Jeg vet. Det er gammelt nytt at «det å gå til homøopat» har en effekt som ikke blir større om man gir dem «ekte» homøopatiske sukkerpiller. Alle mulige dobbeltblinde, placebokontrollerte studier med noenlunde kvalitet har avdekket dette forlengst.

Strengt tatt er det vel bortkastet å slenge mer penger etter noe som er så veletablert, men det er tross alt noe nyere når forkjemperne selv rapporterer samme resultat, her i et forsøk med revmatiske pasienter:

Exploratory double-blind, randomized placebo-controlled trial conducted from January 2008 to July 2008, in patients with active stable RA receiving conventional therapy. Eighty-three participants from three secondary care UK outpatient clinics were randomized to 24 weeks of treatment with either homeopathic consultation (further randomized to individualized homeopathy, complex homeopathy or placebo) or non-homeopathic consultation (further randomized to complex homeopathy or placebo). … Conclusion. Homeopathic consultations but not homeopathic remedies are associated with clinically relevant benefits for patients with active but relatively stable RA.

Når jeg sier «forkjempere» er det kanskje latskap. Jeg har ikke ettergått forfatternes sympatier. Men når de avslutter diskusjonsdelen med å begeistret gå inn for homøopati er det lett snodig, ettersom denne delen begynner med å fastslå at

Homeopathic intervention in patients with chronic, active but relatively stable RA has significant clinical benefits that are attributable mainly to the homeopathic consultation process. There appeared to be no specific benefit from the homeopathic remedies themselves.

Men de har muligens et poeng, hvis det er riktig at forskningen har sett for lite på akkurat effekten av «å gå til homøopat» – det etterhvert eneste genuint interessante forskningsspørsmålet om homøopatiens effekt – og den spesifikt homøopatiske konsultasjonsprosessen har effektstørrelser som

are larger than those observed for other non-pharmacological interventions such as cognitive behavioural therapy.

Det kunne man eventuelt tenke seg var verdt å undersøke. Jeg mistenker at nærmere undersøkelser også i denne typen spørsmål vil vise en redusert effekt med tilstrekkelige datapunkt. Og at en del av den effekten er avhengig av at man lyver til pasienten, noe Edzard Ernst kommenterer i den påfølgende lederen i Rheumatology.

Han liker ikke tanken om løgn til pasienten, men avslutter med følgende utmerkede, om særdeles velbrukte poeng fra skeptisk hold:

The recognition of the therapeutic value of an empathetic consultation is by no means a new insight [6–8], yet it is knowledge that is in danger of being forgotten. Modern mainstream medicine frequently seems to neglect the importance of medical core values such as empathy, sympathy, time, understanding and holism. This creates a situation where alternative practitioners tend to provide the non-specific and mainstream doctors the specific effects. Clearly, this is wrong and may well be one reason why patients consult alternative medicine practitioners [9]. I would argue that any good medicine must offer both, and we should be sceptical of those clinicians who opt for providing only one or the other.

Amen.