Hva er et monster og når er noe monstrøst? Hvilke psykologiske, sosiale og politiske prosesser er involvert? Spørsmålene er ikke mine. Det er noen også bare noen av de overgripende spørsmålene filosofen Stephen Asma stiller i boken On Monsters. An Unnatural History of Our Worst Fears. Andre spørsmål han stiller handler om hvordan dette har tegnet seg på områder fra mytologi til biologi, fra kartografi til kriminologi gjennom vestlig historie. Til slutt spør han seg også hvor går det hen?

En oppmerksom leser har nå allerede begynt å spørre seg hvordan i all verden dette kan gå. Svaret er: opp og ned, men overraskende godt til å være besvart på under 350 sider. Det går på bekostning av det rent faglig-vitenskapelige som var grunnen til at jeg fikk boken tilsendt fra et dertil egnet tidsskrift, men til gjengjeld er det tidvis en frydefull vandring i forvridde landskap, bebodd av fortellinger og forestillinger om monstre i alle slags fasonger.

Jeg skjønte at jeg kom til å like Stephen Asma allerede da jeg så at tidligere titler het sånt som Stuffed Animals and Pickled Heads (om naturhistoriemuséer), The Gods Drink Whisky (om erfaringer med å undervise buddhisme i Kambodsja og theravadabuddhisme i regionen) og Dinosaus on the Ark (jf. artikkel i Skeptic). Dette var åpenbart en filosof med brede interesser og kunnskap på en rekke interessante områder, og med sans nok for gode titler til at han kunne skrive på en interessant måte også.

Det stemte alt sammen. Asma kan spissformulere og fortelle, argumentere og analysere, sammenligne sidelengs, baklengs og forlengs, trekke linjer og pirke i detaljer. I denne boken gjør han alt sammen, og som oftest med stil og hell. Boken spiller på et stort register, så det er ikke så rart at det av og til blir litt ujevn kvalitet. Ikke så mye på språk og fortelling, men på argumentasjon og kunnskapens presisjon. Når enkelte ting i boken virker snåle, er det ikke alltid fordi alt i boken langt på vei er litt snålt – det er noe av poenget med monstre at de ligger bortenfor, mellom eller utenfor enkle kategorier – det hender også at det er fordi han enten hopper over noe eller velger en ikke helt egnet innfallsvinkel.

Sett fra mitt ståsted, selvsagt. Det er for eksempel lengre deler mot slutten av boken som bruker freudiansk teori helt ukritisk. Det finner jeg personlig både tåpelig og helt unødvendig, men amerikansk samfunn og visse deler av akademia lider under en tung freudiansk arv.

Hvilket ikke er noen tung innvending. Bokens innledende betraktninger om monstrenes «natur» som frastøtende og fascinerende, tiltrekkende og skremmende er kanskje ikke veldig innovative, men de er velskrevne i alle mulige kulturanalytiske format, akkurat som når de dukker opp igjen utover i boken i varierende dybder og gode resonnement. Det som delvis gjør boken, er vekslingen mellom kulturhistorie og naturhistorie. I innledningskapittelet er vi ikke bare på naturhistorisk museum med småbarn og ser på «pickled heads», vi er også hos Pol Pots bødler og torturister, og en kjapp tur innom så forskjellige ting som barnemordere, kinesiske drager og jødiske golem. Før vi i første kapittel får servert den drøyeste skrønehistorien jeg kan huske å ha lest.

Skrønen kommer fra et brev fra Aleksander den store til Aristoteles, ifølge Asma «sannsynligvis apokryft», ifølge antikk-kolleger et garantert falsum, men uansett en røverhistorie av de helt sjeldne om heltemodige soldater i kamp mot groteske monstre. Det danner et av bakteppene for hvordan europeisk kultur (også) har befolket verden med rariteter og monstre i en fantastisk geografi. Vi forstår det hele også bedre sammen med neste kapittel, som tar for seg hvordan antikkens mytologiske monstre tildels kan ha stammet fra spekulasjoner rundt bl.a. fossiler og merkelige skjelett. Elefant- og mammutskaller kan f.eks. ha vært bakgrunn for mytologier om kykloper, slik dino-fossiler kan ha gjort i forestillinger om drager. Og Asma sannsynliggjør det på nokså ordentlig vis på den korte plassen han vier det.

Det har en betydning for flere ting. For det første bidrar det til å gi en rasjonalitet bak det som ved første øyekast kan tenkes som den reneste spekulasjon og blir brukt som antydninger om en kritikkløs tid og kultur: Vi forstår noe mer om hva slags fenomen man søker forklaring på, og de ulike grader av åpent sinn man inntok for å møte den stort sett ukjente verdens innhold. Asma bruker blant mange andre Pliny den eldres Naturalis Historiae som eksempel: Først bredden i Plinys «troskyldighet» og hvor grensen ble trukket (fortelling om varulv som ble menneske igjen etter ni år, og kunne gå enkelt å plukke klærne sine ned fra treet han hadde hengt dem opp i), så hvordan hans egen lattermilde skepsis til én av fortellingene viste seg å være en feilbedømmelse. Verden er underlig.

Boken er grovt sett kronologisk organisert: den begynner i antikken, beveger seg gjennom middelalder med monstre som «beskjeder fra Gud» (tidlig moderne tids hekser og demoner er lagt inn der), og frem til mer moderne tema for populærlitteratur og populære forestillinger. Det er en kronologisk logikk også: Fra en tidlig historie med monstre som noe eksternt man frykter av (bl.a.) evolusjonspsykologiske årsaker, og bekjemper for å demonstrere manndom (i fortellingene), til en gradvis kontrollert monstrøsitet under den éne Gud og derfra til en mer naturalistisk horisont der ulike andre spørsmål blir stilt. Før de blir underholdning og nye former for politikk i skremsler og frykt.

