Ikke ta Geelmuydens påstander for god fisk

Publisert: 11.05.2019 - Skrevet av: Ingvild Tinglum Bøckman

Av Ingvild Tinglum Bøckman og Nicolai Roness. 

Niels Chr. Geelmuyden har nylig publisert en kronikk om oppdrettslaks i Fiskeribladet og Avisa Nordland.

Oppdrettsnæringen er stor og komplisert, og det er sikkert mange forhold ved bransjen som bør diskuteres og kritiseres. Men kritikken fra Geelmuyden treffer etter vårt syn dårlig.

 

Skjermdump fra Fiskeribladet

 

Det er nemlig ikke første gang han fremmer mange av disse påstandene. Tvert imot er mye av dette ting han har argumentert for i flere år. Gang på gang har de samme påstandene blitt tilbakevist som feil eller mangelfulle, av et så godt som samlet fagmiljø. Likevel fortsetter han altså å resirkulere de samme argumentene uten så mye som en nyansering. Det er både uærlig og uheldig – og strengt tatt ganske merkelig.

I tillegg til å repetere faktafeil, så har også Geelmuyden en tendens til å antyde (mer eller mindre direkte) at bransjen er uærlig, korrupt og på grensa til konspiratorisk. Han appellerer også gjerne til det “naturlige” og spiller tungt på følelser og frykt. Og mens stadige referanser til forskning og kilder lett kan gi et inntrykk av at dette er solide argumenter godt fundert i fakta, så viser det seg gang på gang at han ofte velger de få kildene som samsvarer med hans syn og overser det som er faglig konsensus på området, og feiltolker eller forvrenger det andre kilder sier.

Vi har tatt for oss noen av de mest sentrale argumentene hans, som vi mener vitner om dårlig kildebruk eller er i direkte konflikt med faglige konsensus og tilbakemeldinger han har fått tidligere.

Giftig, næringsfattig og syk? Heldigvis er det ikke fullt så ille. Photo: Hans-Petter Fjeld (CC-BY-SA)

 

«Et sentralt argument for å spise laks og annen fet fisk har lenge vært at vi på den måten får i oss omega 3-fettsyrer. Men det blir ikke så mange slike fettsyrer i oppdrettslaksen når de i hovedsak fôres med giftsprøytet soya og mais fra fjerntliggende land. «

Det stemmer at det på grunn av overgangen til et mer plantebasert fôr er mindre omega 3 i oppdrettslaks nå; ca halvparten så mye sammenlignet med for 12 år siden. Likevel er fisken næringsrik. Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) sine beregninger fra 2014 viser at ett måltid oppdrettslaks i uken dekker omega 3-behovet for et voksent menneske. Det er også verdt å merke seg at siden oppdrettslaksen er fetere enn villaksen, så inneholder den faktisk ofte mer omega-3. Dette har Geelmuyden blitt fortalt. Flere ganger.

Fettsyrer i villaks og oppdrettslaks. Utsnitt fra tabell 6.1.1-1 i VKMs Nytte- og risikovurdering av fisk i norsk kosthold (s 144). «Concentration of nutrients in lean and fatty fish and fish products given as mean per 100 grams fish fillet/edible product»

Når det gjelder «giftsprøyting» så er det ingen grunn til å tro at fiskens mat er full av gift. Undersøkelser av sprøytemiddelrester i råvarer til fôret viser at det er svært lave nivåer – til tider så lave at det ikke er mulig å påvise en forekomst i det hele tatt.

 

«en femtedel av alle laks dør før slakting, tross omfattende medisinbruk»

Dette stemmer ikke. Veterinærinstituttets fiskehelserapport fra 2018 oppgir gjennomsnittlig dødelighet for laks på 14,7%. Det ble riktignok slått opp i media for to år siden at rundt 20% av laksen dør før slakting – i gjennomsnitt. Det er imidlertid stor forskjell på anleggene, de individuelle tallene varierer fra 3,5 til 43%. Det er heller ikke sånn at dette er noe som feies under teppet eller noe næringen er uenig med ham i – Veterinærinstituttet, Mattilsynet og næringen er enig i at dødeligheten er for høy! Det er noe det jobbes kontinuerlig med. Dette burde Geelmuyden vite.

Fra Fiskehelserapporten 2018: Tabell 2.3 Prosent dødelighet i produksjonen av laks og regnbueørret i 2018 fordelt på fylker. Dødelighet er utregnet som beskrevet i teksten. Tall for 2017 er tatt med, siden de er beregnet på en annen måte enn til Fiskehelserapporten i fjor, og en derfor bør bruke tallene under ved sammenligninger.

Han har også i en årrekke fått kommentarer om, tidligst i 2007, (og igjen i 2007, 2008, 2008, 2013, 2013, 2014 og 2014) at dette med dødelighet er et langt mer komplisert tema enn hans argumenter gir inntrykk av, og at hans antagelser ofte ikke stemmer.

