Hvorfor tvilsomme behandlingsformer tilsynelatende virker

Publisert: 27.04.2006 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Hvordan kan det ha seg at behandlingsformer som gang på gang blir vist ikke å holde vitenskapelig mål, til stadighet påstås å kunne gjøre mennesker friske? Barry L. Beyerstein, hjerneforsker og en sentral mann i den internasjonale skeptikerbevegelsen, ser i denne artikkelen nærmere på ulike grunner til at vitenskapelig tvilsomme behandlingsformer tilsynelatende kan behandle mennesker.

Av Barry L. Beyerstein (publisert 27.06.2006)


Alle som selger sykdomsbehandling av noe slag har plikt til å bevise at behandlingen deres er 1) ufarlig, og 2) effektiv. Det siste er ofte det vanskeligste, for det finnes mange skjulte feller som kan lede ærlige og intelligente mennesker, både pasienter og behandlere, til å tro at en behandling har kurert noen selv om den egentlig ikke har gjort det. Dette er like aktuelt enten man vurderer ny behandling innen skolemedisin, gamle kvakksalverremedier fra folkemedisinen, uortodokse behandlingsmetoder innen «alternativ medisin», eller troshealerens magiske metoder.

For å skille forbedringer som følge av en behandling fra tilfeldige forbedringer (som kan følge en hvilken som helst inngripen), har man utviklet et sett objektive prosedyrer for å teste mulige behandlingsmetoder. Med mindre en teknikk, et rituale, en medisin eller et kirurgisk inngrep kan innfri disse forutsetningene, er det etisk betenkelig å tilby det til publikum. Dette gjelder spesielt når penger skal skifte hender. Siden de fleste «alternative» behandlingsmetoder (d.v.s. de som ikke er vitenskapelig akseptert) befinner seg i denne kategorien, må man undres over hvorfor så mange mennesker som knapt ville kjøpt en brødrister uten å konsultere Forbrukerrapporten, med naiv tiltro punger ut store summer for udokumenterte, kanskje til og med farlige, helseremedier.

Det er i mange år blitt reist betydelig kritikk mot uvirksomme eller uprøvede medisinske behandlingsmetoder, men populariteten til slike metoder ser allikevel ikke ut til å avta. Det er påtagelig at de som tjener på alternative behandlingsformer synes å være uimottagelige for data som strider mot deres påstander.

Hvis en «alternativ» eller «komplementær» behandlingsform:
a) ikke er troverdig på a priori grunnlag (fordi de impliserte mekanismene eller antatte effektene strider mot veletablerte lover, prinsipper eller empiriske oppdagelser innen fysikk, kjemi eller biologi),
b) mangler et eget, vitenskapelig aksepterbart, logisk grunnlag,
c) ikke er blitt tilstrekkelig bevist under tilfredsstillende kontrollerte forsøk (f.eks. dobbeltblinde, tilfeldige, placebo-kontrollerte kliniske tester),
d) har mislykkes under velkontrollerte kliniske studier utført av upartiske forskere, og man ikke har vært i stand til å utelukke konkurrerende forklaringer på hvorfor det ser ut til å virke i ukontrollerte forsøk, og
e) virker usannsynlig, på grunnlag av sunn fornuft, selv for en lekperson – hvorfor skulle så mange velutdannede mennesker fortsette å selge og kjøpe slik behandling?

Jeg tror svaret ligger i en kombinasjon av «alternative» behandleres aggressive markedsføring av påstander uten underbygning (Beyerstein og Sampson 1996), det dårlige vitenskapelige kunnskapsnivået blant folk flest (Kiernan 1995), og «viljen til å tro», som er utbredt blant søkende mennesker som trekkes til New Age-bevegelsen (Basil 1988; Gross og Levitt 1994).