Men om boken har en grov kronologisk oppbygging og logikk er det samtidig en kontinuerlig tendens at han trekker tema videre fremover så langt han finner for godt når han først har muligheten til å forfølge det, uten å vente til de kapitelene som ellers er mer knyttet til epoken han vil frem til.

Og om de første to «delene» av boken er antikken og middelalderen, så heter den tredje «Scientific monsters: The book of Nature riddled with typos». Og det handler det om også. Riktignok mest i historisk lys og noenlunde kronologisk påfølgende de foregående periodene og med behørig plass til «demytologiseringen» av både de fysisk merkelige og forestillingene om hva som virkelig finnes av «monstre» i verden, men med fokus på avvikende naturlige fenomen. Vi får hodeløse kropper, juks med utstoppede dyr, utviklingen av «teratologi», og vi får Darwins utviklingsteori belyst fra et «monstrologisk» perspektiv.

Det siste var forøvrig interessant. Noe av tanken om «hopeful monsters» og tesen om at «natura non facit saltus» får en litt original vri når det blir plassert sammen med en diskusjon av forståelsen av det synlig sterkt avvikende. Istedenfor at vi får den vanlige fortellingen om hvordan Darwin og hans forgjengere primært var fokusert på å forklare artenes opprinnelse, og hvor vi stadig lurer på hvordan man kan ha unngått å innse hva Darwin og Wallace gjorde, får vi artsdannelse som bare ett av flere interessefelt i en mye mer komplisert og blandet diskurs om livets mangfold. Samtiden og den nære forhistorien var mindre monomane enn et for enkelt fokus på opphavet til utviklingslæren gir inntrykk av.

Det er også her jeg synes Asma er best og mest interessant. Ikke på Darwin spesielt, men på de tingene som handler om det naturhistoriske. Det er på ingen måter noe spesielt å utsette på det han gjør med mytologier og populærkultur heller, men sånne som meg har nok lest det meste av dét før. Det er gode, velskrevne, kulturanalytiske perspektiv både på Frankenstein og Medea, på Antonius’ kamp mot demoner og andre velkjente religionshistoriske godbiter. For all del. Og for andre er kanskje disse høydepunktene i boken, fordi de til forskjell fra det meste som har med biologi å gjøre er konkrete analyser av mer «tidløse» tema.

Som for eksempel hvordan forestillinger om monsteret spiller inn i fascinasjon og frykt, i utdefinering og grensedragning, i kamp for det gode liv og samfunn, i politisk spill og manipulasjon, i taklingen av menneskelige følelser. Det er til og med forsøksvis gjort både aktuelt og fremtidsorientert i kapitler om «Future Monsters» og det vi har: «Torturers, Terrorists, and Zombies: the Products of Monstrous Societies». Selv om vi får mer psykoanalytisk (og jungiansk!) synsing enn jeg setter pris på, er det veldig mye aldeles utmerket. Om hvordan medias fortellingsdynamikk og -betingelser medfører monsterproduksjon, om hvor enkelt det faller oss å produsere idéer om monstre, hvor enkelt vi selv oppfører oss som dem (Zimbardo, Milgram), og hvor godt befestet deler av atferden er hos våre naturlige slektninger.

I det hele tatt en bok mettet med innhold og med gode, lesverdige betraktninger om en lang rekke tema du ikke vanligvis venter å møte i samme bind. Det er litt som å lese Steven Jay Goulds essays, med en litt annen tone og en tydelig annen bakgrunn, men med noe av samme bredden i interesser og lignende vandringer ut og inn av tema. Det gjør at den surfer litt på overflaten, men den kommer akkurat nok ned i dybde og langt nok ut i bredde, både i sekundærlesning og primærkildetilfang til å ligge et sted mellom det rent populærvitenskapelige og en mer typisk kulturanalytisk monografi. Men skjønt et av bokens mål er å etablere «monstrologi», skal nok det mottas med samme glimt i øyet det blir skrevet med.

Og gøy var det. Selv om de kriminologiske monstrene og våre hverdagslige monstrositeter er alt annet enn morsomt, og selv om jeg har en del andre kritiske ankepunkt også. Hans lesning av en del film (e.g. 300) er for stereotyp og banal, og jeg er på ingen måte overbevist om at bruken av prototype-teori på monstre har så mye for seg. Det går nokså fint så lenge vi er innenfor «monstre» i kriminologisk sammenheng, og hvordan vi bruker «monster» til å utdefinere noen hvis gjerninger e.l. vi ikke kan tåle, men det er dessverre langt mindre åpenbart at det fungerer tilsvarende på snodige dyr som ikke «passer».

Da er nok bokens forenklede hovedbudskap om at «hver tid produserer sine monstre», med sine funksjoner og sin egen indre logikk, og at den menneskelige siden omhandler «human qualities that must be repudiated, externalized, and defeated» mindre spesifikt, men mer holdbart.

Det er uansett en bok man gjerne kan unne seg. Av og til lett irriterende, men aldri kjedelig, alltid interessant.

Stephen T. Asma
On Monsters. An Unnatural History of Our Worst Fears
Oxford University Press 2009, 351s.