Hvorfor det er så vanskelig å nå fram med forskning i media

Publisert: 13.03.2010 - Skrevet av: Rolf Marvin Bøe Lindgren

Jeg har tidligere beskrevet det som et demokratisk problem at det ikke er mulig å få trykket noe substansielt i avisene uten at det er formet som personangrep. Skal jeg få noe på trykk i avisene må jeg (siden jeg ikke har et stort navn eller kjent konsern i ryggen) smugle fakta og resonnementer inn nærmest som blindpassasjerer på ryggen av strupetak og ballespark. Det ser vi tydelig eksemplifisert i debatten rundt hjernevask. For er det slik at de innleggene som trykkes, bidrar til folkeopplysning? Knappast!

Det er ikke mulig for lekmenn å delta i debatten om arv og miljø. Forskningen som foreligger, er ikke popularisert og er i hvert fall for øyeblikket ikke populariserbar. Skal du si noe i arv/miljødebatten om forutsetningene for den – altså hvor stor betydning arv og miljø har i samfunnet – må du kunne slike ting som variansanalyse, genetikk, hvordan man leser forskningsrapporter (de har eget språk, tradisjon og kultur). Man må vite hva som forstås med delt og ikke-delt arv og delt og ikke-delt miljø. Man må altså rett og slett kunne matte. Det er kanskje derfor jeg ser mer fornuftig om arv og miljø fra naturvitere enn fra samfunnsvitere. Naturvitere kan, rent generelt, regne mens samfunnsvitere, rent generelt, ikke kan regne (Ja, det finnes unntak i begge leire. Hvis du mente det var ei gyldig innvending, må du lære veldig mye mer om statistikk). Jeg synes det er vanskelig å følge med i den akademiske debatten sjøl, og jeg har nå både matte, statistikk, biologi og psykologi og motivasjon til å bruke det.

Så hva slags innlegg er det som tas inn i debatten fra mennesker som ikke er kjent fra før? Jo, det er innlegg om Eia vs. Lorentzen. Ikke innlegg som belyser hvorfor de har valgt de sidende de har, hva slags forskning som støtter dem, eller forsøk på populærvitenskapelig formidling slik at det skal bli lettere for lekfolk å følge med. Nei, bevares. Det er trukket fram gamle krangler mellom Lorentzen og Kennair, og forskere (heri, ekstremt velvillig, inkludert kjønnsforskere som egentlig altså er litteraturvitere som later som de er forskere).

Så for ikke å kaste stein i glasshus, her er mitt bidrag for å faktisk poularisere litt: Nemlig hva som er det faktiske problemet med arv og miljø:

Enkelte trekk er lette å endre. Andre trekk er vanskelige å endre. Arvbarheten av et trekk sier ikke noe om hvor lett det er å endre, det kan man bare finne ut ved å prøve og feile. Skal man designe samfunn (fra byplanleggning til klasserom), må man vite hvilke trekk som er vanskelige å endre og hvilke som er lette å endre. Arvbarheten sier ikke noe om dette, men de kan si noe om miljøet. For hvis et trekk er arvbart og lett å endre, og vanlig forekommende, må man anta at det opprettholdes av miljøet, og at det har praktisk betydning (på godt eller vondt) i vårt samfunn. Hvis et trekk er arvbart og vanskelig å endre, og vanlig forekommende, må man anta at det eksisterer av historiske årsaker, og at det ikke nødvendigvis har praktisk betydning (på godt eller vondt) i vårt samfunn.

Studier av arvbarhet har f.eks. praktiske konsekvenser i klasserommet og i oppdragelse fordi de kan si noe om hvilke trekk hos barn som kan endres fullstendig, eller som man bare må ta for gitt. Et barn som er praktisk anlagt kan man ikke gjøre teoretisk anlagt, men man kan gjøre noe med hvilke konsekvenser det praktiske anlegget får. Faktisk er det slik at det ikke er noen klar sammenheng mellom intelligens på den ene siden og praktisk kontra akademisk anlegg på den andre siden. En interessant konsekvens er at en lærer risikerer å ha en elev som er akademisk anlagt (resonnerende, liker å arbeide teoretisk, undrende, stiller spørsmål, foretrekker å lese om ting fremfor å arbeide praktisk med dem) men som ikke er spesielt oppvakt. Hva gjør man med slike barn? Ei vanlig løsning er å prøve å få dem interessert i praktiske ting. Det er jo ikke alltid så lurt.

Enkelte av debattantene diskuterer (basert på misforståelser som ikke blir korrigert) de negative konsekvensene av fokus på biologi som demokratisk problem. Blant disse er Dag Herbjørnsrud og Harriet Bjerrum Nielsen. Det er et langt større demokratisk problem at innlegg som korrigerer påstandene deres uten å ha et konfliktperspektiv ikke blir trykket.

Diskusjonene rundt arv/miljø er preget av hvem som har rett og hvem som er enig eller uenig med hvem, og hva de politiske konsekvensene er av utfallet av den diskusjon som deltakerne ikke forstår. Jeg gjetter på at Dagens Næringsliv blir den første avisa som setter av spalteplass til å forklare hva dette faktisk dreier seg om.

🙂