Å kalle medisinbruken for «omfattende» er overdrevet og en forenkling. Dette har Geelmuyden blitt fortalt. Sykdomsproblemene i næringen er redusert og bedret de siste årene. Dette har Geelmuyden blitt fortalt. Bruk av medikamenter for å bekjempe lakselus har tidligere vært et problem. Denne bruken er nå kraftig synkende, til fordel for ikke-medikamentelle behandlinger. Uten at dét er en enkel løsning; Fiskehelserapporten fra 2018 viser at dødeligheten og dyrevelferdsproblemene ved ikke-medikamentell behandlinger av lakselus er betydelig høyere enn ved medikamentelle behandlinger.

 

«Ingen annen form for animalsk matproduksjon har en tilsvarende dødelighet»

Det er feil. Dødelighet for laks er i snitt 14,7%. Til sammenligning er dødeligheten for lam 18,53%. For svin er den rundt 14%. Dette har Geelmuyden blitt fortalt, allerede i 2006.

 

«Veterinær Aud Skrudland i Mattilsynet har da også uttalt at «det ville blitt kalt en dyretragedie i en hvilken som helst annen husdyrproduksjon».»

Det er litt merkelig at Geelmuyden bruker et utsagn fra Mattilsynet som et ledd i sitt forsøk på å diskreditere bl.a Mattilsynet. For ordens skyld så er Skrudland også positiv, og mener at næringa tar problemet på alvor.

 

«Vi er tvert om på verdenstoppen i fire kreftformer og en rekke alvorlige kroniske sykdommer, så som diabetes.»

Vi er også på verdenstoppen i forventet levealder. Jo lengre man lever, jo større er sjansen for å få sykdommer som kreft. Norge er ikke et særtilfelle her, i snitt har industrielle, rike land høyest forekomst av kreft. Diabetesforekomsten er slett ikke høy i Norge sammenlignet med store deler av verden. Det er heller ikke påvist noen sammenheng mellom disse sykdommene og oppdrettslaks. Dette har Geelmuyden blitt fortalt.  

Diabetesforekomst på verdensbasis. (Kilde: FHI)

«Det vakte oppsikt da forskere ved Universitetet i Bergen for noen år siden fôret en gruppe mus i laboratoriet med standard oppdrettslaks i seks uker. Samtlige utviklet overvekt og diabetes 2, trolig som følge av miljøgifter i fisken.»

Denne studien er et godt eksempel på spekulativ kildebruk fra Geelmuydens side.  Den er ikke et grunnlag for å si noe om hvordan et normalt inntak av oppdrettslaks påvirker helsa til folk. Musene i studien ble fôret utelukkende på laks, og ingen ting annet. At et ekstremt ensidig kosthold har negative helseeffekter burde ikke overraske noen. Slike studier brukes for å finne maksverdier, dødelighet og grenseverdier. Slik sett har de en nytte. Men denne typen dyreforsøk alene har også lav overføringsverdi til mennesker, ikke bare fordi det er mus, men fordi kostholdet er såpass ekstremt at det ikke er gyldig for normalbefolkningen.

Men det er altså ingen som mener at folk bør spise bare laks. Folkehelseinstituttet og VKM med fler anbefaler å spise fet fisk et par-tre ganger i uka – ikke mer. De anbefalingene er basert på det som anses som den mest gunstige balansen mellom negative og positive effekter av å spise sjømat.

 

«Det var spesialetterforsker Vivian Miksch Fredenborg i Økokrim som i 2012 konstaterte at man i oppdrettslaks har påvist 23 av de 25 persistente organiske miljøgiftene som det er enighet om å måle i næringsmidler, da de regnes som helsefarlige. Ikke i noen annen matvare har funnet så mange og så høye konsentrasjoner.»

Nok en påstand tatt ut av sammenheng. Fredenborg, som for ordens skyld ikke kommer med den samme typen påstander som Geelmuyden, refererte i innlegget sitt til en studie fra USA. Gjort på amerikansk fisk, som lever under helt andre forhold enn norsk. Det oppgis heller ikke om det er oppdretts- eller villaks som har blitt analysert. Dessuten er funnene godt under grenseverdiene og det som anses som skadelig mengde, og det er ikke alltid det er høyest konsentrasjoner i laksen. Fredenborg skriver strengt tatt heller ikke at det ikke finnes så mange og høye konsentrasjoner i noen annen matvare, men at «fet fisk som oppdrettslaks inneholder relativt mye POP-er  [persistente, organiske miljøgifter] sammenlignet med andre fete matvarer« (studien sammenligner med bl.a. helmelk, egg, bacon, iskrem og hamburgerkjøtt].

Innholdet av miljøgifter i norsk oppdrettslaks har sunket de siste årene, nettopp på grunn av overgangen til et mer vegetabilsk fôr. Siden 2006 er innholdet av PCB, dioksiner og kvikksølv redusert med 70%. Beregninger viser at man kan spise over ett kilo oppdrettslaks i uken uten å få i seg helseskadelige mengder med miljøgifter. Nå er det til og med MER miljøgifter i villaks enn i oppdrettslaks. Dette har Geelmuyden blitt fortalt.

