Hvem er de innbilt synske?

Publisert: 20.12.2005 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Det finnes ikke synske, sa Truls Fyhn som kommentar til TV Norges «Fornemmelse for mord». Så sant, så sant. Men det finnes en rekke mennesker som innbiller seg at de er synske. Hvem er de innbilt synske, og hvorfor tror de at de er det?

Av Asbjørn Dyrendal


For en tid tilbake ble jeg lokket til å debattere TVNorges program «Fornemmelse for mord». Programmet var som kjent bygget rundt at mennesker som innbiller seg at de er synske skal føle seg frem til løsningen på «mordgåter». Politiet har for det meste holdt seg unna den uvelkomne «hjelpen», for som Truls Fyhn den gang sa til Nordlys: Det finnes ikke synske.

Det er overveiende sannsynlig at han har rett. Hundre år med parapsykologi har ikke påvist at noen har «synske» evner. Det er heller ingen seriøs forskning som engang åpner for at verden henger sammen på en slik måte at synskhet er mulig. Fyhn er også helt i takt med erfaring fra etterforskning og ettersøkssaker. Tips fra de innbilt synske er helst til plage. Tildels kan de være til forvirring, ettersom en del ikke skiller mellom hva de har sett og hva de har «sett». Ikke at dét kommer til å hindre folketroens tillit til at det finnes slike gaver.

Vi vet i det hele tatt mye mer om slike spørsmål enn folk er klar over, og vi vet det med større grad av sikkerhet enn de mest timide vil innrømme. Men etter noen runder med leting synes jeg det ser ut som om vi vet meget lite om de som innbiller seg at de er synske. Hvem er disse menneskene som kaller seg synske, og hvorfor tror de at de har slike evner?

Det enkle svaret er at vi ikke vet, men det er litt vel defensivt. Eksisterende forsking åpner nemlig for enkelte muligheter og gir noen antydninger.

La oss begynne fra tanken om at ingenting reellt tyder på at paranormale evner eksisterer. Når noen innbiller seg å ha slike evner, så feiler de dermed kraftig i sin virkelighetstesting. Det er dog ikke uvanlig. Selvbedrag virker nær uunngåelig hos oss mennesker. Spørsmålet blir dermed om de innbilt synske er verre enn oss andre i så henseende. Det er enkelte ting kan tyde på dét.

Det er for eksempel ikke så veldig mange som tar mentale bilder av steder man ikke har vært og hendelser man ikke har sett for å være så pålitelig at de mener andre skal tro på dem. I alle fall ikke i den grad at de ringer pårørende hjemme for å beskrive hendelsene eller kontakter politiet for å beskrive påståtte gjerningsmenn. Men det gjør en rekke innbilt synske hver gang en forsvinning eller et drap når førstesidene.

De er med andre ord sterkt tilbøyelig til å feste lit til egne fantasier. Er det noen som utviser dette som karaktertrekk? Vi kan besvare det med et betinget ‘ja’. For tyve år siden identifiserte Theodore Wilson og Sheryl Barber noe de kalte en særegen fantasitilbøyelig personlighetstype. Dette er mennesker med en særlig evne til å absorberes av egne fantasier, og som har brukt svært mye tid på fantasilivet fra barndommen av. De bruker mye tid på livlige dagdrømmer, så mye at de iblant blir kalt «fantasy adddicts» – fantasiavhengige.

Tidlig brukte man selverklært synskhet som en av flere sentrale indikatorer for slike fantasitilbøyelige personer. Andre kjennetegn var hyppige, søvnrelaterte hallusinasjoner, meget realistiske drømmer, mange ut-av-kroppen-opplevelser og tro på egne helbredende evner. Når man lister opp slike trekk høres det sykelig ut, men det er det nok ikke. Forskningen så langt viser at fantasitilbøyelige er like velfungerende som gjennomsnittet av befolkningen.

Senere forskning kan imidlertid fortelle at de fantasitilbøyelige ikke alltid innbiller seg at de er synske. Og selv om det er slik at svært mange fantasitilbøyelige innbiller seg at de er synske, så vil ikke det si at de innbilt synske som gruppe nødvendigvis kan klassifiseres som fantasitilbøyelige. Det må påvises separat, og det ser det ikke ut som om noen har gjort enda.

Man kan nok være fristet til å tro at gruppene vil overlappe, men her har man tatt feil før. I en god del år antok man at mennesker som innbiller seg at de har vært kidnappet av utenomjordiske er spesielt fantasitilbøyelige. Selv om flere undersøkelser er tolket i en slik retning, har andre undersøkelser ikke funnet noen klar sammenheng. Man bør altså være forsiktig med å konkludere uten grundige undersøkelser.

Finnes det andre grunner til å tro at de innbilt synske avviker fra gjennomsnittet av befolkningen? Forsåvidt gjør det det. I 1985 fant en studie av 17 «studenter» fra et «College of Psychic Studies» at de innbilt synske hadde en overhyppighet av hodeskader og seriøse medisinske problem sammenlignet med en kontrollgruppe. Selv om resultatene ikke var entydige, pekte forfatterne på muligheten for skader i tinninglappen som en faktor i opplevelsen av «klarsyn».

Andre studier, først og fremst utført av Michael Persinger, støtter opp under funnet og peker også på unormal aktivitet i tinninglappen. Slik aktivitet kan blant annet gi opphav til livfulle hallusinasjoner og en sterk følelse av déja vu. Hos Persinger var aktiviteten ofte en faktor i opplevelser av «synskhet» hos innbilt synske. Men heller ikke i hans forskning er det noe entydig resultat.

