftige indikasjoner på at man allerede hadde bedrevet den slags innenfor OSS (som var forløperen til CIA). Amerikanerne skal primært ha overtatt idéen fra nazi-Tyskland, der man under den 2.verdenskrig eksperimenterte med bruk av narkotiske stoffer og hypnotiske teknikker for eliminere fangens vilje (Marks 1980: 3f.; Anthony 2001:219). Tanken var blant annet å teste om det kunne hjelpe i avhør av fanger.

CIA forsøkte på lignende og moralsk meget forkastelige måter, å skape programmert atferd, gjerne uten at forsøkspersonen visste om det, og uten at vedkommende skulle kunne huske «kommandoene» i etterkant. Det begynte i god tid for Koreakrigen, og de forestillingene Hunter presenterer i sine bøker har vel så meget til felles med interne forsøk som med noe kinesiske kommunister bruke mot krigsfanger.

Deltagerne i forsøkene – altså de som foretok dem – unnskyldte den grovt uetiske virksomheten med at det var viktig å få innsikt i hva slags teknikker kommunistene kunne bruke overfor såvel amerikanske agenter som overfor sivile: Hadde de oppdaget et «sannhetsserum»? Kunne de «hjernevaske» folk til den typen viljesløse roboter som Hunter fantaserte om? Kunne de skjule agenter i det amerikanske samfunnet ved å gi dem programmert hukommelsestap, og aktivere dem med enkle nøkkelord? Potensialet for et «hjernevask-gap» mellom kommunister og den frie verden var en av motivasjonene for forskningen.

Hele dette prosjektet, som i sin mest berømte fase gikk under betegnelsen MK-ULTRA som dermed er blitt en slags forenklet fellesbetegnelse, mislyktes og ble en katastrofe på de fleste tenkelige vis (e.g. Marks 1980).

Historien om prosjektet er relativt godt kjent, selv om det er (formodentlig systematiske) lakuner som skyldes destruksjon av kildemateriale.

Hvis målsetningen virker som den er fra en middelmådig science fiction, så er det delvis fordi jeg forenkler, og delvis fordi vi kan finne den i den middelmådige romanen The Manchurian Candidate fra 1959. Richard Condons bok ble imidlertid en filmsuksess i 1962. I korte trekk blir filmens hovedperson – sersjanten Raymond Shaw – tatt til fange under Koreakrigen, bragt til Kina og hjernevasket. Nå er han programmert til å la en «skjult personlighet» overta når han ser et bestemt kort – ruter dame. Denne skjulte personligheten dreper på kommando, noe sersjant Shaw ikke husker i våken tilstand. (Siden dette er et kaldkrigstema, så er hovedskurken russerne, som kontrollerer Shaw gjennom hans russiske mor. Målet er å få en skjult kommunistagent i det hvite hus.)

Både Hunters bøker og filmer som The Manchurian Candidate bidro sterkt til å spre og popularisere en teori om sterk hjernevask. De befestet tildels også et inntrykk av fienden som å være istand til og interessert i å gjøre menneskeheten til viljesløse roboter. Slik ble kommunismen i enda større grad enn tidligere tiders ytre fiende stående som den totale inversjon av alt som var ekte amerikansk. Hjernevask ble et kraftig symbol på onde strategier for å frata individet autonomi.

Det gjorde at hjernevask også ble et yndet tema i mange sammenhenger.

Tanken om at man kunne programmeres til å skape en skjult personlighet som utførte handlinger uten egen vilje var ikke bare et godt (og gjennom hypnose-fortellinger allerede velbrukt) grep i triviallitteratur. Hjernevask-grepet kunne også fungere godt i all verdens konspirasjonsteorier. Enkelte av sørstatenes raseskilleforkjempere anklaget alle som var var for like rettigheter for å være hjernevasket av venstreekstremister. Blant de som kjempet mot fluorisering av vannet påsto endel konspirasjonsfikserte at fluorisering var et ledd i myndighetenes hjernevask av amerikanske borgere (e.g. Lifton 1961:3f.).

Slik bruk av hjernevask-begrepet som alminnelig mistenkeliggjøring av politiske motstandere begynte allerede på 1950-tallet, og det ble ikke mindre vanlig i tiårene etterpå. I alle disse årene har bruken av anklager alltid vært nyttig som synliggjøring av tyngre konfliktlinjer. En anklage om «hjernevask» kommuniserer at motstanderen befinner seg hinsides akseptable forskjeller. Når man ikke kan forstå hvordan andre kan komme til motsatte konklusjoner eller omfavne andre kjerneverdier, kan det være fristende å ta til tanken om at de ikke er styrt av sitt genuine indre.

Dette dukket ikke minst opp igjen for fullt på 1970-tallet i forbindelse med religiøse endringer, først og fremst fremveksten av relativt lukkede, nye religiøse bevegelser.

****
Dette er fra et opprinnelig ikke helt uferdig kapittel – som må skrives helt om for at dette skal få så mye plass som trengs – til en uferdig bok, som muligens blir ferdig et år jeg får god tid. Sammen med tre-fire andre uferdige utkast som har nådd tresifret antall sider og dermed begynt å kjede meg. Et år griser flyr, Atlantis stiger opp av havet og enhjørninger åpenbarer seg i annenhver garasje.