Den uvitenskapelige medisinens appell er for det meste en etterlevning fra populære «motkulturer» fra 60- og 70-tallet. Rester av de opprørske «tilbake til naturen»-holdningene fra den tiden overlever som nostalgiske ønsker om å vende tilbake til 1800-tallets demokratiserte helsevesen (nå pakket inn i pasientrettighetenes banner) og motvilje mot byråkratisk, teknologisk og spesialisert sykdomsbehandling (Cassileth og Brown, 1988). På samme måte er tiltrekningen til alternativmedisinens «holistiske» dogmer en etterkommer etter fascinasjonen over østens mystikk som dukket opp på 60- og 70-tallet. Selv om filosofien og vitenskapen som danner grunnlaget for slik holistisk tenkning har blitt grundig kritisert (Brandon 1985), har den beholdt en sterk tiltrekning på dem som hengir seg til troen på «ånd over materie»-kurer, til et helhetlig fremfor lokalisert syn på patologien og til kostholdets eneveldende evne til å gjenopprette helsen (tenkt som en fullstendig «balanse» i kroppen).

Mange tvilsomme helseprodukter forblir på markedet først og fremst fordi fornøyde kunder avlegger vitnesbyrd om deres verdi. Det de egentlig sier er: «Jeg prøvde det og jeg ble bedre, så det må være effektivt». Men selv når symptomer blir bedre etter en behandling er ikke dette i seg selv tilstrekkelig bevis for at behandlingen var ansvarlig for forbedringen.

Forskjellen mellom sykdom og det å være syk

Selv om uttrykkene sykdom og å være syk ofte blir brukt om hverandre, er det i denne sammenhengen nødvendig å skille mellom de to. Jeg kommer til å bruke ordet sykdom når jeg refererer til en patologisk tilstand i organismen som følge av infeksjon, vevsforandringer, skader, forgiftninger, utvikling av kreft, etc. Med å være syk mener jeg følelsen av uvelhet, smerte, desorientering, dysfunksjonalitet eller andre ubehag som kan følge med en sykdom. Vår subjektive reaksjon på den rene følelsen vi kaller symptomer er formet av kulturelle og psykologiske faktorer som tro, antagelser, forventninger, usagte, situasjonsbetingede krav («demand characteristics»), egoistiske holdninger og selvbedrageri. Opplevelsen av sykdom blir også påvirket (ofte ubevisst) av flere sosiale og psykologiske gevinster som følger med «sykerollen» for den som blir tildelt den av samfunnets voktere (d.v.s. helsepersonell). For enkelte kan den priviligerte statusen og fordelene som følger med sykerollen være nok til å opprettholde følelsen av å være syk også etter at sykdommen er helbredet, og til og med kunne skape en følelse av å være syk selv i fraværet av sykdom (Alcock 1986).

Med mindre vi kan skille fra hverandre de mange faktorene som bidrar til opplevelsen av å være syk, kan ikke personlige vitnesbyrd gi noe grunnlag for å bedømme hvorvidt en antatt effektiv behandling virkelig har kurert en sykdom. Derfor er kontrollerte, kliniske tester med objektive fysiske målinger essensielt for bedømmelse av alle typer sykdomsbehandling.

Sammenfall og sammenheng er ikke det samme

Forveksling av sammenfall og sammenheng danner ofte grunnlaget for overtroisk overbevisning. Dette gjelder også mange tilfeller innen området alternativ medisin. Vi har en tendens til å anta at når hendelser opptrer samtidig, må de nødvendigvis ha en sammenheng – selv om det er åpenbart at det ikke trenger å være slik. Det er for eksempel en klar sammenheng mellom forbruk av lettbrus og fedme. Betyr dette at kunstige søtstoffer gjør folk overvektige? Når vi stoler på personlige erfaringer ved testing av medisinsk behandling, er det mange faktorer som varierer samtidig. Dette gjør det ekstremt vanskelig å bestemme hva som er årsak og virkning. Personlige vitnesbyrd underbygger mengden støttedokumentasjon for uortodokse behandlingsmetoder, men de kan ikke tillegges mye vekt p.g.a. det Gilovich (1997) kaller «sammenlignet med hva?»- problemet: Uten sammenligning med en tilsvarende gruppe med det samme problemet, som er behandlet på en identisk måte bortsett fra at man holder tilbake den antatt virkningsfulle komponenten, kan individuelle pasienter aldri vite om de ville blitt like bra uten.

