Artikkel

I’ll Sleep When I’m Dead

Forfatteren går kritisk igjennom en del påstander som har blitt fremmet om at nær-døden opplevelser (NDO) beviser sjelens eksistens og et liv etter døden, og fremmer alternative forklaringer innen rammen av psykologi og biologi.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

av Erik Tunstad


Den såkalte nær-døden-forskningen kan verken bevise eller motbevise at det finnes et liv etter døden. Troen på sjelens udødelighet kan dermed ikke hente støtte i vitenskapen, slik mange trodde da nær-døden-opplevelsen fikk sin renessanse for et drøyt tiår siden. Tro er fortsatt tro.

«I’ll sleep when I’m dead», Warren Zevons rappkjefta låt-tittel fra debutalbumet i 1976, har stått for oss som et rasjonalismens fyrtårn i den nye tids åndelige tåkeheim. På hans siste studioalbum synes vi imidlertid å øyne svakhetstegn: «Things to do in Denver when you’re dead» het en av låtene. Ikke rart plata het «Mr. Bad Example».

Vi håper leserne tilgir oss at vi innledningsvis forsøker oss med et klossete forsøk på humor — det er nemlig ingen grunn til å tro at den gamle kyniker Zevons lyrikk er ment som noe annet enn ironi — men det triste faktum er at dette er en ironi han har vært sørgelig alene om de siste årene. Stadig flere mennesker har begynt å bekymre seg i full offentlighet for hva de skal foreta seg etter døden. Kan grunnen være at selv vitenskapen — gjennom forskningen på den såkalte nær-døden-opplevelsen — nå går god for at det finnes et liv etterpå? For det gjør vel vitenskapen?

«– Jeg så inn i dødsriket» var overskriften på en artikkel i Vi Menn senhøstes 1993. Historien, som var ført i pennen av magasinets forskningsmedarbeider Nils Petter Thuesen, handlet om Egil Granruds møte med døden: «– I lysmuren var det en oval port. Jeg fikk beskjed av mor og far om ikke å gå gjennom den. Da var det ingen vei tilbake. Jeg så en by av lysende hus der inne, og forsto senere at jeg hadde sett inn i dødsriket.»

Granrud er ikke den eneste. Hjemvendte himmelfarere har stått tett som i en polkø på nyttårsaften i ukeblader, aviser, radio og TV-stasjoner de siste årene, og forlagene har tilsynelatende kjempet med nebb og klør om retten til å utgi beretningene i bokform: Et raskt blikk opp i artikkelforfatterens egen bokhylle avslører ikke mindre enn tjue titler. «Livet før livet», «Livet etter livet», «Oppdag dine tidligere liv», «Det finnes ingen død», «Det er ikke farlig å dø», «Livets speil», «Døden er en del av livet», «Lyset bortenfor», «Andre virkeligheter», «Livets magiske vev» og «Ut av kroppen», er bare et lite utvalg titler fra biblioteket til en mann som slett ikke er komplettist når det gjelder det paranormale.

For det er paranormal den er, nær-døden-opplevelsen — hvis vi skal tro det aller, aller meste av den informasjon som gjøres tilgjengelig for det norske folk. Bare unntaksvis kommer det andre syn til uttrykk: At nær-døden-opplevelsen («NDO» fra nå av) slett ikke er en overnaturlig tildragelse som trenger hjelp av åndevesener, åndesfærer, udødelig sjel og reinkarnasjon for å la seg forklare — men rett og slett er en sinnstilstand som alle andre sinnstilstander, og utmerket godt kan forklares på samme måte som disse.

Hvordan et fenomen i det hele tatt kan være «over»naturlig, stå utenfor naturen, er et filosofisk spørsmål vi skal la ligge i denne omgang. Vi skal nøye oss med å slå fast at hvis NDO er paranormal, da er det svært mye her på jorda som ikke tilhører denne verden. Ifølge Raymond Moody, den amerikanske medisineren som «gjenoppdaget» NDO på midten av søttitallet, har opptil 70 prosent av mennesker som har vært døden nær på grunn av sykdom, ulykker eller selvmordsforsøk en eller annen opplevelse som assosieres med NDO («Lyset bortenfor», Oslo 1988). Selv om Moodys utgangsmateriale ikke er overbevisende stort (og tallene dermed ikke er statistisk holdbare), er det ingen grunn til å betvile at NDO eller NDO-liknende tilstander er utbredt. Bare i Norge må det finnes mange tusen mennesker som kan fortelle at de har opplevet det samme som, eller noe som likner på det Egil Granrud forteller i Vi Menn-artikkelen vi siterte over. Og det er slett ikke snakk om at disse menneskene lyver.

