Hvorfor EQ ikke henger sammen, og hvorfor det ikke er noen grunn til å stole på forskningen.

Verden er full av hellige Qer, EQ var vel den første – beskrevet av Daniel Goleman i 1995. Boka hans, Emotional Intelligence, er verdens mest solgte bok innen psykologi. Den ble det i løpet av ti år. I kjølvannet er det dukket opp en coache-industri og en testindustri. I går hørte jeg Hallvard Føllesdal snakke om EQ – målet på emosjonell intelligens, og om MSCEIT, som er regnet som gullstandarden på tester av EQ.

Hva er emosjonell intelligens?

Mens alle er enige om at sosial teft er nyttig å ha men vanskelig å definere, er emosjonell intelligens ikke helt det samme som sosial teft og vanskeligere å definere. Emosjonell intelligens skal handle om å

Men emosjonell intelligens er ikke kognitiv intelligens (slik som IQ-tester kan måle), det er ikke personlighet (slik som personlighetstester kan måle), og det er ikke kunnskap (slik som en eksamen kan måle).

EQ defineres altså hovedsakelig av hva det ikke er.

I definisjoner av hvilke komponenter man må måle for å vurdere EQ, dukker det alltid opp egenskaper som faktisk måles av IQ-, personlighets- eller kunnskapstester, så som kontroll (conscientiousness), varme, etc. Det er altså forferdelig vanskelig å vite hva som er EQ når alt som måles med konvensjonelle tester som sammenfaller med det EQ burde omfatte, altså ikke kan være komponent av EQ likevel. Bare at et er det.

Men det finnes jo tester av EQ?

MSCEIT er gullstandarden. Den presenterer ting som har en følelsesmessig komponent, og den som blir testet skal tolke disse følelsene. F.eks. om et avbildet ansikt er en glad eller trist person. Eller om (og jeg tuller ikke) en samlig steiner er glade eller triste. Hvordan vet man så hva som er riktig svar? Jo, testen er normert mot ei referansegruppe, og den måler i hvor stor grad du er enig med referansegruppa.

Referansegruppa er alminnelige mennesker, ikke eksperter.

Referansegruppa er ikke mennesker som har utmerket seg i forhold til sin sosiale intelligens eller noe annet. Teorien er rett og slett at de mest sosialt intelligente er de som er mest enige med andre. Forskningen, derimot, viser jo at de som er mest enig med andre er de som er lettest å manipulere. Høy skår på denne testen burde vise lav sosial teft. Men hva vet vi om dette? Jo, det er smått med studier som viser om testen faktisk kan forutsi noe. Det blir bare tatt for gitt at den gjør det.

Den aller beste testen måler altså samsvar med teorien. Ikke suksess ute i verden, som IQ-tester gjør.

EQ-testing later til å være bare tull

Når det hevdes at EQ predikerer suksess fire ganger bedre enn IQ, er det en påstand uten rot i empirisk virkelighet. Føllesdal viste at disse resultatene er kommet fram ved å måle hva som skiller f.eks. dyktige forskere fra mindre dyktige forskere, eller mindre dyktige ledere fra dyktigere ledere. Men disse menneskene er allerede (og her er det solid empirisk belegg) tungt selektert på IQ fra før. Hva som skiller intelligente mennesker fra hverandre må jo nettopp være noe annet enn intelligens. Men måler EQ-testene dette? Nei. Det som gjøres ved testingen, er at man måler med svært mange mål, også rapporterer man de få som treffer. Altså er resultatene tilfeldige.

Slik som MSCEIT er satt sammen, og slik som den er brukt i forskningen, er det helt fantastisk at dette har fått lov til å passere. Sett i lys av den vitenskapelige kvaliteten på den forskningen som er gjort, er det ikke bare helt klart at EQ er et ullent konsept som ikke kan måles. Påstandene som Goleman kommer med holder ikke vann, og alle som har grunnleggende kompetanse i testteori bør kunne se det. Så hvorfor fortsetter dette? Hvorfor sier ingen fra om dette? Er det fordi det finnes en stor mengde forskere og forfattere der ute som er så fjernt fra et kompetent akademisk miljø at de er immune mot avsløringer? Jeg er i hvert fall, etter å ha hørt Hallvard snakke om dette i går, flau på vegne av standen.