Ti grunner til at ting ikke alltid er det de ser ut til å være

Spørsmålet blir da: Hvorfor trekker de som utøver uortodokse behandlingsmetoder og deres pasienter – som stoler på anekdotiske bevis og ukontrollerte observasjoner – den feilslutning at virkningsløs behandling virker? Det finnes minst ti gode grunner:

1. Sykdommen kan ha fulgt sitt naturlige forløp

Mange sykdommer begrenser seg selv. Forutsatt at tilstanden ikke er kronisk eller dødelig vil kroppens eget forsvarssystem vanligvis gjøre pasienten frisk igjen. Før en behandlingsform kan anerkjennes som effektiv, må altså de som hevder at den virker vise at antallet helberedede pasienter er større enn antallet som forventes å bli bedre uten behandling (eller at de blir beviselig fortere friske enn de som ikke får behandling). Med mindre en utøver av ukonvensjonelle behandlingsmetoder frigir detaljerte rapporter om suksess og nederlag over et tilstrekkelig stort antall pasienter med samme plager, kan han eller hun ikke hevde å ha oppnådd bedre resultater enn de man normalt venter å finne når kroppen selv står for helbredelsen.

2. Mange sykdommer går i bølger

Artritt, multippel sklerose, allergier og fordøyelsesproblemer er eksempler på sykdommer som normalt har sine opp- og nedturer. Naturligvis vil pasienten oppsøke behandling i løpet av perioder når sykdommen forverres. På denne måten vil uvirksom behandling ha gjentatte muligheter til å falle sammen med forbedringer som ville kommet uansett. Vi ser igjen at i fravær av kontrollgrupper kan både kjøper og selger ledes til å mistolke en forbedring som uansett ville kommet som del av en normal, syklisk variasjon, som en vellykket terapeutisk effekt.

3. Spontan forbedring

Anekdotisk rapporterte helbredelser kan skyldes sjeldne, men mulige «spontane helbredelser». Selv ved kreftformer som nesten alltid er dødelige kan svulster fra tid til annen forsvinne av seg selv uten videre behandling. En erfaren onkolog forteller at han har sett tolv slike tilfeller blant omtrent seks tusen pasienter han har behandlet (Silverman 1987). Alternativ behandling kan få ufortjent ære for helbredelser av denne typen, fordi mange desperate pasienter vender seg til den når de føler at de ikke lenger har noe å tape. Når de «alternative» hevder at de har snappet mange håpløse tilfeller ut av dødens favntak, avslører de sjelden hvilken prosentdel av deres tilsynelatende dødsdømte klientell som representerer slike lykkelige unntak. Det som trengs er statistiske bevis for at deres «helbredelsesrater» overskrider den forventede spontante helbredelsesraten og placeboraten (se under) for de tilstandene de behandler.

De eksakte mekanismene som ligger bak spontan helbredelse er ikke særlig godt forstått, men det blir forsket mye for å avsløre, og om mulig å nyttiggjøre seg, de prosesser i immunsystemet som er ansvarlige for disse uventede vendingene. Det relativt nye feltet psykonevroimmunologi studerer hvordan psykologiske faktorer påvirker nerve-, kjertel- og immunsystemene på måter som kan ha betydning for følsomhet for og helbredelse fra sykdom (Ader og Cohen 1993; Mestel 1994). Hvis tanker, følelser, ønsker, tro, etc. er fysiske tilstander i hjernen, er det ikke noe mystisk i ideen om at disse nevrologiske prosessene kan påvirke kjertel-, immun- og andre celleprosesser i hele kroppen. Via hjernens limbiske system (den hypotalamiske-pituitære akse) og det autonome nervesystemet kan psykologiske faktorer ha vidtrekkende psykologiske effekter som kan gi positive eller negative utslag på helsetilstanden.

Til tross for at forskningen har bekreftet at slike effekter eksisterer, må man huske på at de er ganske små, og kun tilsvarer noen få prosent av variansen i sykdomsstatistikken.