I Susan Blackmores nylig utgitt bok «Dying to live» (London 1993) finner vi følgende nær-døden-opplevelse:

«For omtrent 29 år siden . . . kollapset jeg, og etter flere tester fant legene ut at jeg hadde en svulst i ryggraden. … Da jeg ble operert så jeg noen veldig merkelige lysglimt, og hørte en høy, klagende lyd. Så befant jeg meg i operasjonssalen, over alle de andre, men bare så høyt at jeg så over skulderne deres … Jeg så ned, for jeg lurte på hva det var de så på, alle sammen, under dekket på det lange bordet. Jeg så kjøtt, og lurte på hvem det var, og hva legene gjorde med vedkommende. Så forsto jeg at det var meg de arbeidet med. … Smertene var store, og jeg kunne høre at jeg ga lyd fra meg. Jeg vet ikke hva jeg sa. Plutselig, midt oppe i all smerten … så jeg et lys, svakt og langt borte. Det kom nærmere, og alt var stille og varmt, jeg var varm og smerten forsvant. Da jeg tilslutt beveget meg ut av mørket og inn i lyset, så jeg at det var det vakreste jeg noensinne hadde sett, mykt, varmt og det sev et svakt lys inn fra sidene. Jeg var endelig fremme, og det føltes som om noen la armene sine rundt meg. Jeg var i sikkerhet, ingen smerte mer, ingen flere plager, bare denne skjønne følelsen av kjærlig omsorg. …».

En rørende historie, og en nokså typisk nær-døden-opplevelse. De fleste opplever ikke riktig å mye som denne britiske kvinnen, men enkelte opplever enda mer. Og det er selvfølgelig, som vi sa i sta, ikke snakk om at hun lyver (selv om historien, typisk nok, blir fortalt nesten tretti år etter at den fant sted, slik at hukommelsen nok har pusset litt på den, her og der.) Nei, både hun og alle de andre som forteller liknende ting, har ganske sikkert opplevd det de sier at de har gjort: De har opplevd roen som inntrer når døden nærmer seg, de har opplevd å forlate sin egen kropp og se seg selv utenfra, de har opplevd å bli dratt inn i en tunell og i full fart bli ført over i en annen verden, en verden av lys og glede. De har opplevd det, på samme vis som de i en «våken drøm» beveger seg rundt i byen og møter kjente og ukjente på sin vei, på samme måte som de i dyp hypnose «ser» personer som andre ikke kan få øye på, på samme måte som de i feberfantasier snakker med sin avdøde bestefar, på samme måte som de i en tilstand av delirium møter rutete elefanter idet de kollapser på senga. Alt dette opplevelser som står fram som nesten virkelige, helt virkelige eller mer virkelige enn virkeligheten selv, alt ettersom hvem du snakker med. Men hvorvidt elefantene virkelig er der på sengekanten, det er et annet spørsmål. De fleste vil vel være enige i at det nok er alkoholinntaket og ikke elefantene som bør bære skylden for hodepinen dagen derpå, men det finnes alltid de som stiller det dype spørsmålet: Hva er egentlig virkeligheten? Kan ikke drømmer være like virkelig som det vi opplever i våken tilstand? Og er det slik at det som er virkelig for deg, slett ikke behøver å være virkelig for meg?

For all del! Som vi skal se senere i artikkelen, er «virkeligheten», eller mer presist vår oppfatning av virkeligheten, en personlig ting. Og nettopp dette er noe av grunnlaget for en rasjonell forklaring på NDO-fenomenet. Poenget med denne artikkelen, og med argumentasjonen som følger, er imidlertid for det første at vi ikke må forveksle vår virkelighetsoppfatning med den fysiske virkelighet vi rent faktisk beveger oss rundt i til daglig. Det andre hovedpoenget er at det i denne sammenheng ikke spiller noen rolle hva du mener om sjelen og livet etter døden. Denne artikkelen handler om nær-døden-opplevelsen, den forskningen som er foretatt rundt den, og de konklusjoner denne forskningen gjør oss i stand til å trekke. Gir denne forskningen støtte til troen på et liv etter døden?

Og vi kan like godt starte med konklusjonen: Siden nær-døden-forskningen benytter begreper og (til dels) metoder fra vitenskapens verden, er det også på vitenskapens premisser vi må vurdere resultatene av denne forskningen. Ut fra en slik vurdering, må man konkludere at nær-døden-forskningen ikke viser, ikke engang antyder, at det finnes noen udødelig sjel og heller ikke noen åndeverden som denne sjelen kan reise videre til, når kroppen har utspilt sin rolle. Troen på andre virkeligheter er fremdeles bare tro.

(Som den våkne leser sikkert vil bemerke, kan NDO-forskningen heller ikke motbevise at det finnes et liv etter døden. Like lite som forskning kan motbevise at det finnes et sjøuhyre i Loch Ness (eller for den saks skyld motbevise at forfatteren av denne artikkelen egentlig er gjenferdet av Djengis Khan). Det kan, og det kan ikke finnes et uhyre i Loch Ness. Men det er ikke vitenskapens oppgave å motbevise Nessies eksistens, det er Nessies tilhengeres oppgave å bevise den. Slik situasjonen er i dag, har ingen klart å komme opp med et bevis for uhyrets eksistens, og en samlet vurdering av det fremlagte materialet sier oss at vi nok bør være litt skeptiske. På samme vis kan vi si at det både kan og kan ikke være at det finnes et liv etter døden, men materialet fra nær-døden-forskningen kan ikke brukes som bevis i denne sammenheng. Som sagt flere ganger: Vi er og blir i troens domene.)