Innhold av miljøgifter i villaks og oppdrettslaks. Utsnitt fra tabell 6.2.1.2-1 i VKMs Nytte- og risikovurdering av fisk i norsk kosthold (s 151). «Sum dioxins and dioxin-like PCBs given as mean nanogram (ng) 2005-TE/kg wet weight (ww) fish fillet and fish products. Upper and lower mean levels with minimum and maximum values in parenthesis.»

Det meste av mat – også den som er usprøytet og “naturlig” – inneholder stoffer som kan være helseskadelige i store nok doser. Dermed er det mengdene som er det viktige når man skal gjøre en risiko- og nyttevurdering. Dette aspektet ser ikke ut til å være en del av Geelmuydens vurderinger overhode. Tilsynelatende mener han at enhver forekomst av gift, uansett hvor liten, betyr at dette er noe man bør styre unna. En tilnærming han gjentatte ganger har blitt kritisert for (for eksempel her, her, her, her, her og her).

 

«Det er enighet om at miljøgifter lagrer seg i de fete delene av fisken, og at disse befinner seg foran, rundt buken. Derfor er det ubehagelig å vite at Mattilsynet alltid skjærer av en filet fra fiskens bakre del når forekomsten av giftstoffer skal undersøkes.»

Feil igjen. Vi kontaktet Anne-Katrine Lundebye ved Havforskningsinstituttet (HI). Hun informerer om at “Norwegian quality cut (NQC) er et standard snitt, og forsking viser at det gir representativt innhold av fettløselige miljøgifter sammenlignet med hel laksefilet. Det brukes av blant annet Mattilsynets inspektører som sender prøver til HI (og tidligere NIFES) for analyser av fremmedstoffer og næringsstoffer.”

Norwegian Quality Cut. (kilde)

 

«Slik det var ubehagelig å få vite gjennom NRK og andre medier at det var en skreddersydd spesiallaks, ulik den som finnes i butikken, som lå til grunn for myndighetenes nye kostholdsråd for noen år siden.»

Feil, feil, feil. Den skreddersydde laksen eksisterte. Den hadde fått den type fôr forskerne antok at ville være i bruk ved studiens slutt 4 år senere; med høyere vegetabilsk og lavere marint innhold. Dagens laks er relativt lik «designerlaksen», og dermed har man en studie med reell overføringsverdi, og ikke verdiløse tall.

Formålet med studien var ikke å danne nye kostholdsråd. Kostholdsråd baseres aldri på enkeltstudier alene. Forskerne utelot ikke at dataene kunne bli del av grunnlaget, om de ble vurdert som relevante neste gang rådene skulle gjennomgås. Det måtte i tilfelle bli sammen med et ti- eller hundretalls andre studier.

 

«På mange nordmenn gjorde det inntrykk at havbruksnæringen i 2012 utlyste 45 millioner kroner i forskningsmidler. I utlysningsteksten fremkom det at midlene var øremerket forskere som kunne gjøre positive funn om sammenhengen mellom inntak av sjømat og human helse. Svart på hvitt ble det skrevet at målet var å øke konsumet av sjømat.»

Den var uheldig – og det var nok derfor at utlysningsteksten også ble endret ganske raskt etter publisering.

 

«Slik det gjør inntrykk å vite at all oppdrettslaks er kunstig farget.»

Laksefôret tilsettes astaxanthin, som gir den røde fargen. Villaks er heller ikke naturlig rød, men blir også “farget”: den får fargen fra det samme stoffet ved å spise krepsdyr. I tillegg til at den røde fargen er nødvendig for at folk skal kjøpe fisken, så er en viss mengde astaxanthin nødvendig ŕfor laksens helse. Dette vet Geelmuyden. Det har han visst siden 2004.

 

«Bedre blir det ikke av at norsk torsk sendes til Kina for å pumpes full av fosfat og kjemikalier, for så å sendes tilbake til det norske markedet – i forståelse med Mattilsynet.»

Det stemmer. Stoffene som brukes var tidligere forbudt i Norge, men er nå tillatt på grunn av EØS-lovgivning. Mattilsynet har ikke noe annet valg enn å følge det felleseuropeiske regelverket. (Når det er sagt: fosfatene er helt trygge i bruk, så lenge de tilsettes i tillatte mengder og folk ikke spiser sin egen vekt i torsk hver dag)  

(og for ordens skyld: vi er ekstremt skeptiske til denne praksisen, aller mest på grunn av klimaregnskapet).

 

Den svært tendensiøse ordbruken til Geelmuyden er et problem, og det bekymrer oss at kronikker som dette kan få folk til å velge vekk næringsrike og trygge matvarer. Mange av eksempler han bygger opp argumentasjonen sin med er enten feil, feiltolket, eller tatt ut av kontekst.

Jeg opplever det som forståelig at opplyste mennesker velger å spise noe annet enn oppdrettslaks” skriver Geelmuyden avslutningsvis. Vi opplever det derimot som rimelig uforståelig at Geelmuyden, og hans publiseringskanaler, velger å bekymre opplyste mennesker helt unødvendig.

Takk til Anne-Katrine Lundebye og Øivind Bergh for innspill og korreksjoner!
En
kortere versjon av dette innlegget har blitt publisert som leserinnegg i Fiskeribladet.