confirmation-bias
Noen er det mer enn andre, men vi er alle tilbøyelige til å søke og forholde oss til informasjon som støtter antagelser vi allerede har. Vi lager mønstre av selv tilfeldig informasjon, og vi produserer mønstre vi stoler på lenge før det er noen grunn til å gjøre det. Men en ting er å vite det, en annen ting er å forstå hvor vanskelig det kan være å finne de effektive virkemidlene for å ufordre slike antagelser.
En liten illustrasjon er følgende minitest (som jeg innbiller meg de som er vant til å programmere løser lettere enn de fleste): Kortene har en bokstav på den ene siden og et tall på den andre. Hvilke kort må du snu for å teste påstanden om at et kort med en vokal har et partall på den andre siden?

OK, så er det hverken verdens mest kompliserte oppgave, eller den minst kjente. Jeg har lest den tusen ganger og hentet illustrasjonen herfra.
Alle ønsker å snu ‘A’.
Det er fornuftig.
Hvis du ønsket å snu kortet med ‘4’ på, så trøst deg med at du er i godt selskap. Men for å teste påstanden, må du gå utover det som kan støtte hypotesen. Du må se på hva som kan falsifisere den.
Om det er en vokal på den andre siden av ‘4’, så er det bare nok et datum, men selv om det var en konsonant der, så ville det ikke si deg noe viktig. Ingen har sagt at det ikke kan være en konsonant på den andre siden av et partall.
For å teste hypotesen, må du også snu ‘9’. Funn av en vokal der vil falsifisere hypotesen.
Hvis vi ser på en annen variant over samme tema, kan vi ta følgende: Sett opp ulike tallrekker for å finne ut hvilken regel som genererte tallrekke ‘2, 4, 6, 8.’ (Du får prøve i vilden sky med ulike tallrekker – som bekreftes eller avkreftes å være i tråd med regelen – inntil du produserer regelen.)
Ja, det er lett å innbille seg at det er enten partall eller tall som øker med to. Det er en økonomisk, kjapp og hverdagslig rimelig slutning – men ut fra alt for lite data.
Du vet det ikke før du har prøvd andre ting. Som f.eks. 13, 7, 19, 36 og 2,3, 4, 7.
Og i dette tilfellet var regelen «neste tall må være større enn det forrige.»
Det ser du ikke før du har forsøkt en rekke der et av tallene ikke er større enn det forrige. Og det er ikke alltid så lett å komme på i hverdagens tilfeller. (Det er en grunn til at «belief confirmation bias» er så gjennomgående.)
Tilgi så en litt haltende sammenligning: Slik slår det meg i forbifarten at det muligens også er med overnaturlige fenomen som «synskhet», eller homøopatiens fantastiske påstander om økt effekt ved fortynning.
Fra vitenskapens synspunkt er etterhvert alle forsøk et forsøk på å falsifisere en nullhypotese om at slikt neppe finnes. Når vi til stadighet ikke finner noe, blir vi gradvis sikrere – ad bayesiansk tenkning – på at nullhypotesen holder. Helt sikre kan vi ikke være, noe som følger av problemet med induktive slutninger, men vi har grunn til å føle oss subjektivt sikrere over tid.
130 år med parapsykologi og 200 år med homøopati føles f.eks. tilstrekkelig for meg. Det kan alltid testes på nytt, men spesielt i tilfellet med homøopati virker det uinteressant å fortsette. Paranormale evner kan man alltid si at person X1-X10^6 har så lite og uregelmessig av at det dessverre ikke var synlig, men kanskje neste vil ha. Det er ingen ting i noen gren av etablert kunnskap som tyder på det, men emiske forklaringer har aldri hevdet at slike evner virker 100% pålitelig hele tiden. Homøopati skal virke ved naturlov og gjør det visselig ikke.
Troende har gjerne en noe annen tendens: Her telles positive opplevelser. Den subjektive opplevelsen, uten tilstrekkelige kontroller, uten å prøve alternative forklaringer, anses gjerne som tilstrekkelig, spesielt når mange har dem. Og forsøk på å teste ulike angivelige mirakler på aller mest kritiske vis blir gjerne (men langt fra alltid) møtt med mindre begeistring.
Det skyldes nok iblant og tildels den angsten for å måtte møte problemer for verdensbildet troende er så generøse med å projisere på skeptikere. (Jeg følger Gautama: Nesten alle har det, men i ulik grad.) Men problemet med tester skyldes nok også tildels noe så enkelt som at det er vanskelig i hverdagen å se hvordan man tester egne forutoppfatninger.