4. Placeboeffekten

En av hovedårsakene til at uvirksomme remedier får æren for subjektive, og en gang i blant objektive, forbedringer er den allestedsnærværende placeboeffekten (Roberts, Kewman og Hovell 1993; Ulett 1996). Medisinens historie er full av eksempler på det som med etterpåklokskap ser ut som håpløse fremgangsmåter, men som en gang i tiden ble entusiastisk støttet av leger så vel som pasienter (Skrabanek og McCormick 1990; Barrett og Jarvis 1993). Denne typen feilvurderinger av behandlingenes egenskaper er bygget på den feilaktige antagelsen at en endring i symptomer som følger en behandling må være en spesifikk konsekvens av akkurat den prosedyren. Gjennom en kombinasjon av antagelser, tro, forventning, kognitiv omtolkning og avledning av oppmerksomheten kan pasienter som har mottatt biologisk ubrukelige behandlinger ofte oppleve målbare forbedringer. Noen placeboreaksjoner produserer virkelige endringer i den fysiske tilstanden, mens andre er subjektive endringer som gjør at pasientene føler seg bedre selv om det ikke foreligger noen objektiv endring i den underliggende patologien.

Gjennom gjentatte møter med helsevesenet utvikler vi alle, som Pavlovs hunder, betingede reaksjoner i forskjellige fysiologiske systemer. Senere kan disse reaksjonene utløses av situasjoner, ritualer, utstyr og verbale stikkord som signaliserer at man «blir behandlet». Blant annet kan placebo utløse kroppens egne morfinlignende smertestillere, endorfinene (Ulett 1996). Ettersom disse tillærte reaksjonene kan virke smertestillende selv når behandlingene i seg selv ikke har noen fysiologisk forbindelse med årsaken til plagene, må mulige behandlingsmetoder testes mot en placebokontrollgruppe – lignende pasienter som mottar en behandling som ligner den «ekte», bortsett fra at den antatt effektive ingrediensen blir utelatt. Det er essensielt at pasientene som deltar i slike tester blir tilfeldig plassert i sine respektive grupper, og at de er «blinde» med henhold på aktiv- eller placebostatus.

Siden virkningen av det psykologene kaller forventnings- og føyelighetseffekt (se under) er så sterk, må behandlerne også være «blinde». Det finnes mye litteratur angående «forskningsforventninger» som viser at ærlige og erfarne forskere ubevisst kan «lese inn» det utfallet de forventer når de forsøker å finne ut av kompliserte fenomener (Rosenthal 1966; Chapman og Chapman 1967).

Når den kliniske testen er fullført, kan det avsløres hvem som tilhørte hvilken gruppe, og man kan sammenligne aktive, placebo- og ubehandlede grupper. Bare hvis forbedringene i gruppen som fikk aktiv behandling har en statistisk signifikant større forbedring enn de to andre gruppene kan behandlingen anses å være legitim.

5. Noen tilsynelatende helbredede symptomer er psykosomatiske

Et konstant problem når man prøver å måle terapeutisk effektivitet av en behandling er at mange fysiske plager både kan skyldes psykososiale forhold og bli mildnet av støtte og beroligelse. Ved første blikk kan disse symptomene (til forskjellige tider kalt «psykosomatiske», «hysteriske» eller «nervøse») ligne kjente medisinske syndromer (Shorter 1992; Merskey 1995). Selv om det finnes mange «frynsegoder» (psykologiske, sosiale og økonomiske) som tilfaller de som glir inn i sykerollen på denne måten, er det unødvendig å anklage dem for bevisst å spille syke i den hensikt å vise at symptomene deres blir opprettholdt av subtile psykososiale prosesser.

Alternativbehandlere flokker seg om disse bekymrede menneskene, som har den feilaktige oppfatningen at de er syke. Problemene deres er tilfeller av somatisering, en tendens til å uttrykke psykologiske anliggender i et symptomspråk som ligner organiske sykdomssymptomer (Alcock 1986; Shorter 1992). De «alternative» tilbyr trøst og støtte til disse personene som av psykologiske grunner trenger noen som tror at det ligger organiske årsaker bak symptomene deres. Useriøse behandlere vil, ofte ved hjelp av pseudovitenskapelig diagnoseutstyr, forsterke pasientens overbevisning om at det kaldhjertede, trangsynte, skolemedisinske miljøet, som ikke kan finne noe fysisk galt, både er inkompetente og urettferdige når de nekter å godkjenne en svært reell, organisk tilstand. En stor del av dem som har fått diagnosene «kronisk tretthetssyndrom», «miljøbetinget overfølsomhetssyndrom» og forskjellige stresslidelser (for ikke å snakke om alle som saksøker p.g.a. antatt farlige bivirkninger av silikonbrystimplantater), ligner svært mye på klassiske somatiseringstilfeller (Stewart 1990; Rosenbaum 1997).

