Hva, hvorfor og hvordan til skeptikere?

Publisert: 27.02.2012 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Det er mye å si om oss skeptikere. Sett en gruppe skeptikere sammen på ett sted lenge nok (ofte nokså kort tid), og du har en skarp diskusjon gående. Har vi ingen andre i umiddelbar nærhet å være uenige med, så er vi uenige med hverandre. Det er ikke alltid like nøye hva.

Men et av spørsmålene som ofte dukker opp i sånne sammenhenger er hva (og hvem) skeptikere bør bruke tiden sin på. Hva er de virkelig viktige sakene, hvilke mål og metoder bør man ha for å få utrettet … hva da, igjen? Noen målsetninger er felles, andre slett ikke, og det preger også idéer om metoder. Og prioriteringer følger gjerne verdier og interesser, som mot hva man muligens kunne tro, ikke alltid er like godt overensstemmende.

Prioriteringer er ikke lett. Jeg skal f.eks., i tråd med det siste halvåret, (dessverre?) prioritere arbeid med noe helt annet, mens forummoderator Arman slipper til med kritiske refleksjoner etter noen år som engasjert skeptiker.

Skepsis – hva gjør vi?

Av Arman

Joda, vi engasjerer oss i forbrukersaker. Hvis du ser noe du reagerer på av markedsføring fra alternative behandlere kan du fylle ut et skjema, så tar vi saken og sender det til riktig instans. Blir det mange nok kan vi nok regne med at det blir en viss oppmerksomhet omkring det, og at alternativselgeren legger om markedsføringen slik at den er akkurat innenfor lovens regler.

Og vi reagerer med indignasjon på at loven om alternativ behandling er en papirbestemmelse. Sterke ord tas i bruk på blogger og facebook for å få andre skeptikere til å se hvor gæli det er. Så nikker vi og hytter med neven mot alle og ingen. Harde slag utkjempes over bredbåndslinjene og det er ikke tvil om at dette blir lagt merke til av andre skeptikere som også leser bloggene våre eller innleggene på facebook når vi lenker til forferdelige tilstander i USA.

Og konferansene våre er flotte saker! Der kommer vettuge folk og snakker til menigheten, som nikker på samme vis som på nettet og hytter like mye med nevene. Men nevehyttingen og nikkingen har liksom den der litt forsiktige og snille nerdete undertonen; Vi er ikke som alle andre samsfunnsengasjerte mennesker. Vi går ikke ut på gata og brøler med megafon. Vi setter oss ikke ned utenfor alternativmessen og synger ’Kum-by-ya’. Vi demonstrerer ikke foran Stortinget og krever at Ingunn Røiseland stilles for riksrett.

Nei, vi sitter i komfortable stoler og nikker og hytter med nevene. Eller vi publiserer en lang og utførlig tirade som en gang for alle knuser absolutt alle argumenter om at vaksiner er fælt eller at roundup er styggedom eller at HIV/AIDS ikke finnes.

Nikking og nevehytting.

Harde saker det der.

Neida, vi kontakter jo også media. Sender dem lange og utførlige mailer med grundige beskrivelser av hva det skal være. Tonnevis med lenker til viktige journaler. Nevner ingen navn, da vi syns det er viktig med personvern. Det er ikke menneskene vi er ute etter, men sakene.

Borte hos konspirasjonsteoretikerne er de flinke til å konspirere. De har – om ikke annet – skjønt at det er viktig å vise seg fram i media, og at nær sagt all PR er god PR. Selv om det siste ikke er sant, så er det i hvert fall sant at all PR er PR – god eller dårlig. Og PR har den effekten at man kommer i offentlighetens oppmerksomhet. Offentligheten skjønner at noe er på ferde.

Money rules the world. Det er en annen ting som de andre har skjønt, men ikke vi. Edle og uegennyttige som vi er jakter vi ikke på litt spenn så vi kan få i gang opptrykk av løpesedler. Vi vil ikke bruke penger på å utgi hefter med god informasjon, da heller en bok som kan brukes på en CV. En artikkel som kan godkjennes som peer-reviewed forskning.