Det er altså mulig at noen spesifikke skader i hjernen kan være en medvirkende årsak til at noen opplever seg selv som synske, selv om enkle kontrollmekanismer viser dem at de ikke er det – i det minste ikke når de blir kontrollert. Vi kan dokumentere at det sannsynligvis er slik at hjerneskader spiller en rolle for en del.

Men vi vet heller ikke her hvor mange av de innbilt synske det i så fall er sant for. Vi vet heller ikke tilstrekkelig om hvorfor de tolker sine opplevelser spesifikt som om de var synske. Hvor mye av tolkningen skyldes opplevelsene? Hvor mye er basert på den kulturelle fortellingen om «synske mennesker»?

For selv om det selvfølgelig er fysiologiske moment bak enhver opplevelse, så er andre element også med når man tolker. Dette åpner for en tredje mulighet: Selv om noen er fantasitilbøyelige og/eller har spesielle opplevelser på grunn av mindre hjerneskader, så kan de fleste være gjennomsnittlige mennesker. For det er mulig å trene seg opp i å skape indre bilder, det går an å lære seg å «føle» stemninger mer livfullt. Og det går an å trene seg opp til å stole på at indre bilder og stemninger har noe med virkelige hendelser i nåtid eller fortid.

Det er dermed mulig at de fleste av de innbilt synske skaper sine idéer om egne evner primært ved hjelp av helt alminnelige, velkjente teknikker for selvbedrag. Det vil de i så fall ofte møte sosial støtte for, ettersom troen på synskhet er utbredt. Undertegnede har vært tilstrekkelig utskjelt av så mange mennesker som, selv om de ikke oppfatter seg som spesielt synske, mener at deres egne erfaringer viser at evnen finnes. De mener selv de gjerne bare har litt av den, men at andre har mer. Bakgrunnen for «egne erfaringer» er uvegerlig en tilspisset, fattig anekdote der alternative forklaringer til «synskhet» knapt er prøvet. På dette grunnlaget av «egen erfaring» forsvarer man såvel synskhet som de innbilt synske, gjerne med en virkelighetstesting som er like dårlig som hos de innbilt synske.

Svarene til motargumenter er helst like usammenhengende som de er tullete. Alle er enige om at det er mye selvbedrag og svindel blant såkalt synske. Men man kan ikke svare på hvordan man skiller selvbedrag fra ekte. Én innvending er at synskhet ikke lar seg dokumentere. Men hvordan har man så lagt merke til evnen? Og hvorfor i all verden skal noen tro på den, om det ikke lar seg gjøre å demonstrere evnen?

Spissfindige kritikere har ofte spurt om hvordan synskhet ville påvirke spill. Hvorfor er de ikke millionærer? Kritikken er så gammel at det lenge har vært et kjent svar: Man kan ikke bruke «evnen» til egen vinning? Men hvordan er det å bedrive rådgivning mot penger noe annet enn å «bruke evnen for egen vinning»? Og hvis det er noe annet, hvorfor kan man ikke bruke evnen til å vinne penger til andre, høyverdige formål?

Svarene er selvfølgelig heller ikke konsekvente. Det går stadig rykter om berømtheter blant de innbilt synske som skal ha vunnet gjentatte ganger i pengespill. Dokumentasjonen er akkurat like dårlig som for evnen selv. Det spiller dog liten rolle i folketroen. Den ene udokumenterte anekdoten om suksess utvisker alle de veldokumenterte feilgjetningene.

Når slik vilje og evne til selvbedrag er så vanlig blant oss alle, så er det kanskje ikke så rart om noen er flinkere til å lure seg selv også? Men vi vet altså ikke nok, enda, til å si om det er slik. Om innbilt synske er fantasitilbøyelige personer med eller uten overhyppighet av hjerneskader. Eller om de er et vanlig gjennomsnitt av befolkningen. Og det ergrer meg litt. For jeg skulle så gjerne ha visst hvem de er, som er villige til å slippe løs bygdesladderet og henge ut uskyldige mennesker basert på en følelse av halvlangt, mellomblondt hår, et navn som starter på ‘E’, og muligens litt skjevt neseben. Jeg er stygt redd for at de er hvermannsen, styrt av vanlige interesser og en kanals streben etter profitt. Men jeg vet ikke.

Litteratur

Baker R.A. 1990. They Call It Hypnosis. Prometheus Books.

Fenwick P, Galliano S, Coate MA, Rippere V, Brown D. 1985. ‘Psychic sensitivity’, mystical experience, head injury and brain pathology. i British Journal of Medical Psychology 1985 Mar 58:35-44

Lynn S.J. & Rue J.W. (red.) 1991. Theories of Hypnosis. Guilford Academic.

Lynn S.J. & Rue J.W. 1985. Daydream Believers. http://www.musespace.com/musings/articles/fantasy.html (opprinnelig i Psychology Today. 1985. Sept. 14-15)

Persinger, M.A. 1984. Propensity to report paranormal experiences is correlated with temporal lobe signs. i Perceptual & Motor Skills Oct. 59:583-586

Persinger, M.A. & Valiant P.M. 1985. Temporal lobe signs and reports of subjective paranormal experiences: a replication. i Perceptual & Motor Skills Jun. 60:903-909

Persinger M.A. & Fisher S.D. 1990. Elevated, specific temporal lobe signs in a population engaged in psychic studies. i Perceptual & Motor Skills. Dec. 71:817-818

Spanos, N.P., Cross PA., Dickson K., & DuBreuil S.C. 1993. Close encounters: An examination of UFO experiences. i Journal of Abnormal Psychology 102 (4): 624-632.