Når de useriøse behandlerne, gjennom de rollestyrte ritualene der de «gir behandling», bidrar til å berolige pasienten, til en følelse av tilhørighet og eksistensiell støtte til klientenes søken, er det tydeligvis verdt bryet. Men alt dette er ikke nødvendigvis fremmed for legevitenskapen, som har mye mer å bidra med i tillegg. Nedturen er at ønsket om medisinske diagnoser for psykologisk betingede lidelser understøtter pseudovitenskapelig og magisk tenkning, mens den bidrar til en urimelig økning i de medisinske kvakksalvernes suksessrate. Det tristeste av alt er at den anakronistiske holdningen at det er noe skammelig eller snuskete ved psykologiske problemer opprettholdes.

6. Symptomatisk forbedring kontra behandling

Nest etter en konkret kur mot sykdommen, er smertelindring det syke mennesker setter mest pris på. Mange antatt effektive kurer som tilbys av alternativbehandlere gjør at sykdommen blir lettere å bære av psykologiske grunner, til tross for at de ikke kan gjøre noe med selve sykdomsforløpet. Smerte er ett eksempel. Omfattende forskning viser at smerte tildels er en sans, slik som syn og hørsel, og tildels en følelse (Melzack 1973). Det har gjentatte ganger blitt vist at hvis man lykkes med å redusere den følelsesmessige delen av smerten, blir sansedelen overraskende tolererbar. Lidelse kan altså ofte reduseres på psykologisk grunnlag, selv om den underliggende patologien forblir urørt. Alt som kan dempe engstelse, avlede oppmerksomheten, redusere opphisselse, skape en følelse av kontroll eller lede til kognitiv revurdering av symptomer kan mildne lidelseskomponenten i smerten. Moderne smerteklinikker benytter seg av disse strategiene hver dag (Smith, Merskey og Gross 1980). Når pasienter lider mindre er det alltid av det gode, men man må passe på at ikke rene symptomatiske lettelser holder pasientene borte fra kjente, virksomme midler inntil sykdommen har utviklet seg så langt at de ikke lenger er effektive.

7. Helgardering med alternativbehandling

I et forsøk på å appellere til et større publikum, har mange uortodokse behandlere begynt å referere til seg selv som «komplementære» i stedet for «alternative». I stedet for å henvende seg først og fremst til dem som har en ideologisk grunn for å oppsøke alternativ behandling eller de som har blitt fortalt at skolemedisinen ikke kan gjøre noe mer for dem, har de «alternative» begynt å reklamere med at de kan forbedre effekten av konvensjonell medisinsk behandling. De aksepterer at ortodoks medisinsk behandling kan lette visse symptomer, men fastholder at alternativ medisin behandler de virkelige årsakene til sykdom – tvilsomme ubalanser i kostholdet, overfølsomhet for faktorer i omgivelsene, forstyrrelser i energifelter, eller til og med uløste konflikter fra tidligere inkarnasjoner. Hvis kombinasjonen av «komplementær» og vitenskapelig basert behandling følges av en forbedring, får ofte den uvitenskapelige delen av behandlingen en ufortjent andel av æren.

8. Feildiagnoser (stilt av pasient eller lege)

I en tidsalder der media flommer over av helserelatert stoff, kan folk lett ledes til å tro at de har sykdommer de ikke har. Når disse sunne og friske menneskene mottar den merkelig uvelkomne beskjeden fra legen at det ikke er noe fysisk galt med dem, trekkes de ofte mot alternativbehandlere som nesten alltid kan finne en eller annen «ubalanse» å behandle. Dersom «forbedring» følger, er enda en nyfrelst født.