===

Jada. Jeg er jo en del av ’vi’ over. Medlem i Skepsis og alt. Moderator på forum og nokså ihuga bræker når kanonene fyres av på nettet. Blir oppriktig imponert over knall liste med foredragsholdere og mye smarte folk som sier smarte ting – på konferanse eller på nettet.

Så tar jeg på meg jakka og går ut på gata. Treffer en narkoman som først spør om fyr, så sier han – med et lurt smil;

– Kan jeg spørre deg om noe?

– Tja, det må du da få lov til…

– Er du sikker på at du skal dø?

Før jeg vet ordet av det har det narkomane beinrangelet liret av seg en tirade om uendelighet og svarte hål og Mars sitt svunne vann. Litt paff skjønner jeg at selv på gata, fra en narkoman, kan man få smarte ting slengt i fjeset, og at folk flest ikke er dumme.

På toget hjem til en liten provinsby i nord forteller den rumenske damen ved siden av meg om sin virkelighet. Hun jobber og studerer i Norge for å betale liv og velferd for sin mor, sin bror og sin svigerinne i Romania. Ingen av dem skjønner hvor viktig det er med utdanning, de har mistet motet og framtidstroa. Så for å holde dem i live arbeider hun i Norge. Hun er lærer, student, radioprater, sitter i forliksrådet og reiser på ferie med tog til Bergen fordi hun har flyskrekk. Nå nylig sto hun på tolvte plass på ei kommunevalgliste i Norge. Hun kom til Norge fordi hun likte Hamsun. Ceaucescu var en gammel rotete mann, men folk hadde det på mange måter bedre under ham – mener hun, og minnes at hun som tolvåring var skolens nestbeste elev og alle andre måtte hilse til pionerlua når de så henne i gangene.

Kvelden i forveien kommer jeg våt og varm ut av dusjen og åpner døra ut i gangen i bygårdsleiligheten jeg låner i Oslo. Brannalarmen går, og etter mye hektisk surring ender jeg nede i vestibylen på vei til fest med skeptikerne. Rundt meg står folk fra Arabia og Afrika, med unger og spørsmålstegn i øynene. Men det er likevel mer urbane enn meg – en rolig og velformulert mann med hvit heklet kallott forklarer på telefon til vaktselskapet hva som foregår. Jeg lar meg imponere over roen og kontrollen han tilsynelatende har over situasjonen. Jeg kommer på at det smarteste her er kanskje ikke å blafre med den røde ateist-’a’en på jakkeslaget mitt.

Når jeg møter vertinnen dagen etter spør hun meg med et skjevt smil; Nå er du fortsatt like skeptisk? Hun er psykolog og har blant annet jobbet med folk som ser store slanger i sin egen sofa på daglig basis. Spørsmålet hennes ler jeg bort, og vi spøker og tuller litt selvironisk om hva skepsis er.

===

For etter et par-tre år som selverklært skeptiker er jeg på mange måter fortsatt like klok. Joda, jeg har mer kunnskap enn før, men klokskapen lar i grunnen vente på seg. Jeg opplever at jeg er del av en nokså marginal akademikerbevegelse som aldri helt har klart å få skikk på hva/hvem den er, og hva hensikten skal være.

Ettersom den enda mer marginale motstanderen nokså uhemmet tar i bruk alle mulige måter å få oppmerksomhet på velger vi det motsatte. Vi skal være seriøse og etterettelige, og vi skal for alt i verden ikke være vulgære eller sensasjonssøkende. Tabloid er et skjellsord, journalist et nidord og PR rett og slett et stygt ord. En helt har utgitt en bok, en stjerne har talt på TAM.

Den narkomane, rumeneren eller hun som ser slanger i sofaen skremmer oss. Heller enn å ta en dialog med dem sjokker vi videre og ser etter om det er lys i vinduene på Café Abel. Heldigvis er det det, og der nede i kjelleren finner vi ”vårt folk”, de andre som ler av xkcd og vet hva Dunning/Krüger er.

Da er vi hjemme og kan senke skuldrene. Ingen narkomane rumenere med slange i sofaen kan finne oss her.

Tid for skepsis.