Før vi går videre med enkelthetene i nær-døden-forskningen, skal vi se på et minimum av de krav vi bør stille til vitenskap:

  • Resultatet av et vitenskapelig eksperiment skal være repeterbart. Dette betyr at det skal være mulig for hvem som helst, hvor som helst og når som helst (forutsatt, selvfølgelig, at man besitter det nødvendige utstyr) å gjenta forsøket, og komme fram til de samme resultatene.

    (Vitenskapshistorien er full av fantastiske resultater som en kort tid har «revolusjonert» vårt verdensbilde. Etter en tid har det imidlertid vist seg at resultatene har vært vanskelige å gjenta for andre enn opphavsmannen selv, og kanskje et knippe av hans mest hengivne tilhengere. Slutten på visa er som regel at hele «vitenskapsrevolusjonen» går i glemmeboka, selv om enkelte die hards kanskje fortsetter å lete etter nye resultater som kan støtte den en gang så feiende flotte teorien. Klassiske eksempler er Blondlots N-stråler, Benvenistes homeopatiresultater, Fleischmans og Pons’ kalde fusjon eller russernes polyvann. For flere tragikomiske eksempler, se Alexander Kohns bok False Prophets (Oxford 1986) eller mine artikler om svindel i forskning i PM vinteren 1991.)

  • En teori skal være så presis at det skal være teoretisk mulig å motbevise den. Dette kan høres paradoksalt ut: En uimotviselig teori må da være bortimot den mest perfekte sannhet? Men hvis vi tenker nærmere etter, finner vi at hvis det ikke finnes betingelser som gjør at en teori ikke gjelder — uansett hvor sann den måtte være — da er teorien så dårlig presisert, at vi heller ikke kan si hva den egentlig gjelder for. Dermed er det også vanskelig å trekke meningsfylt informasjon ut av den.

    (Gud er en slik teori som gjelder for alt, og som derfor heller ikke kan motbevises. Forsøker man seg på noe slikt, vil man finne at rammene for Guds eksistens er så vagt definert, at man med letthet kan sette opp nye betingelser, som fører til at bevisførselen ikke holder. Derfor er det praktisk å skille religion fra vitenskap. Vi finner liknende teorier særlig innen parapsykologien.)

  • En teori skal være enkel. Knapt noen vitenskapelig lov, men en grei leveregel som vitenskapsmenn har funnet det praktisk å følge: Av flere mulige løsninger på et problem, velger vi det som er enklest og som krever færrest hårreisende antakelser.

Går vi tilbake til nær-døden-forskningen og påstanden om at den kan føres som et bevis for at sjelen kan leve et liv uavhengig av kroppen, og at denne sjelen kan leve videre etter at kroppen dør, og attpåtil reiser videre til andre, mer «åndelige» verdener, så vil vi finne at denne hypotesen synder mot alle disse punktene, og flere til. Påstanden er upresis, og umulig å kontrollere, observasjoner gjort under NDOs ut-av-kroppen-fase har vist seg umulige å gjenta, og, minst like viktig, det er slett ikke den enkleste forklaringen på NDO-fenomenet.

For å ta det siste først: Det er ikke enkelt å anta at sjelen kan leve uavhengig av kroppen. Det hører med til NDO-folkloren at man i ut-av-kroppen-tilstanden kan bevege seg over nærmest uendelige avstander på et minimum av tid, ved hjelp av såkalt «tankekraft» (hva nå det er for noe). Senere i opplevelsen er det svært vanlig å kunne se inn i fremtiden (ifølge parapsykologene). Ettersom en eller annen udefinert «kraft» er i stand til å virke inn på den immaterielle sjelen, får vi anta at dagliglivets greie sammenheng mellom årsak og virkning er satt ut av spill, og vi får også anta at tiden for anledningen går baklengs, ettersom man altså er i stand til å huske fremtiden. Hvordan NDOerne i det hele tatt er i stand til å se seg rundt i denne tilstanden burde være årsak til undring hos flere enn skeptikere. Syn oppstår ved at lys (noe materielt) treffer cellene i øyet (også høyst materielle), som så sender de mottatte impulser videre til hjernen (ingenting immaterielt der oppe heller). Men sjelen er jo gjennomsiktig, usynlig, hva er det lyspartiklene treffer? Hvordan fanges de opp, for å skape et synsinntrykk? Ikke noe stort poeng i denne sammenheng, men bare enda ett av de mange merkverdige fysiske fenomene NDO-forskerne bør forklare nærmere, dersom hypotesen deres skal framstå som den enkleste og mest naturlige forklaring på fenomenet.

(Det finnes mennesker som hevder at vi ikke lever på en klode, men snarere i en klode, på innsiden av en hul jord, med universet i sin helhet samlet i klodens indre. Det er satt opp snedige matematiske bevis for at virkelig er slik det henger sammen, og disse bevisene skal etter sigende være vanskelige å tilbakevise. Når jeg, og flere med meg, likevel foretrekker å tro at vi tross alt lever på utsiden av denne kloden, da har det noe med sunn fornuft å gjøre.)