Selvfølgelig er ikke vitenskapelig utdannede medisinere ufeilbarlige, og en feildiagnose fulgt av valfart til et hellig sted eller en alternativbehandler kan lede til et glødende vitnesbyrd om helbredelsen av en alvorlig sykdom som egentlig aldri var der. I andre tilfeller kan diagnosen være korrekt, men utviklingen, som alltid er vanskelig å forutsi, kan vise seg å være feil. Hvis en pasient med en dødelig sykdom gjennomgår alternativ behandling og bukker under senere enn legen hadde forutsagt, kan den alternative behandlingen ufortjent få æren av å ha forlenget pasientens liv. Dette til tross for at det hele skyldtes en for pessimistisk prognose – pasienten overlevde lenger enn den forventede tiden, men innenfor rammene av den normale statistiske variasjonen for sykdommen.

9. Tilleggsgoder

Alternative behandlere har ofte en kraftfull, karismatisk personlighet (O’Connor 1987). I den grad pasienter blir tiltrukket av frelseraspektet ved alternativ medisin, kan dette følges av en psykologisk opptur. Hvis en entusiastisk, fremadstormende helbereder klarer å forbedre pasientens humør og forventninger, kan denne optimismen lede til større tiltro til, og dermed effekt av, ortodoks medisinsk behandling som han eller hun måtte motta i tillegg. Denne forventningsfulle holdningen kan også motivere pasienten til å sove og spise bedre, og til å trene mer og være mer selskaplig. Dette, i seg selv, kan hjelpe til å fremskynde den naturlige helbredelsesprosessen.

Psykologiske bivirkninger av denne typen kan også redusere stress, noe som har vist seg å ha en positiv effekt på immunsystemet (Mestel 1994). Ved å fjerne stressbyrden kan man oppnå en hurtigere forbedring, selv om det ikke er en spesifikk effekt av behandlingen. Som ved rent symptomatisk lettelse er dette bare bra – så lenge det ikke holder pasienten fra å benytte mer effektive behandlingsformer, eller prisene er alt for hårreisende.

10. Psykologiske virkelighetsforstyrrelser

Virkelighetsforstyrrelser i den sterke troens tjeneste er et vanlig fenomen (Alcock 1995). Selv når det ikke forekommer noen objektiv forbedring kan tilhengere som har sterke psykologiske investeringer i troen på alternativmedisin, ofte overbevise seg selv om at de har blitt hjulpet. I følge Festingers teori om kognitiv dissonans (Festinger 1957) kan det oppstå mentale problemer når erfaringer motsier eksisterende holdninger, følelser eller kunnskap. Vi har en tendens til å pynte på slike motsetninger ved å revurdere og forandre på den upassende informasjonen. Hvis man ikke har blitt bedre etter å ha ofret mye tid, penger og «ansikt» på en alternativ behandlingsvei (og kanskje på et livssyn som behandlingen er en del av), vil man lett kunne bli offer for en slik tilstand av indre disharmoni. Fordi det ville være et for stort psykologisk nederlag å innrømme overfor seg selv og andre at det hele var bortkastet, vil man kunne oppleve et sterkt psykologisk press for å finne noe av verdi i behandlingen.

Mange andre selvsentrerte holdninger hjelper til å opprettholde selvfølelsen og lette det sosiale livet (Beyerstein og Hadaway 1991). Ettersom en fast tro ofte blir forsvart av en forutinntatthet som påvirker det man husker og oppfatter, har uvitenskapelige behandlere og deres pasienter lett for å mistolke tegn og huske ting slik som de skulle ønske de hadde skjedd. På samme måte kan de være selektive når de ser tilbake på hva de har oppnådd, suksessene blir overdrevet mens nederlagene blir bortforklart. Den vitenskapelige metode er for en stor del utviklet i den hensikt å redusere denne menneskelige forkjærligheten for å trekke forhastede konklusjoner.

En innbilt følelse av at ens symptomer har blitt bedre kan også skyldes et antall såkalte «demand characteristics» – situasjonsbetingede, usagte «krav» – som man finner i enhver terapeutisk sammenheng: I alle samfunn finnes det en «gjengjeldelsesnorm», en uskrevet lov som sier at når noen gjør noe for en, har man plikt til å gjøre gjengjeld. De fleste som behandler sykdommer tror ærlig og oppriktig at de hjelper pasientene sine, og det er bare naturlig at pasientene også vil gjøre noe for å glede dem. Uten at pasientene nødvendigvis skjønner det, kan en slik pliktfølelse ofte være nok til at han eller hun føler at de har fått mer ut av behandlingen enn det som virkelig er tilfellet. Derfor er det nødvendig at slike føyelighetseffekter også blir tatt med i vurderingen ved riktige kliniske tester (Adair 1973).

