Homeopati, medisinsk forskning og den vitenskapelige metode

Publisert: 07.09.2005 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Harald Hanche-Olsen skriver her om homeopatiens forhold til vitenskapelig metode, og han uttrykker bekymring for at akseptering av homeopati kan medføre svekkelse av krav til godkjenning av medisiner.

av Harald Hanche-Olsen


Når man skal ut og fly, er det en noe mer omstendelig prosess enn å bare sette seg i en bil, starte motoren og kjøre av gårde. Ikke bare blir flyet grundig sjekket av mekanikere før avgang, men flyverne har lange, detaljerte sjekklister å gå gjennom før de kan ta av. Har det noen sinne falt deg inn å undres hvorfor de gjør det? Forklaringen ligger nok dypere enn at de gjør det for å fortjene en lønn som vi andre bare kan drømme om.

Og hva har dette med homeopati å gjøre? Slapp av, jeg kommer til det.

Det er blitt sagt at hvert punkt i sjekklisten er skrevet i blod. Og det er akkurat derfor den finnes, og derfor den blir gjennomgått så slavisk: Hvert punkt gjelder en detalj som er viktig for sikkerheten, og hvert punkt har vært utelatt minst en gang, med tap av menneskeliv som resultat. Flyverne følger sjekklisten ikke for å fortjene lønna si, men fordi de gjerne vil komme levende hjem fra turen.

Nå er ikke jeg noen ekspert på flyvningens historie, men jeg vil gjette på at sjekklisten er noe som er kommet gradvis inn i bildet, ettersom flyene ble mer kompliserte og ulykkene bekreftet det vi alle vet: at det er menneskelig å feile. Hver ny ulykke granskes nøye, og om det er grunn til det, blir en sjekkliste modifisert for å unngå at samme type ulykke gjentar seg.

Og slik er det også med den vitenskapelige metode i medisinen. Jeg vil påstå at det er den vitenskapelige metode som har æren for at dagens medisinske praksis er mer til gavn enn til skade. Slik har det ikke alltid vært. Var du syk i middelalderen var det antagelig et godt råd å holde seg langt unna legene. De hadde sikkert rimelig effektive midler mot noen sykdommer, mens andre behandlingsmetoder, som for eksempel årelating, sannsynligvis bare har gjort vondt verre. Det er først når idéen om nøye kontrollerte vitenskapelige forsøk fikk fotfeste innen medisinen at man med rimelig sikkerhet kunne skille mellom effektive og ineffektive behandlingsmetoder, for ikke å snakke om de direkte farlige. (Selvsagt finnes det mange eksempler på behandlingsmetoder der effekten er så dramatisk positiv at det ikke kan være tvil om at de virker, selv uten kontrollerte forsøk.)

Prosedyrene for å sjekke nye medikamenter, at de er virksomme, og ikke har farlige bivirkninger, er medisinens variant av flyvernes sjekklister. Når sjekklisten ikke er god nok, eller flyverne glemmer et punkt, hender kanskje en ulykke. Når et medikament ikke sjekkes grundig nok, får vi Thalidomid. Når systemet fungerer som det skal, fører flyulykken til at utstyr, prosedyrer og sjekklister forbedres, og Thalidomid-affæren fører til at prosedyrene for å teste ut nye medisiner forbedres. Sentralt i dette arbeidet står det nøye kontrollerte forsøket, som er en hjørnestein i den vitenskapelige metode. Den kanskje viktigste oppdagelsen i dette arbeidet er oppdagelsen av placebo-effekten, og utviklingen av dobbelblindtesten for å nøytralisere virkningen av denne.

Medisinsk forskning og praksis er nok betydelig vanskeligere enn å utvikle fly og å fly dem, og akkurat som det nok alltid vil forekomme flyulykker kan vi aldri helt sikre oss mot en ny katastrofe av Thalidomid-typen. Metodeutviklingen innen medisinen er nok på ingen måte ferdig, og på en del områder er det langt igjen. For eksempel er det praktisk umulig å gjennomføre dobbelblindtester for å undersøke virkningene av kirurgiske inngrep. Det hevdes fra enkelte hold at massetesting for livmorkreft, for eksempel, som har gjort fjerning av livmoren til en slags kirurgisk masseindustri i USA, virkelig er til mer skade enn til nytte fordi et stort antall av disse operasjonene er til ingen nytte, og noen av dem vil alltid lede til komplikasjoner, i blant med døden til følge. Men hvordan måler man nytte- og skade-effekten av et slikt program? En ting er helt sikkert: Man kommer ingen vei ved bare å «synse og mene». Det trengs en skikkelig undersøkelse av saken, og kritikere hevder at denne undersøkelsen aldri har vært gjennomført.

Men det var altså homeopati jeg ville snakke om. Mer presist er jeg bekymret over enkelte medisineres tilsynelatende akseptering av homeopatien, med den begrunnelse at naturvitenskapelige metoder ikke kan forventes å være anvendbare på denne behandlingsformen, fordi behandlingen er svært individuell og fordi det «virksomme» stoffet er vanskelig (for ikke å si umulig) å spore i organismen.

At enkelte leger legger seg flate for denne formen for argumentasjon får være som det er. Men en logisk konsekvens burde vel være at om man ikke skal legge andre krav til vitenskapelig dokumentasjon på homeopatiske remedier enn at pasienten skal være fornøyd, så er det ikke annet enn rett og rimelig at også den farmasøytiske industrien kan benytte seg av samme kriterium? I et samfunn hvor markedet styrer og kundens ord er lov blir dette argumentet ytterligere styrket. Jeg er redd for at akseptansen av homeopati som likeverdig med skolemedisinen skal være begynnelsen til noe langt farligere, nemlig en svekkelse av vitenskapelige krav til medisinsk forskning. Resultatet vil i verste fall bli en flom av nye preparater på markedet, der mange er uvirksomme, har farlige bivirkninger, eller begge deler. Og vi risikerer at helsemyndighetene i sin iver etter å forebygge sykdom skal masseteste oss mot alle tenkelige og utenkelige problemer, med en lang rekke unødvendige inngrep som resultat.

Det er dette jeg er mest redd for. Om homeopatien blir akseptert som en behandlingsform på like fot med skolemedisinen er det ille nok, men jeg ser det først og fremst på et symptom som peker i den retningen jeg har antydet. Jeg håper inderlig jeg tar feil.