Arbeidet med å skille virkelige fra tilsynelatende sammenhenger krever ikke bare kontrollerte observasjoner, men også systematiserte abstraksjoner fra store mengder data. Psykologer som er interessert i tendensiøse bedømmelsesteknikker («judgmental biases») har identifisert mange feilkilder hos dem som stoler på uformell tankegang for å løse komplekse fenomener (Gilovich 1991, 1997; Schick og Vaughn 1995). Dean m.fl (1992) viste ved å bruke eksempler fra håndskriftanalyse, en annen populær pseudovitenskap, at den menneskelige tenkeevne uten avanserte statistiske hjelpemidler simpelthen ikke strekker til når det gjelder å finne gyldige sammenhenger ut fra masser av vekselvirkende data. Den førvitenskapelige medisinens pionerer og deres etterfølgere må ha møtt lignende vanskeligheter, og av den grunn kan vi ikke akseptere deres anekdotiske rapporter som støtte for hva de hevder å ha oppnådd.

Oppsummering

Faktorene jeg har nevnt ovenfor forklarer hvorfor man ikke kan tillegge individuelle vitnesbyrd noe særlig vekt når man skal evaluere forskjellige former for sykdomsbehandling. Fordi det finnes så mange villspor som kan overbevise intelligente, ærlige mennesker om at kurer er funnet når de ikke er det, er det viktig at alle mulige behandlingsmetoder blir testet under forhold som kan kontrolleres med henblikk på placebo- og føyelighetseffekter og på feilbedømming.

Før noen sier seg villige til å gjennomgå en behandling bør vedkommende være sikker på at den har vist seg effektiv i tilfredsstillende kontrollerte forsøk. For å redusere sannsynligheten for at bekreftende dokumentasjon har blitt påvirket av slike feilvurderinger og forutinntattheter som jeg har beskrevet i denne artikkelen, bør forbrukerne av slike behandlingsformer insistere på at forskningsresultatene blir presentert i seriøse vitenskapelige tidsskrifter. Terapeuter som ikke kan legge fram slik dokumentasjon for sine behandlingsmetoder er mistenkelige. Potensielle klienter burde være forsiktige hvis «bevisene» i stedet består av vitnesbyrd, egenutgitte brosjyrer eller bøker, eller utklipp fra aviser og ukeblader. Selv om støttedokumentasjonen ser ut til å komme fra legitime vitenskapelige tidsskrifter, bør forbrukeren undersøke om de aktuelle tidsskriftene virkelig er gitt ut av etablerte vitenskapelige organisasjoner. Artikler som glorifiserer pseudovitenskap dukker ofte opp i offisielt utseende tidsskrifter som viser seg å være eid av grupper med utilstrekkelig vitenskapelig troverdighet, men med økonomiske interesser i de aktuelle produktene. På samme måte bør man være kritisk til artikler fra «forfengelighetspressen» – blader som aksepterer så godt som alle innkomne bidrag og tar betaling av forfatterne når de blir publisert. Og til slutt, fordi et enkelt positivt resultat – selv fra et grundig utført eksperiment, publisert i et troverdig tidsskrift – alltid kan være et enkeltstående lykketreff, er gjentatte eksperimenter foretatt av uavhengige forskningsgrupper det beste beviset for at noe virkelig virker.

Hvis en terapeut hevder at han eller hun blir diskriminert, er uvitende om eller åpenbart fiendtlig innstilt til etablert vitenskap, ikke kan presentere et rimelig vitenskapelig grunnlag for sine metoder og lover resultater som langt overgår de som ortodoks medisin kan gå god for, er det god grunn til å tro at man har med en kvakksalver å gjøre. Å hevde at man kjenner til andre typer kunnskap eller mystiske «plan», «energier», «krefter» eller «vibrasjoner» er andre kjennetegn, i tillegg til å hevde at man behandler hele personen framfor de enkelte sykdommer eller symptomer.

For mennesker som er syke, virker enhver form for behandling tiltalende. Som et resultat av dette erstattes ofte sunn fornuft med falske forhåpninger. I denne sårbare tilstanden er behovet for nøktern vurdering desto mer nødvendig, men svært ofte ser man i stedet at pasientene er villige til å glemme selv den minste rest av skepsis. Fornuftige og jordnære mennesker som blir rammet av en sykdom, krever ofte mindre bevisførsel fra alternativmedisinere enn de tidligere ville forlangt fra en bruktbilselger. Caveat emptor! (Kjøper – vær vaktsom!)

Litteratur:

Adair, J. 1973 The Human Subject. Little, Brown & co.
Ader, R. & N. Cohen 1993 Psychoneuroimmunology. Annual Review of Psychology 44.
Alcock, J. 1986 Chronic pain and the injured worker. Canadian Psychology 27(2)
—–, 1995. The belief engine. SI 19 (3)
Barret, S. & W.Jarvis 1993 The Health Robbers. Prometheus books
Basil, R. (red.) 1988 Not Necessarily the New Age. Prometheus books
Beyerstein, B. & P. Hadaway. 1991 On avoiding folly. Journal of Drug Issues 20 (4).
—–, & Sampson, 1996, Traditional medicine & pseudoscience in China. SI 20 (4)
Brandon, R. 1985 Holism in philosophy of biology. i Stalker, D. & C.Glymore Examining Holistic Medicine. Prometheus books.
Cassileth, B. & H. Brown 1988. Unorthodox cancer medicine. CA-A Cancer Journal for Clinicians 38(3).
Chapman, L. & J. Chapman 1967 Genesis of popular but erroneous diagnostic observations. Journal of Abnormal Psychology 72.
Dean, G. I.Kelly, D. Saklofiske & A. Furnman. 1992, Graphology and human judgement, i B. & D. Beyerstein (red.) The Write Stuff. Prometheus Books.
Festinger, L. 1957, A Theory of Cognitive Dissonance. Stanford Un. Press
Gilovich, T. 1991, How We Know What Isn’t So. Free Press.
—, 1997, Some systematic biases of everyday judgement. SI 21 (2)
Gross, P. & N. Levitt 1994, Higher Superstition. John Hopkins Un. Press.
Huber, P. 1991 Galileo’s Revenge: Junk Science in the Courtroom. Basic Books.
Kiernan, V. 1995 Survey plumbs the depths of international ignorance. New Scientist 29 April.
Merskey, H. 1995, The Analysis of Hysteria. Royal College of Psychiatrists.
Melzack, R. 1973, The Puzzle of Pain. Basic Books
Mestel, R. 1994 Let mind talk unto body. New Scientist 23 juli.
O’Connor, G. 1987, Confidence trick. The Medical Journal of Australia 147.
Roberts, A. D.Kewman & L.Howell 1993, The power of nonspecific effects in healing. Clinical Psychology Review 13.
Rosenbaum, J.T. 1997, Lessons from litigation over silicon breast implants. Science 276 (6.juni)
Rosenthal, R. 1966 Experimenter Effect in Behavioral Research. Appleton-Century-Croft.
Schick, T. & L. Vaughn 1995 How to Think About Weird Things. Mayfield Publishing.
Shorter, E. 1992, From Paralysis to Fatigue. Free Press.
Silverman, S. 1987, Medical «Miracles». Psientific American, juli
Skrabanek, P. & J. McCormick 1990, Follies and Fallacies in Medicine. Prometheus books.
Smith, W., H. Merskey & S. Gross, (red.) 1980, Pain: Meaning and Management. SP Medical and Scientific Books.
Stalker, D. & C. Glymour (red.) 1985, Examining Holistic Medicine. Prometheus books.
Stewart, D. 1990, Emotional disorders misdiagnossed as physical illness. Int. J. Mental Health 19(3)
Ulett, G.A. 1996, Alternative Medicine or Magical Healing. Warren H. Green

(oversatt av Ellen Johnsen fra Skeptical Inquirer sept/okt. 1997)